Fire land klokere

Transitpils på Kiev Borispil. Merk fruen med hatt.

Himmelfallen, døgnvill og rundhjult av inntrykk er vi nå tilbake i Norge. En 21-timers reisebonanza bestående av postsovjetiske flyplasser, x-antall sikkerhetssjekker, transitapati, ukrainsk pils og et latterlig sammentreff med norske kamerater på flyplassen i Riga (Hei Frode og Eivind!) dannet en verdig punktum for en måned med intens reising og en historieleksjon jeg i alle fall sent vil glemme.

Siste kveld i Baku brakte oss ut på restaurant med de azeriske jentene Ellinor (som vi traff på nattoget fra Tbilisi), Julia og Nara. En kjapp tur på to barer rakk vi også, takk til Ellinor - en fantastisk ambassadør for landet sitt!

Takk til alle besøkende og lesere av bloggen vår! Audun fikk overrakt ukrainsk konfekt som vinneren av den høyst uoffisielle kåringen av beste bloggkommentator i går kveld.

Vil fortsette å poste på tourcaucasus, bilder lastes opp utover, mens jeg legger ut en videohomage til min gode reisebusse Jørn, som har sin første arbeidsdag i dag.

Takk igjen, kamerat!

Guttetur til Qobustan

- Thor Heyerdal! Yes, he was here. Three times. But he was only interested in the boats. Your are vikings? Hehe.

Susende avgaarde paa den nyasfalterte Silkeveien soerover langs Det kaspiske hav har gutta akkurat stoppet paa AzPetrol for en Pepsi. Kamil, sjaafoeren, Farzad, en selvlaert guide fra Qobustan, og d'herrer Morten og Joern. Rundt oss er det semioerken og odemark, og temperaturen ligger godt oppunder 40 et sted. Det kaspiske hav ser fristende ut med sin bedragerske turkise farge, men i disen skimtes et titalls oljeplattformer og lasteskip som forteller om noe annet.

Stoevete Qobustan var i steinalderen ikke fullt saa stoevete og de etterlot seg hulemalerier av jakt, dansende mennesker og Heyerdals baater. Vi forsoekte oss uten guide foerst, men tenkte oss om igjen da vi traff paa et skilt som tilsa at det var slanger i buskaset. Farzad kom oss til unnsetning og viste oss vakre tegninger fra steinalderen. Heyerdal kom hit for aa finne bevis for sin kontroversielle Odinteori. Den postulerte at Odin var fra dette omraadet rundt Det kaspiske hav og reiste nordover til Skandinavia hvor han endte opp som vikingens gud. Odin var altsaa en virkelig konge, fra Det kaspiske hav - mente Thor. Beviset? Skipene.

Tegningene av skipene i Qobustan er enkle, men vakre og slaaende like vikingenes baater. Mange mener Heyerdahl var paa de azeriske viddene, men en spennende tanke er det naa allikevel.

En annen beroemt besoekende som har vaert her var den rastloese, men initiativrike og skrivefoere centurion Julius Maximus. Han har skrevet inn en latinsk grafitti paa en stor stein litt nedenfor hulene og tegningene der. I aarhundret foer vaar tidsregning sto Julius altsaa her og hakket inn sitt navn og sin grad. Romerne var kun paa rekognisering og vendte tilbake da de ikke fant stort her. Dette er saa langt romerne kom i oest, i alle fall det oestligste beviset paa deres tilstedevaerelse her ved Det kaspiske hav - et navn foeroevrig romerne ga verdens stoerste innenlandshav.

Guttaboys suste videre forbi oljebroenner og bensinstasjoner til en av de snaaleste attraksjonene paa turen, og ogsaa kanskje i Aserbajdsjan. Gjormevulkaner. Beliggende enda mer oede i et landskap fra en planet i Star Wars promper Moder Jord smaa porsjoner graa leire og gjoerme opp fra 10-15 kilometer dype sjakter. Kamil, sjaafoeren, lot seg sjarmere av disse underlige kreasjonene ogsaa. Et pussig syn.

Paa vei tilbake til Baku kunne en se utallige mil med gass og oljeroer langs bakken, hundrevis av oljebroenner og flere rustne kraner montert paa smaa hauger. Jorden her bugner av det svarte gull noe vi ogsaa fikk se flere steder hvor oljen ligger i svarte dammer.

