Etterpå

Vel tilbake i Trondheim sitter en med haugevis av bilder, sterke inntrykk om landskap og mennesker som føles langt unna, men allikevel trygt forvart innenfor pannebrasken. Det er fortsatt langt igjen til at jeg har fordøyd det hele, men en lang og fin høst med mye regn skal nok sørge for at jeg skal få lagt ut bilder, skrevet en artikkel eller to (forhåpentligvis) og til og med også kanskje laget et bok eller to om turen.

For det var en spesiell tur, til annerledes steder. Jeg har gjort meg opp meninger om steder jeg likte bedre enn andre og dannet meg tanker om levemåte og levestandard. Jeg forsøker å se forbi alle bildene og ekstremitetene, skrelle det hele ned til erfaringen som en reise er.

Bloggleflingen har også vært en nyttig og spennende erfaring. En blogg med et ytringsbehov er straks en mer spennende blogg. Det er nok ikke så mange besøkende her nå lenger, men har du stukket innom så skal du vite at jeg er ydmyk og takknemlig for alle besøkende. En viktig ting har jeg også lært, begrens deg! Jeg har nok skrevet litt for langt ved enkelte anledninger, men det får jeg sette på kontoen for overivrig entusiasme.

Nå - tilbake til hverdagen!

En liten takk!

Under Tour de Caucasus møtte vi en rekke mennesker. Noen husker vi bedre enn andre. Jeg vil gjerne få rette en takk (hvert fall i noen av tilfellene) for at vi møtte nettopp disse menneskene. Uten disse møtene hadde turen blitt en helt annen og kanskje kjedeligere - hvem vet. Noen av disse menneskene aner vi ikke hva heter, så vi tok oss friheten underveis med å gi noen av dem kallenavn. Står navnet med anførselstegn betyr det at det er kallenavnet til dem. Mens andre har ingen av delene.
Anyway – we would like to thank the following persons (sånn nogenlunde i tidsriktig kronologisk rekkefølge):

”Francois” – En herlig smånaiv franskmann som vi møtte på vandrerhjemmet i Kiev. Stod naken på rommet foran Morten, sov i pysj og hadde med seg en såpekopp i herlig 80-talls design.
Maria – Den 77 år gamle damen som vi besøkte som bodde alene i en landsby innenfor Exclusionsonen i Tsjernobyl. Maria bød på brød, tomater, slangeagurk og ikke minst hjemmebrent som holdt 75 %... Det hadde vært bestemor å ha det!
"Mr. Gay 1980" – Dette var amerikaneren som led av seriøs munndiaré som vi møtte på turen til Tsjernobyl. Selv om han bodde i New York dro han på stadige langhelger til Europa, og fortalte villig om dem.
"Kamikazepiraten" – Pirattaxisjåføren som tok oss fra Simferopol til Yalta på rekordtid. Med motgående trafikk kun centimeter unna føyk han av gårde i 130 km/t. Når vi ankom Yalta skulle han ha en ukrainsk månedslønn for turen – 1000 hryvnia (1200 norske). Vi nektet, han truet med politiet. Vi slapp ”heldigvis” unna med å betale 550 hryvnia + at vi kom fra det med livet i behold.
Anastasia – Daglig leder på Black Sea Backpackers. Ved første øyekast virket hun litt ung og uerfaren. Men Anna steg i gradene. Hun ordnet opp i ting i stor stil og ordnet taxi for oss til Illychevsk for en billig penge. Og selvsagt var hun en fryd for øyet!
Mr. Vladlen Tarasenko – Vår representant hos Ukrferry Tour. En halvrund liten ukrainer i slutten av 30-årene. Pen i tøyet og svett på overleppa. Med sin halvdårlige engelsk ba han oss om å ”become registration tickets”. Men fyren var sjarmerende på sin måte.
Masahiko Hanada aka ”Aki Moto” – En trivelig japaner vi møtte på vandrerhjemmet i Odessa. I edru tilstand var han roligheten selv, men etter halvannen liter øl livnet han til. Planen hans er å reise jorda rundt og tidsrammen er ca. 1 ½ år hvor turen går til de mest spektakulære steder (Grønnland, Sydpolen, Tuvalu og Norge).
"Mitraljøseguiden" – Guiden vår til katakombene i Odessa. Snakketøyet gikk i ett, og hun hoppet hvileløst mellom temaene. Livredd et stille sekund!
”Ivo Caprino” – En hengslete høy georgier som listet seg rundt på Greifswald á la Snikende Ullteppe. Minnet om en av eventyrfigurene til Ivo Caprino.
”Massemorderen” – En skummel kar med mord i blikket som bodde i lugaren ved siden av oss på Greifswald. Sneik seg rundt iført blant annet en møkkete treningsjakke.
Tyskerne på Greifswald – Morten var overbevist om at disse fire staute hyggelige tyske karene i begynnelsen av 70 åra var tidligere agenter. Selv ”påstod” de at det var tidligere advokater. Uansett hadde de sett noen av verdens mest spennende og uortodokse steder. Og de var nesten merkelig språkmektige – tysk, engelsk, fransk, russisk.
Cerzary – En hyggelig polakk med russiskkunnskaper som vi møtte på Greifswald. Språkkunnskapene kom virkelig til sin rett på vei til Tbilisi. Han hadde tidligere vært på fottur i Kirgisistan og Tadsjikistan.
De ungarske brødrene – En stor og en liten. Den store kunne litt tysk og den lille litt engelsk, that’s it. Sammen planla de å bestige Mt. Kazbegi, samt et fjell i Iran. Nesten på grensen til arrogante med tanke på hvor lite forberedte de virket.
”Taxinazi” – Drosjesjåføren i Tbilisi med gode kunnskaper i tysk geografi, men heller labre kunnskaper om byen han kjørte drosje i. Måtte spørre seks stykker, deriblant tre jenter på 14-15 år for å finne en av hovedgatene i byen. Kalte en medtrafikant ”schwein” fordi han ikke kunne hjelpe han.
Nini Murvanidze – vår dame hos Caucasus Travel. Hun ordnet en flott tur til oss på Georgian Military Highway og stod ellers på pinne for oss. Bra dame!
”Titis” aka ”Sally Field” – Pianolærerinnen vi bodde hos i Tbilisi. Hun forlangte en skyhøy døgnpris for å la oss bo i stuen hennes, men lagde bra frokoster. Enke etter en av Georgias mest berømte pianister.
Nabodama med iste – Vårt første virkelig møte med en lokal georgier. Vi stod utenfor hjemmet til ”Titis” og ventet på at hun skulle komme hjem. Da kom nabodama forbi og sa at hun ("Titis") ikke kom hjem før om en halv time, og at vi ikke kunne stå å vente der så lenge. Så hun inviterte oss hjem til seg for å få noe kaldt å drikke. Trivelig dame!
Madona – Guiden vår på turen opp til Kazbegi. Den første halvtimen av turen henvendte hun seg kun til Morten, som hun for øvrig syntes så veldig aristokratisk ut med skjegget sitt. På motsatt side mente hun at jeg var for feit til å sitte på en hesterygg.
Georghi aka ”Goggen” – Vår stødige sjåfør under turen til Kazbegi. Det vil si, på turen hjemover fikk han plutselig hastverk av ukjent grunn.
De negative svenskene i Gudauri – Kanskje var det dette lærerparet fra Stockholm som fikk oppholdet vårt i Armenia til å bli så bra som det ble? De rakket hvert fall ned på stort sett det meste som handlet om Armenia. Så vi inntok Armenia med forventningene på bunn. Men det snudde seg fort!
Pedoen på marshrutkaen – En hyggelig, men enormt pratsom tysker som vi møtte på bussen fra Tbilisi til Yerevan. Fyren hadde kunnskaper i både dansk og russisk, og bød på litt praktisk hjelp når vi ankom Yerevan, men også litt irritasjon.
Fransk ”åpning” – Overraskelsen var stor når vi andre natten i Yerevan måtte dele leilighet med en fransk kar i midten av 20-årene og hans mor. Dvs. den største overraskelsen kom når han plutselig stod i underbuksa i døråpningen inn til rommet vårt og sa med litt oppgitthet i stemmen ”so, I’m gonna sleep with my mom tonight”. I stuen satt mora, nydusjet og nyparfymert iført neglisjé. Skremmende…
Sam – Den beste sjåføren i Kaukasus med et smittende humør som var sjåføren vår under rundturen i Armenia.
Lily – Guiden vår på turen vår i Armenia. Godt utstyrt med lange negler! En hyggelig jente med mye kunnskaper og et ønske om å besøke Norge. Hun ble nok litt sjarmert av oss begge to, fysisksjarmert av Morten og humoristisksjarmert av meg.
”Mr. Myagi” – Møtte han på vandrerhjemmet i Yerevan. Tror han var amerikaner med japanske aner. Fyren hadde bomull i det ene øret og snorket høyere enn Morten!
Irina Japaridze – Ei feit dame som leide ut toppetasjen i leiligheten sin til backpackere. Turens beste seng og pute opplevde vi her. Selve damen var noe for seg selv. Hun orket knapt nok å si hei til oss der hun lå som selveste ”Whole Lotta Rosie” (AC/DC har en låt om dette abnorme sexmonsteret av ei dame) på sofaen sin. På kvelden var det stor fest i 1. etasje som jeg sov meg elegant gjennom. På morgenen dagen etter spratt hun opp og tilbød oss varm dæv øl fra kvelden før. Da vi kom tilbake noen timere senere orket hun så vidt å reise armen for å si ha det.
”Arve Oppsahl” – En høyt smattende konduktør på toget fra Tbilisi til Baku. Fyren holdt på å gå ut av sitt gode skinn når jeg prøvde å åpne døren til togkupeen for å få litt frisk luft. Han viftet vilt og pekte på taket og prøvde å forklare at åpnet jeg døren gikk airconditionen til helvete. Lovte oss te, men den så vi aldri noe til.
Damen med datteren på toget – En azeridame på 31 år som bodde i Florida, reisende med sin 8 år gamle datter på nattoget til Baku. Hun hjalp oss å roe ned en febrilsk ”Arve Oppsahl”.
Eleonora– Den beste dama vi møtte på turen! Gikk rundt på nattoget til Baku kun iført en liten topp og et laken (p.g.a. varmen). Hun sa hun så ut som et bord og at Morten og meg var velkomne til å spise sjokolade av henne… Ordnet turen til Qobustan og var ute med henne og to venninner siste kvelden i Baku. Hun burde være ambassadør for Aserbajdsjan. Fikset også drosje fra hotellet og til flyplassen når vi skulle hjem.
Kamil – Sjåføren vår til Qobustan og til flyplassen. En stødig sjåfør med hes stemme. Var tydelig frustrert over at han ble tynnere og tynnere i håret. Kunne minne litt om en tidligere utgave av den italienske fotballspilleren Atillio Lombardo.
Frode og Eivind – Plutselig står vi ved siden av to kamerater fra Horten på flyplassen i Riga. Surrealistisk…

Fire land klokere

Transitpils på Kiev Borispil. Merk fruen med hatt.

Himmelfallen, døgnvill og rundhjult av inntrykk er vi nå tilbake i Norge. En 21-timers reisebonanza bestående av postsovjetiske flyplasser, x-antall sikkerhetssjekker, transitapati, ukrainsk pils og et latterlig sammentreff med norske kamerater på flyplassen i Riga (Hei Frode og Eivind!) dannet en verdig punktum for en måned med intens reising og en historieleksjon jeg i alle fall sent vil glemme.

Siste kveld i Baku brakte oss ut på restaurant med de azeriske jentene Ellinor (som vi traff på nattoget fra Tbilisi), Julia og Nara. En kjapp tur på to barer rakk vi også, takk til Ellinor - en fantastisk ambassadør for landet sitt!

Takk til alle besøkende og lesere av bloggen vår! Audun fikk overrakt ukrainsk konfekt som vinneren av den høyst uoffisielle kåringen av beste bloggkommentator i går kveld.

Vil fortsette å poste på tourcaucasus, bilder lastes opp utover, mens jeg legger ut en videohomage til min gode reisebusse Jørn, som har sin første arbeidsdag i dag.

Takk igjen, kamerat!

Reiselengsel?

Et par minutter over midnatt natt til mandag 30. juli var Tour de Caucasus ubenhørlig slutt. Da ankom vi Horten igjen. En tur som ble begynt planlagt i slutten av februar er nå historie.

Når vi forlot Ukrania begynte hjemlengselen å melde seg, men et par dager inn i Georgia ble både reisetøflene og trøya varme igjen. For min egen del har spesielt de siste to ukene gått sinnsykt fort. Det virker som i går at vi tok inn på hotell i Sisian i Armenia, Boulevarden i Baku virker bare noen timer unna (vell det er den jo også). Det er en liten verden vi lever i!

Hjemturen i går gikk i og for seg knirkefritt. Latterlig flyplass i Baku med idiotisk sikkerhet. Tross i tre sikkerhetssjekker fikk jeg med meg ikke mindre enn 1 liter vann gjennom samtlige sikkerhetssjekker... Seks timer på flyplassen i Kiev gikk sakte, men greit.
Og på flyplassen i Riga møtte vi ingen andre enn våre to gode kamerater Frode og Eivind. De viste ikke at vi var der og vi viste ikke at de hadde tilbragt en langhelg i Riga. Nok en gang - liten verden!
Flyet fra Riga var desverre to timer forsinket, men med gjensynsglede på forskudd gikk de timene fort.

Alt godt har en ende, og personlig vil jeg gjerne rette en stor takk til venner og familie av både Morten og meg som har fulgt oss gjennom de siste fire ukene.
Men den største takken skal Morten Oddvik ha! Et strålende reisefølge som har måtte tåle mye pepper og mobbing fra bølla Jørn i løpet av turen! Men jeg mener det bare godt ;o)
Skal si det var rart å våkne alene hjemme hos meg selv i dag - det var veldig stille!!!

Men jeg gir meg ikke med dette! Jeg vil allerede nå reise mer - jeg har ikke hjemlengsel lenger, jeg har REISELENGSEL!

Guttetur til Qobustan

- Thor Heyerdal! Yes, he was here. Three times. But he was only interested in the boats. Your are vikings? Hehe.

Susende avgaarde paa den nyasfalterte Silkeveien soerover langs Det kaspiske hav har gutta akkurat stoppet paa AzPetrol for en Pepsi. Kamil, sjaafoeren, Farzad, en selvlaert guide fra Qobustan, og d'herrer Morten og Joern. Rundt oss er det semioerken og odemark, og temperaturen ligger godt oppunder 40 et sted. Det kaspiske hav ser fristende ut med sin bedragerske turkise farge, men i disen skimtes et titalls oljeplattformer og lasteskip som forteller om noe annet.

Stoevete Qobustan var i steinalderen ikke fullt saa stoevete og de etterlot seg hulemalerier av jakt, dansende mennesker og Heyerdals baater. Vi forsoekte oss uten guide foerst, men tenkte oss om igjen da vi traff paa et skilt som tilsa at det var slanger i buskaset. Farzad kom oss til unnsetning og viste oss vakre tegninger fra steinalderen. Heyerdal kom hit for aa finne bevis for sin kontroversielle Odinteori. Den postulerte at Odin var fra dette omraadet rundt Det kaspiske hav og reiste nordover til Skandinavia hvor han endte opp som vikingens gud. Odin var altsaa en virkelig konge, fra Det kaspiske hav - mente Thor. Beviset? Skipene.

Tegningene av skipene i Qobustan er enkle, men vakre og slaaende like vikingenes baater. Mange mener Heyerdahl var paa de azeriske viddene, men en spennende tanke er det naa allikevel.

En annen beroemt besoekende som har vaert her var den rastloese, men initiativrike og skrivefoere centurion Julius Maximus. Han har skrevet inn en latinsk grafitti paa en stor stein litt nedenfor hulene og tegningene der. I aarhundret foer vaar tidsregning sto Julius altsaa her og hakket inn sitt navn og sin grad. Romerne var kun paa rekognisering og vendte tilbake da de ikke fant stort her. Dette er saa langt romerne kom i oest, i alle fall det oestligste beviset paa deres tilstedevaerelse her ved Det kaspiske hav - et navn foeroevrig romerne ga verdens stoerste innenlandshav.

Guttaboys suste videre forbi oljebroenner og bensinstasjoner til en av de snaaleste attraksjonene paa turen, og ogsaa kanskje i Aserbajdsjan. Gjormevulkaner. Beliggende enda mer oede i et landskap fra en planet i Star Wars promper Moder Jord smaa porsjoner graa leire og gjoerme opp fra 10-15 kilometer dype sjakter. Kamil, sjaafoeren, lot seg sjarmere av disse underlige kreasjonene ogsaa. Et pussig syn.

Paa vei tilbake til Baku kunne en se utallige mil med gass og oljeroer langs bakken, hundrevis av oljebroenner og flere rustne kraner montert paa smaa hauger. Jorden her bugner av det svarte gull noe vi ogsaa fikk se flere steder hvor oljen ligger i svarte dammer.

Zoroastrianisme, ildtilbedelse, er en av de tidligste formene for religionsutoevelse. Perserne og mennesker i Indusdalen likte ild og synes det ga mening aa tilbe den varme kilden. Det var det nok av i dette omraadet. Kamil tok oss til Atesgahtempelet som ligger et stykke nordoest for Baku. Dette er et gammelt ildtempel for ildtilbedere fra store deler av Midtoesten og oestover til India. Her kommer naturlig gass opp fra jordens indre og brenner i smaa ildsteder overbygd med et tempel. Med unntak av en hollandsk bilturist (!!) var det ingen andre besoekende i sikte. Tempelet laa naa doedt, men to flammer ble holdt gaaende. Sjaafoeren hadde aldri vaert der (ei heller til Qobustans severdigheter). Pussig.

En bevigenhetsrik fredag i Aserbajdsjan lakker og lir mot kveld. Hotel Abseron svarte til forventningene og vi nyter de siste dagene foer hjemreise. Paa nattoget hit traff vi aserbajdsjanske Ellinor og takket vaere Joerns sjarme fikk vi nummeret hennes og hjelp til aa ordne turen i dag - saa en stor takk til storsjarmoeren og ikke minst Ellinor selv!

Vi har vaert velsignet med kvinnelige guider (kvinner i landene vi har vaert har ofte hoyere utdannelse og befinner seg enten i turistnaeringen eller den sterkt voksende internasjonale bedfriftsverden) hele veien paa denne turen, men endelig fikk vi altsaa en ren guttetur! Takk ogsa til nygifte Kamil og evigunge Farzad!

Booming Baku

Det glinser faktisk av olje der Det kaspiske havs boelger slaar mot Primorskyparken nede ved den groenne boulevarden. Etter en foersteklasses togtur fra Tbilisi til Baku var vi altsaa framme. Grenseovergangen var en saerdeles varm affaere, men vi kom oss inn i Aserbajdsjan til slutt.

Skuffelsen laa blant kamelene da vi endelig knotet oss fram i gamlebyen i Baku til beskjedne (og mystiske) 1000 Camels Hostel. En liten mann (kameldriveren?) som jobbet der kunne ikke engelsk, og det var kun 8 kameler til disposisjon og de var til gjengjeld steinharde senger. Etter en promenade rundt i medinaen og gaagatene fant vi Hotel Abseron nede ved sjoen. Vi tok en sjefsavgjoerelse og booket oss for de resterende tre nettene. Fin utsikt, litt Miami 1971, men skitt la gaa.

Baku er en storby med nesten 2 millioner innbyggere, litt flere azeris snakker engelsk visstnok enn deres kaukasiske fettere og kusiner (har ikke faatt det bevist ennaa), og ting er litt dyrere enn de foregaaende landene.

For min egen regning maa jeg si at jeg ser fram til aa komme hjem paa soendag. Det har vaert en enestaaende reise med fjellkjeder av inntrykk og hav med impulser. Ser fram til aa komme hjem aa fordoye alt sammen med bilder og svett sekk.

Foerst er det langweekend ved Det kaspiske hav paa Hotel Abseron.

Hayastans hemmeligheter

De siste to dagene har denne turen toppet seg for meg. Nansen visste hvor han dro (Fridtjof har et sykehus oppkalt etter seg i Spitak forresten). Armenia, eller som armenerne selv kaller det Hayastan, er et alldeles praktfullt land. Tidlig i gaar morges dro vi utpaa den armenske landsbygda med vaar guide Lilya (bortskjemte med kvinnelige guider saa langt) og vaar staute Samvel bak rattet som minnet meg om min filleonkel Roger paa Apnes. Ikke bare var vi bortskjemte med kvinnelig guide, men vi var dertil alene paa tur i minibussen siden vi var de eneste paa denne turen! Luksus!



Khor Virap var foerste stopp. Et kirkekompleks rett ved tyrkiske vakttaarn og tilhoerende grense. Joern begynner aa bli rimelig lei kirker, men jeg har ikke naadd metningspunktet ennaa. Gregor Opplyseren var fanget her i et fangehull (Khor Virap oversettes loes til 'moerkt fangehull') i hele tretten aar, og ned i hullet bar det for oss ogsaa. Praktfull kirke, men kanskje (som vi ser gang paa gang) i enda mer spektakulaere omgivelser. Dessverre laa Ararat med sine 5165 moh flau i skyene, men Sis, eller Lille Ararat i soer, var fint synlig.

Litt artig dette med Ararat. Armenerne er mektig stolt over dette fjellet og desto bitrere for at den ligger paa feil side av grensen. Vi har hoert mange ting om Ararat, blant annet at fjellet er det hoeyeste i verden som ligger paa flatmark (dvs Mount Everest ligger i fjellkjeden Himalaya). Kan noen bekrefte denne paastanden? Har paa foelelsen av at dette kan vaere et resulatat av nasjonalisme (jfr. ostehoevelen og bindersen).