Zoroastrianisme, ildtilbedelse, er en av de tidligste formene for religionsutoevelse. Perserne og mennesker i Indusdalen likte ild og synes det ga mening aa tilbe den varme kilden. Det var det nok av i dette omraadet. Kamil tok oss til Atesgahtempelet som ligger et stykke nordoest for Baku. Dette er et gammelt ildtempel for ildtilbedere fra store deler av Midtoesten og oestover til India. Her kommer naturlig gass opp fra jordens indre og brenner i smaa ildsteder overbygd med et tempel. Med unntak av en hollandsk bilturist (!!) var det ingen andre besoekende i sikte. Tempelet laa naa doedt, men to flammer ble holdt gaaende. Sjaafoeren hadde aldri vaert der (ei heller til Qobustans severdigheter). Pussig.

En bevigenhetsrik fredag i Aserbajdsjan lakker og lir mot kveld. Hotel Abseron svarte til forventningene og vi nyter de siste dagene foer hjemreise. Paa nattoget hit traff vi aserbajdsjanske Ellinor og takket vaere Joerns sjarme fikk vi nummeret hennes og hjelp til aa ordne turen i dag - saa en stor takk til storsjarmoeren og ikke minst Ellinor selv!

Vi har vaert velsignet med kvinnelige guider (kvinner i landene vi har vaert har ofte hoyere utdannelse og befinner seg enten i turistnaeringen eller den sterkt voksende internasjonale bedfriftsverden) hele veien paa denne turen, men endelig fikk vi altsaa en ren guttetur! Takk ogsa til nygifte Kamil og evigunge Farzad!

Booming Baku

Det glinser faktisk av olje der Det kaspiske havs boelger slaar mot Primorskyparken nede ved den groenne boulevarden. Etter en foersteklasses togtur fra Tbilisi til Baku var vi altsaa framme. Grenseovergangen var en saerdeles varm affaere, men vi kom oss inn i Aserbajdsjan til slutt.

Skuffelsen laa blant kamelene da vi endelig knotet oss fram i gamlebyen i Baku til beskjedne (og mystiske) 1000 Camels Hostel. En liten mann (kameldriveren?) som jobbet der kunne ikke engelsk, og det var kun 8 kameler til disposisjon og de var til gjengjeld steinharde senger. Etter en promenade rundt i medinaen og gaagatene fant vi Hotel Abseron nede ved sjoen. Vi tok en sjefsavgjoerelse og booket oss for de resterende tre nettene. Fin utsikt, litt Miami 1971, men skitt la gaa.

Baku er en storby med nesten 2 millioner innbyggere, litt flere azeris snakker engelsk visstnok enn deres kaukasiske fettere og kusiner (har ikke faatt det bevist ennaa), og ting er litt dyrere enn de foregaaende landene.

For min egen regning maa jeg si at jeg ser fram til aa komme hjem paa soendag. Det har vaert en enestaaende reise med fjellkjeder av inntrykk og hav med impulser. Ser fram til aa komme hjem aa fordoye alt sammen med bilder og svett sekk.

Foerst er det langweekend ved Det kaspiske hav paa Hotel Abseron.

Et mysterium...??

Fortsatt i Armenias sjarmerende hovedstad Yerevan. Vi flytter litt ut og inn av Envoy Hostel. Foerste natten sov vi her, mens vi i natt maatte innfinne oss med aa bo hjemme hos noen siden Envoy var fullt. Vi delte leilighet med to franskmenn (mor og soenn). Men naa er vi heldigvis tilbake hos de hyggelige jentene paa Envoy.
I morgen drar vi paa organisert todagers tur til Lake Sevan og omraadene rundt.

Leserne vaare lurer kanskje paa hvorfor overskriften heter "Et mysterium"!?!
Ok her er grunnen - mens Morten er ute aa traaler gatelangs i Yerevan, har jeg tatt plass paa datalabben her paa Envoy blant annet for aa ordne overnatting i Baku. Jeg har for lengst sett meg ut et vandrerhjem (Bakus eneste) i Baku - 1000 Camels Hostel. Dette virker som et bra vandrerhjem med god beliggenhet.