Noravank (fritt oversatt 'det nye klosteret') ventet etter lunsj bortgjemt i en dyp dal med bratte fjellsider som tatt ut fra en eventyrroman. Fjellet var farget roedt og laa aa baket i formiddagsola, det gjorde ogsaa Noravank omringet av khachkars balanserende mellom fjellsiden og dalen lang der nede. Lily fortalte om legendene, byggingen, symbolene i gavit'en (forrommet), solstraalene som falt inn i kirkerommet og jommen fikk vi ikke klatret opp til klokketaarnet ogsaa. Her freaket Joern litt paa grunn av uforsiktige eksilarmenere med veivende armer og litt for mange meter ned til bakken. Vi slapp begge unna med skrekken. Jeg forholder meg som vanlig iskald.

Jeg har latt meg begeistre over historien, etnisiteten og religionshistorien i baade Georgia og Armenia, mens Joern er en mann for de store landskap, og det fikk han til gangs mellom slagene med armenske datoer og slag. Unnskyldninger for manglende bildemateriale (praktfulle bilder paa en del minnekort ligger klar) faar vike, igjen, himmelstormende vakker natur med Iran og den azeriske enklaven Naxcivan i soer og soervest. Iranske trailere og sovjetiske Ladaer suste forbi oss fra soer i motgaaende kjoerefelt.

Jermuk, spa og resortsenter, var av den sedvanlige sorten som jeg ikke lar meg imponere saa lett over. En puslete foss der og litt varmt fint vann der (den paa nettsiden er manipulert). Vinterfrosne sovjetrussere lot seg begeistre, og mens vi var der dukket visepresidenten opp ogsaa (han under Kocharian) for aa ta seg en forfriskende dukkert. Han om det. Et og annet grusomt stygt sovjetisk hotell minte den besoekende om en forgangen tid. Likedan gjoer de sjarmerende pen-stygge sovjetiske oransjebussene med roede gasstanker paa taket og takvinduer. You'll see pictures! Kan love en haug med fargesprakende Ladaer!

Siste stopp for kvelden var den soevnige plassen Sissian, helt soer i Armenia, skvist mellom Naxcivan, Iran, fliker av Aserbajidsjan og den armenske provinsenklaven Nagorno Karabagh (litt som "Kappe land" paa ordentlig dette). Joern kastet seg i dusjen (tidenes mest ambisioese apparatus tatt resultatet i betraktning), mens jeg gikk ut en tur og oppsoekte en ansamling khachkars i ettermiddagssolen (leserne skal faa se hva jeg maser om naar det kommer bevis paa nettsiden her). Blendet av steinkorsenes skjoennhet og sola traff jeg fem landsbybarn. Ivrig ville de bli tatt bilder av og ta bilder av meg. Litt engelsk snakket de ogsaa, lille Armand paa 5 eller deromkring, var en stolt eier av en fin sykkel som jeg skroet hemningsloest av uten den store responsen. Et fint minne!

Morgen etter sto vi etter mitt oenske opp halv aatte fordi jeg hadde ytret oenske om en ekstrastopp paa veien nordover igjen til Yerevan. Kvelden foer var foroevrig kjempetrivelig med samtaler om trafikkens galskap, sovjettiden, kultur og religion med Lila og Sam. I litt smaakjoelig temperatur og morgensol kom vi oss opp paa et lite plataa som heter Karahunj (pussig nok oversatt til Stonehenge paa engelsk...). Dateres 7000 aar tilbake i tid og forklaringene er mange og fantasifulle. En lang rekke med 204 steiner inkludert en sirkel paa et storslagent sted i den armenske fjellheimen. Sjaafoeren Sam hadde den beste og kanskje mest fascinerende teorien om at pyramidene i Giza, Stonehenge og Karahunj alle danner en geografisk trekant hvor alle vinklene er 16 grader. Stikk den Pythagoras!

En utsmykket stein karbondatert til 4000 aar foer vaar tidsregning skal visst ha tegninger av Adam og Eva i Paradis, et tilsynelatende bevis for at Paradis altsaa eksisterte i disse fjelltraktene (som var behoerig mer frodig den gang enn naa). En fin tanke.

Silkeveien gikk i sin tid over disse fjellomraadene paa sin vei til Xian i Kina. Selim carevanserai ligger paa 2400 moh i fullstendig himmelske panoramiske omgivelser og fungerte som en handelstasjon/vertshus for de reisende. Full av moerke og fluer i dag, men stedet bar bud om storslagne tider fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Her sku'n ha voeri.

Det bar videre over passet og forbi vidunderlige billedskjonne innsjoer, sletter, ville bekkefar og smaa fjellandsbyer. Vi hadde den luksus at vi kunne stoppe titt og ofte for aa ta omgivelsnene i naermere oeynsyn og knipse i vilden sky. Gjetere med kveget sitt blokkerte trafikken paa endeloese veier mellom himmelen og fjelltoppene. Endelig saa vi Sevansjoen i horisonten, det blaa oeyet i et ellers kystloest fjelland. Joern gledet seg stort til naturperlen Sevan, mens jeg gledet meg til mitt maal for dagen, Noratus - sletten med 900 khachkars ved Sevansjoens bredd.

Noratus bestaar av naermere 900 (en gang 1000) steinkors, khachkars , nydelig utsmykket med kors, knuter, symboler, figurer og tegn som mose, vaer og vind har pusset paa siden 1000-tallet. Disse steinkorsene er saeregne for Armenia (kelterne har visst stjaalet ideen fra armenerne, samme som egypterne gjorde med pyramidene (tsk tsk)) ble vi fortalt av enkelte. En hel aaker med ragende steinkors i alle stoerrelser staar til minne om avdoede mennesker saavel som spesielle hendelser i menneskers liv som har kommet og gaatt. Joern er heller ukomfortabel med gravplasser, mens jeg finner en ro og et vindu til tider forbi. Noratus vil nok bli med meg en stund.

Den beste skole er reise.

Det er en opplest og vedtatt sannhet som virkelig har faatt staatt sin proeve paa denne reisen. Toer paasta at tourcaucasus for meg har toppet seg med disse to dagene paa historisk mark i naturskjonne omgivelser. En stor takk til Lilya for stoisk ro med braakeboettene Lund og Oddvik og ikke minst stor kunnskap om steder besoekt, og ikke minst vaar stoe sjaafoer (vaar desidert beste paa denne turen!) med sitt smittende humoer og one-liners ("America's plastic!"). Og sist men ikke minst en stooor takk til min gode reisekamerat med sin noe tynnslitte taalmodighet med "the good student" som vil vite alt om alt han ser og spoer guidene tomme for kunnskap. En uke igjen, Razor!

Baku venter.

Nye grenser og nyyydelig landskap!

Tilbake i Yerevan etter en todagerstur rundt om i det sydlige og syd-oestlige Armenia. Og vi har for tredje gang sjekket inn hos de trivelige jentene paa Envoy Hostel sentralt i Yerevan.

I gaar kl. 10 dro vi avsted med Regular Tours som skulle vise seg aa bli en tur som vi vil huske resten av livet!

Mort og meg var de eneste paa denne turen og vi hadde god plass ombord i en romslig minibuss med plass til 8 personer. Sjaafoeren vaar var en trivelig eldre kar ved navn Sam, og guiden var den yndige 22 aarige Lyli. Knakende koselige folk begge to!

Foerste stopp paa turen var Khor Virap. Et gammelt kloster som ligger flott til ved foten av Ararat og kun et steinkast fra grensa til Tyrkia. Neste stopp var Noravank - et gammelt kloster/kirke som ligger utrolig flott til omringet av hoeye fjell og dype daler! Morten knipset villig i vei bilder av klosteret, og hoerte noeye etter hva Lyli hadde aa fortelle. Selv stod jeg aa latet som om jeg forstod hva de to snakket om og egnet resten av oppmerksomheten min til det spektakulaere landskapet.
Etter litt lunsj, hvor vi igjen kom litt i klameri med den lokale vepsen (ingen ble stukket), fortsatte vi til Jermuk. Et sted som ligger flott til og er for et luksussted aa regne for rike armenere. Stedet er fullt av sunne helsesteder og spasentre. Minneralriktvann florerer i omraadet, og vi fikk smake naturlig mineralriktvann som holdt temperaturer fra 35 grader og opp til 55 grader. Spesielt godt smakte det ikke, men jeg tror kanskje vi fikk en liten smak av den beroemte ungdomsskilden.

Siste stopp i gaar var Sissian hvor vi skulle tilbringe natten. Selve byen Sissian er en heller soevning by som ikke har enormt mye aa by paa. Vi tok inn paa byens eneste hotell og i gaar kveld inntok vi en bedre middag i hotellets restaurant. Paa menyen stod tradisjonell armensk mat. Og det var riktig saa godt! Og snakken gikk livlig for seg - en trivelig kveld med andre ord. Med til historien hoerer ogsaa at vi paa det tidspunktet ikke befant oss langt fra grensen til Iran! Nok et spennende land med andre ord rett rundt svingen.

I dag var det tidlig opp. Lyli hadde beordret oss opp til frokost kl. 08. Dette fordi Mort hadde graatt seg til at vi skulle ta turen innom kirkegaarden i Noratus.
Foerst paa menyen i dag stod dog Armenias svar paa Stonehenge, Karahunj. Jeg har ikke selv vaert i Stonehenge i England, men jeg har sett bilder derfra. Og armenias svar var noe helt annet, men unikt og flott paa sin maate. En rekke store steiner var samlet paa et lite omraade. Noen av dem hadde hull i seg og hadde blitt brukt som "verktoey" til aa observere stjerner. Landskapet rundt var selvfoelgelig helt nydelig!

Vi fortsate turen til Selim, noe jeg gledet meg til. Dette er et gammelt handelssted som laa paa den beroemte silkeveien. Det blir bare tull aa igjen si at naturen rundt var flott, men det var den! Helt utrolig flott!!!! (Synd vi har problemer med aa laste opp bilder til bloggen vaar!) Langt der oppe i fjellene paa ca. 2500 meters hoeyde laa handelsstasjonen! Det var helt stille, ikke en lyd og luften var saa frisk at den fikk luften i Horten til aa virke som rene gasskameret. Nyyydeilg sted!

Nest siste stopp paa turen var Morts hjertebarn, kirkegaarden i Noratus. Akkurat dette var ikke helt min greie, saa her overlater jeg detaljene til min reisekamerat.

Siste stopp var Lake Sevan. Det vil si, selve innsjoeen hadde vi for lengst sagt hallo til, men vi skulle finne oss et flott utsiktspunkt, samt finne oss et sted helt nede ved fjaera hvor vi kunne beundre en av verdens hoeystbeliggende innsjoer (Titicaca er selvfoelgelig nr. 1). Og det gjorde vi. Innsjoen laa forholdsvis rolig og paa motsatt side reiste hoeye fjell seg.

Helt nede i fjaera holdt Mort og meg paa aa faa oss et ufrivillig bad. Vi stod og fjaaset og tullet paa hva vi trodde var en stor og stoedig stein. Det var det ikke! Det var en stor klump med veldig kompakt sand som plutselig bestemte seg for at den ikke ville ha oss som gjester lenger. Men spretne som vi er kom vi oss unna i rene James Bond stilen, med kun sand i skoa og litt vann paa shortsen.

Naa er turen slutt og det var som nevnt en meget minnerik tur som i tillegg var svaert billig! Ca. 925 kroner og det inkluderte bil, sjaafoer, guide, 2 x lunsj, middag, drikke underveis og en natt paa hotell. Bra saker, heia Armenia!

Til slutt kan jeg opplyse om at det mystiske vandrerhjemmet i Baku - 1000 Camels Hostel faktisk ser ut til aa eksistere. Jeg har faat noestet opp at de har flyttet, i tillegg fant jeg hjemmesiden deres og booket derfra uten aa maate ut med noe depositum. Jeg har faatt mail tilbake fra vandrerhjemmet om at bookingen er mottatt, saa alt virker aa vaere i sin sjoeneste orden.

Da gjenstaar bare en natt her i Yerevan, turen tilbake til Tbilisi og en natt der, foer vi er klare for nattog til Baku.

Fortsettelse foelger....

Utflukt til hellige Ejmiatsin

Yerevan er ikke kjent for sine turistattraksjoner som Paris er for Eiffeltaarnet eller London for sin Big Ben, men paa tross av svenske formaninger om at byen var kjedelig, post-sovjetisk og rakt ut deprimerende har jeg trykket armenernes hovedstad til mitt transkaukasiske hjerte. I dag tok jeg til gatene paa egen haand.

Hoppet paa en buss ut av byen med destinasjon Ejmiatsin. Dette er det helligste av det helligste for armenere flest og ikke minst den armenske diasporaen, altsaa armenere som bor i utlandet (som veldig mange gjoer). Bussturen kostet knapt 200 dram og innebar noenlunde utsikt til snoedekte Ararat i soervest og albuer fra gamle menn.

Ejmiatsin er et stort parklagt omraade hvor spredte khachkars, utrolig detaljerte og forsegjorte steinkors fra hele Armenia, staar i giv akt rundt katedralen. Det skal i sannhet sies at det har blitt mange kirker og klostre paa denne turen, men katedralen i Eimiatsin er en av de aller flotteste. Dette var stedet hvor George Opplyseren fikk et syn (den vanlige kombinasjonen av skyer, engler, himmel og geiter) og bygde den foerste kristne kirken (Armenia ble det foerste kristne landet tidlig paa 300-tallet). Sannheten er at stedet var opprinnelig et paganistisk tempel.

Det meste inne i katedralen daterer seg fra 1700- og 1800-tallet selv om selve bygget er fra 300-tallet. Svartkledde prester (paafallende mange liknet paa Thom Yorke...), beseokende aerboedige eksilarmenere og en og annen turist (ink. meg). Liker de smaa gule lysene, den avslappende roen og sollyset gjennom de hoye vinduene fra under den store kupolaen, som er saa karakteristisk for armenske kirker. Bak alteret befant deg seg en fin samling bibler fra de tidligere aarhundre, ellers deler av lansen Jesus skulle ha blitt stukket med da han hang paa korset samt en trebit fra Noahs ark, som strandet paa toppen av Ararat etter syndefloden. Jeg tenker naa mitt om akkurat det.

Tilbake i Yerevan svingte jeg innom det overbygde fruktmarkedet fra 1940-tallet. Et to-etasjers bygg, litt som en messehall, med masse bodselgere med vannmeloner, toerket frukt, krydder, bakevarer og ellers frukt i alle kanaler. For arkitektene kan jeg informere om at bygget er designet av Grigor Aghababian. Kom i prat med, i den grad en gjoer det naar en ikke snakker det plukk armensk, med en eldre dame som hadde en vakker dandert krydderbod. Det endte med krydder for tohundre kroner, flotte bilder og naturligvis krydder fram til grillsommeren 2010. Nuvel.

Tok med meg den blaa moske som ligger rett ved markedet. Der vandret jeg rundt alene i stekende hete uten de helt store aapenbaringene foer jeg gikk tilbake til Envoy. Sliten naa.

Ararat er foroevrig et ord jeg har mye i hodet ettersom armenerne banker det inn i hodet ditt med svaere reklameplakater for den armenske brandy'n Ararat. I morgen kan vi forhaapentligvis se mer av det store fjellet naar vi skal til Khor Virap.

Et mysterium...??

Fortsatt i Armenias sjarmerende hovedstad Yerevan. Vi flytter litt ut og inn av Envoy Hostel. Foerste natten sov vi her, mens vi i natt maatte innfinne oss med aa bo hjemme hos noen siden Envoy var fullt. Vi delte leilighet med to franskmenn (mor og soenn). Men naa er vi heldigvis tilbake hos de hyggelige jentene paa Envoy.
I morgen drar vi paa organisert todagers tur til Lake Sevan og omraadene rundt.

Leserne vaare lurer kanskje paa hvorfor overskriften heter "Et mysterium"!?!
Ok her er grunnen - mens Morten er ute aa traaler gatelangs i Yerevan, har jeg tatt plass paa datalabben her paa Envoy blant annet for aa ordne overnatting i Baku. Jeg har for lengst sett meg ut et vandrerhjem (Bakus eneste) i Baku - 1000 Camels Hostel. Dette virker som et bra vandrerhjem med god beliggenhet.

Men saa.... Via Hostelworld skulle jeg for en liten halvtime siden inn aa booke overnatting.
Det fine med Hostelworld er at andre reisende som ogsaa har booket gjennom Hostelworld kan gi karakterer og kommentarer til stedet. Og under kommentarer har en stakkars kar fra Kroatia bare for noen dager siden skrevet at stedet ikke finnes!!!! Hverken han eller de lokale fant stedet...

Da begynner jeg aa lure! Og jeg vil hvert fall ikke booke noen overnatting, betale depositum og gi fra meg kredittkortopplysninger hvis stedet ikke finnes!!

Hmmmm.... Dette er et mysterium som hentet ut fra en Broedrene Dal serie!

Fortsettelse vil utvilsomt foelge.....

Ved foten av Ararat

Hoesten 1988 gikk jeg med boesse for Roede Kors etter jordskjelvet i Armenia. Bestemor og jeg fikk en rode som vi gjorde godt. Kjipt var det naturligvis at en kar oppi systemet underslo hele smoela, men landet Armenia hadde skapt en forestilling om eventyr og Langtvekkistan-assosiasjoner.

Nesten 20 aar senere sitter jeg inneklemt mellom en halvdanske og verdens stoerste mann bakerst i en marshrutka i 70 km/t gjennom Spitak, landsbyen som laa rett ved episenteret for katastrofen i '88. Noen timer foer hadde vi kryssa Tbilisi paa diagonalen ettersom vi begynte jakten paa transport til Yerevan ved Didube busstasjon nordvest for hovedstaden. Der fikk vi vite at ingen buss gikk idag, men det gikk visstnok en fra Ortajala (hvor vi var dagen foer...). Foerst ble jeg forbanna, saa bikka Joern. Helan og Halan gjorde daarlige miner til slett spill og tok taxi gjennom Tbilisi nok en gang, til Ortajala, soerost i byen.

En snakkesalig dansktalende ploesen tysklaerer, masse veiving og kjasing foerte oss til slutt inn i en flott buss med blaa seter og gule trekk. Men hvor lenge var Adam i paradis? Omtrent femten minutter. Tre passasjerer var ikke nok, saa det bar rett inn i naermeste marshrutka (fryktede saadan etter dodsulykken i Georgia). Saa bar det avsted, skvist bakerst mellom en ploesen tysklaerer og verdens stoerste mann. Joern snakket forbausende nok like daarlig dansk som jeg snakket svensk i Kazbegi (Vi er saa stroekne i russisk og georgisk blitt.)

Store aakre med solsikker og fresende elver ga vei for grenseovergangen. Sjaafoeren hadde kjast om hvorvidt vi hadde visum, men det skulle vise seg aa ordne seg (som vi hadde lest oss til) paa grensen hos en solsikkefroespisende armensk vakt. Flott visumdiplom med stempel og det hele saa tuslet vi under bommen og bort til marshrutkaen. Saa bar det opp opp opp og landskapet liknet mer og mer paa Valdresflya.

Steder som Alaverdi, Vanadzor og Spitak ble passert og saa kunne vi se Aragats i vest, det ene av de to hellige fjellene armenerne har et sterkt forhold til. Litt etterpaa saa vi Ararat i det fjerne, som til armenernes forargelse ligger paa tyrkisk side. Litt etterpaa aapenbarte Yerevans svarte tak seg nede paa sletten, ved foten av Ararat.

Envoy Hostel er sentralt og trivelig. Joern sjarmerte resepsjonistinnene paa pletten. En rask stadtbummeln foerte oss forbi operaen og ned til Frihetsplassen. Trivelige store avenyer, fine arkitektur og koselige mennesker!

Ser for oss en to-dagers utflukt til helga, foer det blir det Yerevan til fots med en og annen liten utflukt kanskje.

Yerevan hilser alle!

Irritasjon, frustrasjon og mye mer i Tbilisi

Nok en dag har ankommet. For vaar del startet den i et stille og rolig tempo.
Vi bestemte oss i morgentimene i dag for at vi blir boende hos pianolaererinnen en natt til - til tross for at hun er forholdsvis dyr. Men det praktiske spilte inn her.

Nu vel. Vi hadde bestemt oss for aa ordne togbilletter til Baku den 24. juli i dag, samt bussbillett til Yerevan med avreise i morgen.

Vi tok apostlenes hester i bruk og gikk til togstasjonen. Der fikk vi dagens foerste lille skuffelse. De selger kun togbilletter inntil fem dager i forveien, og siden det er syv dager til vi skal reise ble det altsaa ingen billetter... Jeg ble mektig irritert paa dette toevete systemet!!!

Vi fortsatte turen til en av de tre busstasjonene i Tbilisi, Ortajala. Vi hadde lest i begge guideboekene vaare at det var her bussene til Yerevan gikk fra. Det var selvfoelgelig FEIL! Vi fant kun busser som skulle til Tyrkia og Hellas. Hva pokker er dette tenkte vi.

Uansett saa fikk vi samlet hodene vaare og ble enige om aa ta turen innom vaar hjelpsomme venninna Nini hos Caucasus Travel. Men foerst etter en bedre lunsj paa en kinesisk snobberestaurant.

Nini var hjelpsom som alltid og ringte rundt og fant ut at bussene til Yerevan gikk fra busstasjonen Didube. Hun fant samtidig ut naar den gaar i morgen og litt informasjon om Armenia.

Ninis gode humoer fikk oss i bedre humoer, og tross i to bomturer i dag saa er formen og humoeret naa paa topp igjen og vi gleder oss til avreise Yerevan i morgen kl. 09.35 fra DIDUBE busstasjonen.

Til slutt vil jeg komme med en liten, nei stooor oppfordring!
Alle som er innom bloggen vaar boer, skal og maa legge igjen bevis for at de har vaert her! Enten i form av en hilsen i gjesteboka eller via en kommentar til noe av det vi har skrevet.
Det er merkelig stille fra noen av dere som vi regner med foelger oss paa veien, og jeg har personlig maatte troeste Morten et par ganger naar store blanke taarer har rullet nedover kinnet hans.

Etter en slik skjennepreken, er det vel paa sin plass og ogsaa rette en takk til Nina og Audun som er vaare mest trofaste lesere og kommentatorer!

Pilgrimsferd i Kaukasus

I dag har vi snust paa den stengte grensen til Russland. Byen med det eventyrfremkallende navnet Vladikavkaz laa just paa andre siden av Border Closed -skiltet i passende turkise bokstaver. De som husker tragedien Beslan vet kanskje ogsaa at den landsbyen ligger litt nordvest for Vladikavkaz. Ved enden av Georgian Military Highway inntok vi lunsjen i Volvoen til vaar eminente sjaafoer Georghi mens en droess store oerner flakset over oss i et voldsomt landskap som tatt ut fra Ringenes Herre. Det georgiske skriftspraaket er nok det naermeste en kommer alvisk ogsaa for de som maatte interessere seg for det.

Vi er altsaa tilbake i vakre, men regntunge (moekkavaeret fra Nord-Europa...) Tbilisi. Vaar guide Madona og Georghi satte oss av hos pianolaererinnen Tsisiana for noen timer siden. Vi er litt oer i hue ennaa etter vind, inntrykk og gjoermeklatring opp til Tsminda Sameba-klosteret i Gergeti, balanserende paa en topp ved foten av Kazbegifjellet. Joern har nok tatt seg av detaljene rundt de eskepadene, saa jeg kan vaere det antropologiske og historiske alibiet. Madona var et oppkomme av historie og fortellinger om etniske feider i dette fjellrike landskapet (Kaukasus stammer fra arabiske geografer som kalte det Kaukaus, som betyr fritt oversatt "fjell med en haug med spraak", romerne hadde med 70 oversettere da de var paa firmatur hit i sin tid.)

Startet soendagen med kirkebesoek i tre religioner i Tbilisi, kjent for religioes toleranse i motsetning til sovjetrusserne, og fikk overvaert ortodoks-kristne messer. Var innom synagogen ogsaa, men der satt det bare en gammel kar. I moskeen var det ingen, men det er andre boller paa fredagene, tenker jeg.

Var innom Georgias foerste hovedstad Mtskheta etter Tbilisiguiding saa Jvariklosteret paa nok en hoyde (de har det med aa plassere de hoyt til fjells) foer vi kjoerte til Ananuri ved elveattributten Mtkvari, som renner gjennom Tbilisi. Spiste lunsh en route og smakte kachapuri, georgisk ostepai (smakfullt etter noen munnfuller), tarragonlemonade (kledelig groenn) og kharguli, innbakte lammeboller sausa i urter og frekke groennsaker (litt soelete aa spise for Oddvik, men ellers godt).

Kazbegituren har jo Joern tatt seg av, alt jeg kan si er at det var, paa tross av gjoerme, svette, taake og x-antall kuruker, en spektakulaer tur opp til toppen med Joern og Madona (Georghi kula`n i Volvoen). Kan oppfordre alle til aa tune inn paa georgisk tv ikveld foroevrig, ettersom vi ble filmet paa toppen. Det var nemlig festival og et liten landsby paa toppen (litt som paaskefjellet i Norge).

Georgia var ett av de foerste landene som ble kristne, hele 700 aar foer Norge (omtrent). Det merkes i dette landet. Det er mye religioesitet. Georgierne er sterkt troende, men stemningen er slabberasaktig inne i klostrene med plundring, graating og boenner i en salig blanding. Et ikon av Jesus som blunka gjorde inntrykk, tidlig hologram effekt (ikke ulikt de klistremerkene som foelger med i Donald Duck-bladene). En daap med mye hoi og stoey sitter igjen paa netthinnen ogsaa, likesaa alle de gamle kvinnene i sorgens farge sort i sandaler og oesende regnvaer paa vei opp til Tsminda Sameba-klosteret.

Mange fortellinger om middelalderens feider, russernes overgrep og stolte georgiske dyder for aa beskytte aerverdige kirker fra det 4 og 5-aarhundre.

Blir en dag til i Tbilisi foer vi vender nesa soerover til Yerevan og Armenia.

Ord for dagen: Madlobt! Takk paa georgisk.

Daarlig vaer ingen hindring!

Vaares todagers tur paa "Georgian Military Highway" naadde sitt hoeydepunkt i dag. Fottur i fjellene rundt Kazbegi. Noe vi begge har sett frem til lenge!

Selve turen begynte i gaar morges med avreise fra Tbilisi. Sjaafoer var en hyggelig stille kar ved navn Georgi (som vi doepte om til Goggen for enkelhets skyld). Guiden var en trivelig 29 aarig jente med det flotte navnet Madona.
Paa veien nordover var vi innom en mengde kirker og klostre. Kanskje ikke helt undertegnedes kopp te, men jeg skal aerlig innroemme at det var flotte bygg som laa utrolig flott til!

For aa gjoere en lang historie kort - vi ankom Gudauri ved 17.30 tiden i gaar ettermiddag. Turen oppover var intet annet enn breathtaking! hoeye fjel, dype daler og flotte farger! Men hele tiden fikk vi beskjed fra Madona om at "this is nothing, just wait until we get to Kazbegi tomorrow". Ok tenkte jeg, men her skrur du altsaa opp forventningene...
Et splitternytt flott lite hotell skulle vaere vaart hjem for en natt i Gudauri. Paa hotellet moette vi selvfoelig ogsaa to svensker som var ute paa en lignende tur som oss. Saa meninger og erfaringer ble utvekslet.

Kl. 09.00 i morges startet vi paa den toeffeste delen av "Georgian Military Highway". Turen fra Gudauri opp mot Kazbegi. Standarden paa veien var alt annet enn bra - steinete og j*****, men utrolig sjarmerende! Desverre var ikke vaeret paa vaar side. Og selv om jeg hadde danset soldans i hele natt (i soevne vell og merke), saa var det langt mellom solgloettene. Taake og skyer omringet fjellene. Saa utsikten ble ikke helt hva vi forventet, men den var alikevel flott! Jeg toerr ikke tenke paa hvordan den er i klarvaer!!! Etterhvert ankom vi et regntungt Kazbegi. Og vi ble med ett enige om at det var lurt at vi dro paa organisert tur hit. Kazbegi by var ikke akkurat tilrettelagt for turister av vaar kaliber.

Vi begynte umiddelbart turen opp mot Tsminda Sameba-klosteret, eller Holy Trinity som det ogsaa blir kalt. Uheldigvis, evt. heldigvis (alt etter som), saa var det festivitaser paa gang i klosteret denne dagen, og folk hvalfartet dermed opp den utrolig bratte og ugjestmilde groennkledde fjellsiden. Kombinert med regn ble dette en krevende tur mot toppen for alle og en hver.

Men vi kom opp, og beloenningen lot ikke vente paa seg. Selv med regntunge skyer hengende rett over hodene vaares og med tykk taake fikk vi gode inntrykk av hvor inn i hampen flott dette klosteret ligger!!! At det i tillegg ligger omtrent 1 times strabasioes gaatur fra Kazbegi sentrum paa 2147 meters hoeyde er intet annet enn utrolig! Vi sugde inn inntrykk, friskluft og lagret dem alle sikkert paa harddisken, foer vi tok fatt paa nedturen.

Deretter satt vi kursen videre nordover mot grensen til Russland! Etter en liten halvtimes kjoeretur paa en vei i enda daarligere forfatning var vi ved grensen til Russland. Grensen i seg selv er stengt for utlendinger og var egentlig ikke noe hurra meg rundt. Men det var utrolig fascinerende aa staa lang hjemmefra paa grensen til et land som ogsaa gode gamle Norge grenser til! Og behoever jeg aa si at omgivelsene var utsoekte? Vel, jeg gjoer det, det var flotte omgivelser. Og ca. 200 meter fra den russiske grensen inntok vi dagens lunsj. Og over hodene vaares svevde gigantiske oerner. Fantastisk opplevelse!!!

Etter lunsjen gjenstod kun den lange hjemturen til Tbilisi, og kl. 17.00 var vi trygt tilbake hos pianolaererinnen som vi skal bo hos i natt (ogsaa) som tilfeldigvis ligner den amerikanske skuespillerinnen Sally Field.

Paa timeplanen for i morgen staar det kjoep av bussbillett til Yerevan (avreise 18. juli) og togbillett fra Tbilisi til Baku (avreise 24. juli).

Fortsettelse foelger....

Fra sjømannsliv til fjellandskap

Etter lange dager til sjoes paa MS Greifswald har vi naa endelig kommet oss til Tbilisi. Bysantisk byraakrati, post-sovjetisk apati og maritim stillstand kostet oss en ekstra dag paa ankeret utenfor ankomsthavnen Poti. Det var en pinefull lang dag med innslag av moldovisk brandy, tyske pensjonist-globtrottere, polske backpackere og georgisk vodka. Nok om det. Sjoemannslivet har maatte gi etter for fjell og daler.

Sto opp grytidlig i dag for omsider aa faa passene tilbake med georgisk stempel og trasket ut i regnvaeret i Mad Max-landskapet som havneomraadet Poti var. Kastet oss inn i en matrushka sammen med andre backpackere fra Polen, Tsjekkia og Ungarn. Kom oss til et marked inne i byen, vekslet penger og hamstret broed fra en babushka og Gorbatsjovs yndlingsvann Borjumi. Fem timer paa svingete veier langs elver og bratte aaskammer, passerte en doedsulykke som hadde krevd to liv og fikk oss nok en gang til aa innse galskapen i trafikken her (samme daarskapen i Ukraina). Landskapet var veldig groent og frodig, kuer og husdyr overalt, midtstreken, ved autovernet og paa tissestoppene. Regnet gav seg endelig og solen kom fram da vi naadde maalet for dagen, Georgias hovedstad Tbilisi.

En fantastisk herlig beliggende hovedstad, knepent mellom knaus og knoes. Borger og kirkespir blandet med signoyenere, vennlige georgiere og kosmopolitisk stemning. Booket to-dagers tur til Kazbegi hos Caucuasus Travel (takk til Nini Murvanidze!) Madona og George skal ta oss til Kaukasus i morgen.Tsisiana er vaar husvert i kveld, i et velmoeblert hjem litt utenfor sentrum. Saers herskapelig. Da vi ventet kom nabokona og ba oss inn i bakgaarden hennes paa iste og fersk frukt fra traerne hennes - opg en interessant samtale om Georgia naa og da.

En fin ankomst til Georgia omsider. Gleder meg stort til Kazbegi i morgen!

Over og ut fra Morten hos Prospero`s Books i Tbilisi, Georgia!

PS> Minner, og beklager, om at vi fortsatt har problemer med aa laste opp bilder. Men vi kan love at vi tar masse, og fine, bilder, som blir postet saa snart det lar seg gjoere (mest sannsynlig ved hjemkomst...) De beste bildene forestiller en jo seg selv i hodet.

Vm i venting!

Ja for det ble det! Turen fra Illichevsk til Poti.

Da jeg vaaknet onsdag morgen aa saa at vi fortsatt laa til kai i Illichevsk var jeg ikke overrasket, men klart, litt surt var det! Men 12 timer forsinket kom vi oss av sted. Onsdag og torsdag noet vi late dager paa soldekket paa M/S Greifswald. Vaeret var helt upaaklagelig og vi toeffet sakte men sikkert over Svartehavet.
Men saa skulle den alvorlige ventingen begynne! Ved 09 tiden paa fredag la vi oss utenfor havnen i Poti. Lite eller ingen informasjon ble gitt, og hvis det kom informasjon ble den gitt paa russisk. Timene gikk. 4 staute tyske eldre karer som vi ble kjent med underveis hadde en god del bedre kunnskaper i russisk enn oss, saa de holdt oss informert.
Foerste beskjed loed paa 4-5 timers venting, den ble etterfulgt av "vet ikke". Vi ventet og vi ventet. Det var fint lite vi kunne gjoere, annet enn aa vente!
Sent fredag kveld begynte endelig ting aa skje. Vi la til kai!!! Men vi verken kunne gaa i land eller ville gaa i land. Hvem vil vel vaere "lost" i et moerkt Poti uten aa vite hvor man skal gaa?

Vi gikk til koeys med beskjed om aa moete kl. 06 neste morgen for utlevering av pass med godkjent stempel for innreise i Georgia.
Vi laa hele natten med et oeye og et oere aapent for aa foelge med paa om det kom noen kontrabeskjeder. Det gjorde det ikke.
Saa kl. 06 i morges var vi endelig klar for ilandstigning i Poti, Georgia. Men vi ble moett med ytterligere venting... For ingen av mannskapet moette oss. Sammen med de fire hyggelige tyske herrene og 12-13 andre i samme situasjon satt vi aa ventet - igjen....

Endelig kom en ung 2. styrmann og tok tak i ting. Vi fikk utlevert passene og fikk beskjed om aa vente litt slik at vi kunne gaa i land via vogndekket. 5-10 minutter sa han... Men tiden gikk. Og gjett hva vi maatte gjoere. Vi ventet....

Men ENDELIG fikk vi lov aa gaa i land. Litt over kl. 08 i morges fikk vi endelig georgisk land under foettene for foerste gang!
Sammen med noen utrolig hyggelige polakker, noen tsjekkere og to ungarere fikk vi tak i en maxitaxi, eller Marshrutka som det heter. Og vips saa var vi paa vei til Tbilisi. Og naar vi foerst kom paa veien, saa gikk det virkelig unna, for er det ett sted folka i disse landene ikke venter eller er trege, saa er det i trafikken!!!

Men vi er naa trygt innlosjert i Tbilisi og i morgen gaar turen til Kazbegi. Muligens turens hoeydepunkt. Vi har av praktiske aarsaker og av sikkerhetsmessige grunner valgt en organisert tur. Den koster det samme som to nye busker, men skitt au. Dette er once in a lifetime!

Kazbegi here we come!!!

Fortsettelse foelger....

Farvel Ukraina

Etter et skoleeksempel paa forgangen sovjetisk byraakrati med en utflukt(tok oss to timer totalt tur/retur med matrushkas (minibusser)) til Odessas utkantstroek for aa faa stemplet ett papir for avreisen er vi naa pakket og klare for Svartehavet og Georgia. Vi har saagar booket oss to-dagers tur til Kazbegi soendag til mandag ogsaa. Guide Nini Murvadize ringte da vi var paa tur i stad. Georgia blir spennende - litt usikker paa hva som venter oss der.

MS Greifswald ligger i alle fall til kai litt nord for Illychevsk (soer for Odessa) hvor vi skal innfinne oss kl. 20.00 ikveld. En lilla minibuss med stjerner (!) skal plukke oss opp der og kjoere oss til immigrasjons- og tollkontoret.

Fram til da slapper vi av paa Black Sea Backpackers. Ukraina har vaert en fin opplevelse, et storslagent land og folk. Selv om de tilsynelatende er sure og innesluttede hele tiden har jeg faatt bevist ved et par anledninger at saa ikke er tilfelle. Turisme er nytt her, en reisejournalist jeg pratet med mente at det fortsatt kommer til aa ta fire-fem aar foer det blir mainstream. Turistinfrastrukturen maa bli mye bedre og engelskkunnskapene bedres. Med fotball EM i 2014 (?) sammen med Polen kan ting skje, eller boer skje.

Minner som dukker opp naa er parkorkesteret i Odessa, is og pils paa stranda i Yalta og stambula i Kiev. Det kommer sikkert mer naar hodet faar tid til aa fordoye inntrykkene. Odessa har jeg veldig lyst til aa komme tilbake til om noen aar.

Men foerst ... til sjoes!

Flanering blant palassene

I dag var dagen for spankulering og flanering i Odessas gater. Liker denne byen mer og mer etterhvert som jeg blir bedre kjent med gatene. Etter moetet med Tarasenko ruslet jeg ned til Pusjkinmuseet med den opplagte adressen Puskinskaya 13. Der satt det fire babushskas parate i hvert sitt rom, redo til aa slaa paa lysbryteren etterhvert som jeg trasket over den ene doerstokken etter den andre. Det var ikke allverden aa se paa hvis man ikke behersker russisk (leser kyrillisk noenlunde greit naa, men det hjelper lite hvis en ikke forstaar ordene man leser...) Noen brev og favorittboeker til Alexander, bla. Shakespeare, Voltaire og Lord Byron.

Alexander Pusjkin har vel en statue og et museum i hver russisktalende by, fra Vladivostok til Odessa. Etter politiske dikt i Tsarist-Russland ble han sendt i eksil til Khisinau i Moldova, hvor han mistrivdes stort. Kompiser fikk ham til Odessa, hvor han storkoste seg og skrev bla romanen Eugene Onegin og diktet Bachiseraifontenten (som for oevrig befinnner seg i landsbyen Bachiserai paa Krimhalvoya ved storkhanens palass etter de krimenske tatarenes dager). Odessamuseet var lite og litt moerkt, med unntak av da jeg traadte inn i rommene. Veldig stroembesparende.

Spaserte videre nedover Pusjkinskaya til nummer 10 hvor et fordums lyseblaatt palass huser Odessas Museum for vestlig og oestlig kunst. En Rembrandt og en Michelangelo i temmelig usikre omgivelser var mindre imponerende enn selve palasset. Det var blitt tatt stusselig vare paa, men pokkers saa staselig det maa ha sett ut en gang! En rikmannsfant ved navn Abazov hadde til og med en Thaulow (norsk kunstmaler) i samlingen pluss en haug memorbilia fra Japan og Kina. Saert og herlig sproett.

Svingte nedom Potemkintrappene hvor gammelkommunistene hadde moenstret til demonstrasjon, men det ble ikke helt det samme som i 1905 saa jeg ruslet videre ned til Vorontsov-monumentet med sine eggehvite kollonader og utsikt til havnen. Avsluttet med en liten lunsj foer jeg kjopte frimerker til Joern og meg paa posthuset i (nok et) vakkert bygg i rennessanse- og rokokkostil, postet tre postkort uten aa skrive Norge paa saa de kommer nok aldri lenger enn Kiev...

Tilbake paa vandrerhjemmet, hvor vi er blitt svaert saa hjemmekjaere, hadde husmor Joern vasket ferdig toeyet vaert og misjonaeramerikanerne var paa vei ut igjen. Japaneren Akimoto, en kulthelt paa sovesalen allerede, kom seg heller ikke avgaarde i dag morges til Moldova ettersom han drakk en flaske pils for mye i gaar kveld.

Joern og jeg ruslet ned til Primorskyboulevarden i stad og tok noen pils paa en groenn benk og noet ettermiddagssola. Litt spent paa om MS Greifswald gaar i morgen kveld eller onsdag. Tiden vil vise.

En hyggelig ukrainer

Jeg har aldri funnet ut om fyren heter Vladlen Tarasenko eller Tarasenko Vladlen... Men hyggelig var han uansett!

Kl. 10.45 i dag troppet vi opp paa kontoret hans ikke langt fra vandrerhjemmet vaart for aa ordne med fejebillettene til Poti, Georgia. Mr. Taraseko hadde orden i rekkene! En mann etter min smak. Engelsken han var saa som saa, men vi forstod hverandre uten problemer.

Han sjekket og dobbeltsjekket at alt var i orden, og vi betalte totalt 1712 ukrainske hryvnia (tilsvarer omtrent 2000 kroner) for begge for turen fra Illychevsk til Poti.

Det eneste spoersmaalet var naar gaa baaten!?! Det kunne selv ikke hr. Tarasenko svare paa der og da.

Baaten gaar enten i morgen kveld eller i loepet av onsdagen. Akkurat det er et lite spenningselement. Tidsskjemaet vaart fra naa av tillater ikke all verdens med krumspring, og vi maa ogsaa sette av tid for transport fra Poti til Tbilisi. Men alt dette er utenfor vaar kontroll, vi faar bare vente aa se - the waiting game...

Formiddagen i dag er satt av til klesvask. Dvs. Morten har faatt fri for aa gaa paa et eller annet museum. Sjevtsjenko var det det? Nei, Pusjkin Museet var det vist. Jeg holder stand paa vandrerhjemmet og soerger for at vi har rene klaer aa gaa i de neste 8-9 dagene. Jeg faar vel min loenn i himmelen ;o)

Paa tur med ei mitraljoese av en guide

Litt omtaaket akkurat naa, nettopp vaaknet etter tre timers blund... Sto opp 08.30 i dag morges for aa vaere med paa en organisert tur til katakombene utenfor Odessa. Rask og rask samlet fra vandrerhjemmet var vi 7 stykker og guiden vaar Nataly var en ukrainsk pensjonert kvinnelige guide i 50-aarene som var et munnhell av dimensjoner. Hun pratet ustanselig fra vi satt oss inn i marshrutkaen (bussen), foerst var det interessant med broker av Odessaes historie, men etterhvert som dagen skred fram ble det en ustanselig stroem av stoy fra hennes munn. Det virket som om hun ikke taalte et oyeblikks stillhet og poeste paa med, tilsynelatende improvisert materiale, og som laerer oppfattet jeg det heller ustrukturert. Men nok surmuling, etter at snakketoeyet gikk av tre timer seinere paa Pushkinskaya tilbake i byen, var det tidvis en fornoeylig utflukt allikevel.

Katakombene skal sies aa vaere 2500 km totalt, og vi tuslet et lite stykke. Her kjempet bolsjeviker mot Tsarist-Russland og russerne mot nazistene under den store patriotiske krigen (som den refereres til her). Fidel Castro var der i 1981 og poserte lett paa et fotografi i det miniatyriske museet.

Ukrainas flagg er blaatt oeverst og gult nederst for aa symbolisere den blaa himmelen og det gule aakerlandskapet og kanskje ogsaa de mye omtalte solsikkene. Har sett en del aakre i dag, storslaatte gule aakre med solvendte solsikker. Det var veldig fint.

I gaar ruslet vi ned til Potemkintrappene, bygget av Franz Buffo i 1847, besto trappene av 200 trappetrinn, men 8 trinn ble fjernet da havneanlegget ble bygget. Trappen i seg selv var ikke saa veldig interessant, men Joern og jeg koste oss med ferske bakevarer og tok havnen i naermere oeynsyn. Der laa det ferjer som Joern kunne identifisere etter aarelang erfaring med ferryspotting i Horten. Ellers floet det rundt med russisk-ortodokse nonner, nygifte brudepar paa photoshoot, fiskere, gammelkommunister og turister. Etterpaa vanket det iskrem paa guttene oppe i byparken i sentrum av Odessa. Sinnsykt flotte motebutikker langs Deribasovskaya, gaagaten, og samtidig en del fattigdom. Stort skille mellom rik og fattig.

Personlig liker jeg Odessa bedre enn Kiev tror jeg. Men vi har fortsatt noen dager paa oss aa ombestemme oss. Skal innom Tarasenko aa betale for ferjebillettene i morgen tidlig. Ellers kan vi melde om fint vaer og pene kvinner.

Til Odessa paa 3. klasse

At Krim er et populaert feriested fikk vi en forsmak paa allerede da vi skulle booke togbillettene fra Simferopol til Odessa to dager foer avreise.

Vi forsoekte og faa plass paa 1. klasse, men det var fullt, saa Mort mente vi hadde faatt plass paa 2. klasse isteden. Men det var noe som sa meg at saa ikke var tilfellet.

Og jeg fikk rett - dessverre.

Da vi steg ombord paa nattoget i gaar ettermiddag bar det rett inn paa 3. klasse. Uten all verden med skille mellom plassene og med null privatliv hadde de stuet inn omlag 60 koeyer i en togvogn. Det var trangt!

Jeg gjorde i stand koeyen min - en 1,80 m x 50 cm seng. Ikke all verden med andre ord. Og foran den lille delen av vindu som jeg disponerte var det saagar gitter. Tankene gikk til den gang de fraktet fanger til konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Men de hadde det nok enda trangere. Men likheten var der...

Det ble ikke mye soevn paa stakkars Mort som ellers er beroemt for sitt utrolig gode sovehjerte. Men jeg hadde det i grunn helt ok. En del stoey var det riktignok, og overskudd av soevn ble det ikke, men noen timer med hvile ble det da.

Aaa ta tog paa 3. klasse i Ukraina var ikke saa ille allikevel - men jeg tror nok det blir 1. klasse neste gang :o)

Ankomst Odessa

Registerer flere hyggelige hilsninger i gjesteboka vaar! Det er koselig! Takker stort for alle feriehilsner og oensker samtlige en fortsatt god sommer hvor enn de maatte befinne seg.

Vi har naa ankommet Odessa. Kom med nattoget fra Simferopol og ankom Odessa 05.43 ganske noyaktig presis. Labbet opp Pushkinskaya hvor morgenfuglene vasket gatene skinnende rene, rotet litt rundt i ukrainske bygaarder foer vi fant Black Sea Backpackers. Her er det fantastisk flott, og en hoydare etter gutterommene i henholdsvis Kiev og Yalta. Har faatt sovet litt ut og spist frokost. Naa mangler bare en dusj og saa skal vi ta til gatene med Potemkintrappene og Svartehavets bredd.

Har forsoekt aa poste bilder under reisen fra Yalta og hit, men det er svaert variabel nettdekning saa det lar vente litt paa seg. Det blir nok ikke noe enklere i Transkaukasus...

Helsa er god, humoeret er bra. Godt aa ha lagt bak seg de lange togturene for en stund. Naa er det helg i Odessa, henter ferjebilletter hos Tarasenko paa mandag og utreise med MS Greifswald tirsdag.

(PS. Hevelsen paa det radioaktive vepsestikket har endelig gitt seg etter noen dager.
PS2. Joern har gjort kalenderen vaar tilgjengelig for alle sa naa kan besoekende se hvor vi burde vaere hen til enhver tid. Sorry mamma og pappa at jeg ikke rakk aa slaa opp en oversikt paa kjoeleskapet. ;)

Yalta vårt Yalta

Dette er badeby nummer én for russere og ukrainere. Et skilt kalte det sågar Sharm-el Yalta, noe som sikkert kan stemme. Promenaden står ikke tilbake for Middelhavets mange turistfeller. Musikken er gjennomgående Modern Talking og Dr. Alban. Vi bor i en knøttliten leilighet med en mor og hennes tenåringsdatter. Jørn koser seg med ukrainske bakevarer og Morten gjør som russerne; drikker pivo. Vårt lille Syden altså! Som reklamen her sier: Let's roam!

Kiev-Simferopol 16.51

På tur fra Kiev til Simferopol etter et fint opphold i byen ved Dnepr. 17-timers tur sørover til Simferopol venter.

Reaktor 4

Blå himmel over reaktor 4 hvor 9 tonn radioaktivt avfall ble blåst til himmels i april 1986.

Tsjernobyl - barndommens skrekk

Da var vi hjemme fra dagsturen til Tsjernobyl.
Vi ble hentet i morges kl. 09.00 og av gaarde bar det. Det skulle vise seg at vi var i det heldige hjoernet naar det gjalt prisen for gildet. Vi hadde smart nok sagt ja til at andre kunne bli med paa turen vaar. Slik skulle det bli billiger for alle involverte.
Opprinnelig skulle turen koste $215 pr. stk. Men siden en amerikaner og et svensk ektepar ble med fikk vi alle turen for $145 pr. stk. Penger spart, penger tjent.

Etter to timers kjoeretur var vi innenfor exclusion sonen 30 km fra reaktoren. Spenningen steg. Vi gjorde et kort stopp og moette guiden vaar og fikk en lett introduksjon.
Totalt er det tre check-pointer. 30, 20 og 10 km fra reaktoren. Og plutselig saa var den der i det fjerne, reaktor nr. 4 ved Tsjernobylanlegget. Vi stoppet og fikk tatt noen bilder av den paa avstand. Samtidig fikk vi vite at fra naa av var det ikke lov aa ta bilder. Dette skulle vise seg aa ikke vaere helt rett. Vi skjoente ikke helt regelvaerket med hvor vi kunne og hvor vi ikke kunne ta bilder. Men guiden vaar risikerte 3 dager i fengsel dersom noen av oss tok bilder av reaktoren fra feil sted. For fire dager siden var han svaert naer aa havne i fengsel.

Morten ble foroevrig stukket av en radioaktiv veps, men guiden var mer opptatt av at vi ikke traakka i den radioaktive mosen. Saa slik gik man altsaa forbi nedgravde landsbyer og overgrodde stier var paa enhver antydning til mosegrodde forekomster. Inne i et offisielt-liknende bygg fikk vi en enormt grundig gjenomgang av ulykkens omfang og redningsarbeidet av Julia - som kunne sine ting. Etterpaa bar det til Pripyat, en av de forlatte landsbyene. Det var en smule sproett. Litt som aa reise tilbake til 1986 med tomme blokker, restauranter, hoteller, parker og ikke minst en bisarr fornoyelsespark med parishjul og radio(aktive)biler (sic).

Hoydepunktet var kanskje besoeket hos 77 aar gamle Maria, som bodde i ei gammal koie i en annen landsby. Hun hadde mistet mann og to barn etter at de hadde blitt utsatt for straaling. Maria var av den gjestfrie typen og boed oss paa toerket fisk, egg, broed, friske tomater, fiskepudding (?) og hjemmebrent! Det var det siste som var det viktigste for henne at vi tok i mot. Skepsisen ble doyvet etter et par slurker og dynket med et par blingser broed.

Det hele besoeket ble avsluttet med en fire-retters lunsj paa hvit duk og god stemning. Joern hadde i loepet av dagen utropt Maria til sin nye bestemor og kokka under lunsjen til sin egen mor. Det er mye stemoderlighet i landet her.

Naa er vi tilbake i Kiev, litt oer i hue av en pratsom New Yorker og sulten paa mer av Ukraina som har vist seg fra en gjestfri side i dag, men Tsjernobyl var alt i alt en merkelig opplevelse.

Dyakooyoo!

Dobry den Kiev

Med en times soevn i kroppen ble reiseettappen lang, og jeg er den forste til aa innroemme at kroppen og hodet var spent da vi floy igjennom skylaget ned til Borispol-flyplassen utenfor Kiev. Et par norske speidere var i samme aerend, men de skulle ut i villmarken, mens vi maste oss forbi alle taxisjaafoerene og bort til en buss med retning kiev. En ukrainsk dame snaket til alt hell italiensk og kunne gi meg litt verdifull info pa bussen. vel framme tok vi det eminente metrosystemet i bruk og kom oss til bydelen Podil, naermere bestemt Kontraktova Ploscha og rotet rundt i en time foer vi fant tidens minste vandrerhjem med ti senger - yaroslav. Traff under rotet en karrig ukrainsk kunster, Paul, som inviterte oss paa vernisage med ost og vin rundt hjoernet...

Stemningen er god og helsen fin. Litt stadtbummel har vi faatt tid til, vaert paa Maiden Nezlaznosthi, Frigjoeringsplassen, og Lavra med sine flotte kirker og spist shashlik - grillspyd!

god natt,
morten

oj, oj, oj

Da er klokken 22.43 og jeg registerer at jeg ennå ikke har lagt meg, men sekken er altså pakket. Avreise fra Horten 03.50, så det er bare å innse at det ikke blir noe særlig med søvn i natt. Det vet jeg av erfaring kan bli en prøvelse for Lund på flyet i morgen ettersom han vil ha en sovende Oddvik hele veien til Kiev via Praha. Men, men, jeg kvikner til i Kiev, min gode reisekamerat!

Par siste oppdateringer på bloggen:

1) Lagt til vår eminente kalender, som Jørn har stått for under planleggingen. Tar forbehold om endringer underveis, selvfølgelig, som på alle gode reiser. Ligger en liten i sidebaren, mens en større med agenda/reiseprogram ligger nederst på siden. For de som måtte være interessert. Det er i første omgang foreldre som har etterlyst dette, i alle fall mine: "Men når reiser du? Og hvor reiser du når?"... Well, here you go, people.

2) Lagt en flickr badge i sidebaren også, dvs bildeoppdateringer fra flickrsiden min. Det spørs om jeg for lastet opp noen bilder og lagt der, men kanskje. Man vet jo ikke. Bildene som ligger der nå er kun pene landskapsbilder fra Norge i påvente på ukrainske solsikker og armenske steinkors.

Har fått en herlig tøysete skrittteller (takk Frode!) som har havnet i sekken. Tenkte jeg kanskje kunne se hvor mange skritt det blir på turen i fire uker. Skal holde skrittteller-interesserte gående oppdatert!

Skjegget mitt har vært en bekymring for Jørn ettersom passbildet mitt er en skjeggfri Oddvik. Har stusset det i dag, og lar høvelen ligge hjemme. Skjeggtrimming hos fremmede barberere er en ypperlig anledning til å bli kjent med folk. Så vi får se da, blir det stuss allerede i Odessa, mon tro?

Om et døgn er vi på Yaroslav-vandrerhjemmet i Kiev!

Feriefølelse, tomhet og..... reisefeber??

Bare timer gjenstår før det er klart for avreise. Kl. 03.50 forlater vi Horten i morgen tidlig, eller jeg bør vel si natt til i morgen.

Følelsene strømmer på! Nå er turen her endelig. Turen som vi har planlagt i flere måneder!
I slutten av februar tok vi det første spadetaket. Den gang virket det hele som en fjern drøm. Men nå er den her - drømmen.
Uten helt å vite hva uttrykket "reisefeber" betyr, så vil jeg si at jeg har reisefeber nå.
De siste ukene har jeg uttallige ganger sagt "hadet" og "god sommer" til venner og bekjente. Jeg hater å ta farvel. Merkelig egentlig. For denne gangen tar jeg farvel for fire usle uker. Min turkamerat Morten går det ofte mer enn fire uker mellom hver gang jeg ser. Hvorfor slik drama nå? Det lurer jeg på!
Kanskje er det fordi vi forlater det trygge norske samfunnet, og begir oss ut i det ukjente? Landene er ukjente, men jeg er da ikke fremmed for å oppleve ukjente land og mennesker...
Dette er femte året på rad hvor jeg forsvinner avgårde på ukjent mark. Ved samtlige fire foregående reiser har jeg hatt lignende følelser på forhånd, men har alltid landet trygt på bena og hatt knakende gode sommerferier.
Kanskje er det fordi vi begir oss til land vi vet ufattelig lite om når alt kommer til alt? Kanskje er det uvissheten om hvor trygt landene er?
Georgia er jeg spent på. Vakkert - garantert, men kanskje det mest usikre landet... Men hvem er sikker i vest-europa? Nyhetskanalene i dag er proppfulle av nyheten om nok et terrorforsøk i London. Kanskje Georgia faktisk er det tryggeste stedet vi kan dra? Langt bort fra terror og andre farer. For hvem gidder vel å fylle en varebil proppfull av eksplosiver, spikre og andre farligheter i Tbilisi, Kazbegi eller Odessa for den saks skyld!?!

Kanskje det er alt dette som fyller meg nå som faktisk er reisefeber? Håp, glede, frykt, tomhet, bekymring, et hav av både positive og negative følelser... Vet du hva, jeg tror faktisk jeg har nevnt symptomene på reisefeber! Og min feber er høy!!

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.

Syv råd og tre vink

For snart seks år siden skrev søstra mi en epost til meg før hun skulle ut på en lengre reise. Hun lurte på om jeg hadde noen råd. Det fikk meg til å tenke. Heldigvis har jeg tatt vare på den svarmailen og slike punkter kan være fint å ha med seg før en drar på seg ryggsekken igjen.

1. Med åpent sinn kommer man så meget lengre. Senk standarden hjemmefra, fjern skylappene og ta med en klype skepsis. Verden der ute forholder seg ganske sikkert helt annerledes enn hjemme. Hold hodet kaldt og ta ikke alt innover deg med engang, hvis det er mulig. Kultursjokk er garantert, men ta gjerne små "pauser", ta med en bok om noe helt annet og les litt et stille sted når ting blir drøyt.

2. Fordøy inntrykkene så godt du kan - ellers blir det forstoppelse i knotten. Snakke med andre reisende om opplevelsene.

3. Snakk med menneskene som lever livet sitt der du reiser. Prøv med engelsk, hvis ikke kommer man langt med kroppsspråk. Kontakt med barn er alltid givende og spikrer seg fast i hukommelsen. Men ikke klapp dem på hodet, det er ubehagelig for alle barn - det er jo noe alle vet.

4. Ta masse bilder! Ikke bare sånn at andre kan forstå litt av reisen din, men også for din egen del. Du vil alltid angre hvis du er kjip på knipsinga. Men ta andre bilder enn de opplagte motivene (de er ofte dørgende kjedelig etterpå). Ta bilder av folk (spør med vennlig mine først) og hverdagsscener. Bilder av fattigdom er vrient - tenk deg om to ganger. Føl på kroppen hva som føles bra og ikke så bra.

5. Tenk fem ganger gjennom hva du putter i kroppen! Du kommer garantert til å være hyperkritisk de første dagene på reise, men så slapper du godt av etterhvert når du blir varm i trøya. Spis kun kokt, stekt og når det gjelder frukt så skrell alt selv (vask henda først, da). Styr unna vannmelon og andre vannholdige frukter og grønnsaker. Masse rare bakterier som kroppen kanskje ikke har oppholdstillatelse for. Tenk alltid på hva som går inn i munnen og magen. Puss tennene i kjøpt vann ellers får du amøbisk dysenteri som meg. Dumt. Dumt. Dumt. Drikk masse vann, men kjøpevann. Ha alltid med ei flaske på buss/tog og på vandringer. Svett i linninga - vann, vann.

6. Ikke pes. Folk flest på kloden vår har et avslappet forhold til tid. Må du vente på en forsinket buss - så ikke la deg irritere, men nyt den ekstra tiden - all tid er plusstid. Ta det rolig. Du blir sikkert oppørt, forbanna, lei og tverr på reisen så ikke mist motet. De slitsomme øyeblikkene er også øyeblikk som er fine i minnene når du kommer hjem.

7. Vær kreativ, men smart. Tenk gjerne alternativt til hva andre turister gjør. Gå rundt tempelet og se hva som ligger bak. Ta bilder fra uventede vinkler, snakk med den sjenerte jenta som selger is og ikke ligg helt fremst i sightseingracet.

8. Sov. Blir sikkert litt urytme i kroppen på vei til målet så bruk litt tid til å komme inn i rytmen igjen. Benytt anledninger hvor det er lite som skjer og kroppen er trøtt til å snike deg til en powernap. Sov gjerne på bussen (men du vil gå glipp av ting utenfor...), spar på kreftene og la tankene flyte med landskapet utenfor.

9. Filosofer. Drit i bereiste folk og Marco Polo. Du er den første som drar de stedene du skal i ditt liv. Ikke glem det. Hva jeg sier, guidebøker eller andre bedrevitere, dette er din opplevelse alene. Tenk litt for deg selv over hvorfor tingene henger sammen slik de gjør på de stedene du besøker.Gjør deg opp meninger og la tankene flyte i tid og rom. Det er reise.

10. Del med andre. Del opplevelsen med dine medreisende, det er de du kommer til å dele turen med senere. Ikke glem de hjemme - spar på minnene og de gode historiene. Bruk en penn - de er til for å skrive ned ting. Men ikke fortell alt på en gang ved hjemkomst. Minner er som god vin - de må modnes - litt etter litt - uslepne diamanter som du kan hente fram ved leirbål og i strandkanten med venner og familie. Husk - dette er en del av livet ditt - og vil være med å forme deg som menneske - på godt og vondt.

April 2002
Tokyo,
Morten

Pakkeliste

Første gangen jeg skulle ut på en langreise lagde jeg en herlig nerdete skjematisk pakkeliste. Den har jeg faktisk funnet fram nå, og det viser seg at den ikke er så dum allikevel, men en fin hjelp i økonomisk pakking. Det er i alle fall en start! :-)

En kanal for alle inntrykk

Har alltid vært litt usikker på hva reisefeber innebærer... Er det 1) En generell uro for hva reisen innebærer av forberedelser, planlegging, reiserute og farer? eller er det 2) En kriblende glede over ferien som ligger foran en med alle de opplevelsene det fører med seg?

Jeg befinner meg for tiden i en malstrøm av semesteravslutning i lærergjerningen med rapporter, skoleturer, tentamner, retting, eksamner, change-overs og blomsterinnkjøp. En naturlig konsekvens av dette er selvfølgelig at jeg ikke har rukket å ta denne berømte reisefeberen innover meg i større grad. Min fantastiske reisemakker og selvutnevnt overnattingsansvarlig (for deler av reisen i alle fall ;-)) har allerede booket oss tur til Tsjernobyl, overnatting i Kiev og ferja over Svartehavet. Jeg har med andre ord litt å gjøre opp for overfor herr Lund. Men jeg håper å kunne bidra og ta igjen for det tapte engasjementet på turen. Om ikke annet så har jeg fått denne bloggen opp å gå. Det har skjedd en del spennende ting siden vi åpnet den, selv om den store "blæsten" til venner og familie ikke helt ennå er offentliggjort. Men det kommer om litt!

Gjesteboka er en kjærkommen gammel traver, som besøkende nå kan skrive hilsner til oss på tur og fortelle om deres eskepader i sommer. Gjesteboka liggger i sidebar'n under det fjollete bildet av oss. Ellers er jeg veldig kry over reiseskya vår med tags fra alle postene etter frekvens. Trykk på en tag i reiseskya og vips får du opp postene hvor det stikkordet er. Dette er ikke fullt så spennend ennå, men det skal nok bli andre boller når vi først er på veien.

Utover det har jeg satt opp en mobilbloggtjeneste fra min mobil slik at jeg kan poste fra den på tur. Litt spent på hvordan dette vil fungere i praksis, det avhenger jo av tilgjengelighet, mobilnett og dekning. Har et mål om å kunne bruke teknologien på best mulig måte, og det betyr at den ikke skal bli altoverskyggende for nettopp hvorfor vi reiser - for å oppleve, slappe av og se nye steder uten å måtte halse til nærmeste internettkafé for å hamre den 10 eposter til venner og familie. En kanal for alle inntrykk. Kunne vært et bra slagord det... Hehe.

Fikk testa sekken min på overnattingstur med skolen. Den sitter som et skudd. Forholdsvis nye fjellsko fra fjoråret fikk også en ny vår med såler, så jeg håper at jeg skal bli spart for de verste gnagesårene.

Jørn er bursdagsbarn i morgen! Skriv en liten bursdagshilsen i gjesteboka, da vel!