Men saa.... Via Hostelworld skulle jeg for en liten halvtime siden inn aa booke overnatting.
Det fine med Hostelworld er at andre reisende som ogsaa har booket gjennom Hostelworld kan gi karakterer og kommentarer til stedet. Og under kommentarer har en stakkars kar fra Kroatia bare for noen dager siden skrevet at stedet ikke finnes!!!! Hverken han eller de lokale fant stedet...

Da begynner jeg aa lure! Og jeg vil hvert fall ikke booke noen overnatting, betale depositum og gi fra meg kredittkortopplysninger hvis stedet ikke finnes!!

Hmmmm.... Dette er et mysterium som hentet ut fra en Broedrene Dal serie!

Fortsettelse vil utvilsomt foelge.....

Cirkus visum Aserbajdsjan

Å få visum til Aserbajdsjan skulle vise seg å ikke være det enkleste i verden. Det burde være det, men underveis var det mange skjær i sjøen.

Allerede 2. april begynte vi arbeidet med å få visum til Aserbajdsjan. Stemningen var "tøft med visum og greier". Akkurat den stemningen skulle snu seg noe.
Først måtte vi fylle ut visumsøknaden, noe som var plankekjøring. To passbilder er også grei skuring. Betalingen for visumet var også greit, selvom det tok noen dager å få sjekken fra Nordea som oppfylte ambasadens krav.

Noen dager etter påske var imidlertid alt klart. Jeg gikk på posten og sendte alt avgårde til ambasaden i London - i god tro selvfølgelig. Vedlagt var også såkalte "internasjonale svarkuponger". Dette er verdikuponger som ambasaden skulle bruke som betaling for retursendingen (som av sikkerhetsmessige hensyn selvfølgelig skulle sendes rekomandert). "Letter Of Invitation" hoppet vi elegant over, siden vi hadde hørt at vi ikke trengte det (selvom det stod som krav).

Noen dager senere mottok vi en mail fra ambasaden som bekreftet at de hadde mottatt søknadene våres. MEN, vi måtte ha "Letter Of Invitation". Ok greit nok, vi aksepterte det. Desverre var ikke det det eneste punktet som ambasaden hadde å utsette på søknaden vår. Vi hadde sendt for få internasjonale svarkuponger, og som om ikke det var nok, de var for gamle!!! Posten hadde solgt oss verdikuponger som hadde gått ut på dato 31.12.06. At det går an...
Nu vel. Morten fikk ordnet "Letter Of Invitation" gjennom Stantours (det var selvfølgelig ikke gratis dette heller). Og fikk også sendt avgårde gyldige svarkuponger i rett antall.
Resten skulle være greit tenkte vi!

Men dagene gikk, og vi hørte ikke noe. Til slutt sendte vi en purremail til ambasaden og lurte på om alt var i orden og om de kunne skynde seg litt.
Vi fikk raskt svar tilbake at passene våres skulle sendes fra London samme dag (15. mai). Bra!

Tirsdag 22. mai kom endelig hentelappen til retursendingen i postkassa mi! Jeg løp bort på postkontoret for å hente den. Men der var det ikke noe brev til meg... Hva? Det må være en dårlig spøk!
Nei da! Hentelappen hadde korrekt blitt sendt til meg, mens selve konvolutten hadde blitt sendt til Kjøpmannskjær!! Er det mulig???
Nå er det slik med rekomanderte sendinger at alt går via Oslo. Hvis du velger å sende noe rekomandert til naboen din, så må det innom en sentral i Oslo først. Dette av sikkerhetsmessige hensyn.
Så vår konvolutt ble altså sendt fra London 15. mai, ankom Oslo 20. mai, fikk seg en tur til Kjøpmannskjær, før det ble sendt tilbake til Oslo. Torsdag 24. mai kl. 08.48 ankom den ENDELIG Horten! Makan til Cirkus!

Desverre var det ikke noe kult visum, slik som russerne har. Nei, kun et vanlig stempel... Men nå har vi det hvert fall :o)
Sluttpris for visumet: Ca. kr. 1000,- pr. pers. I tillegg kommer en del arbeid og selfølgelig mye frustrasjon.

Vi fikk oss hvert fall en nyttig lærepenge! Det lønner seg absolutt å være ute i god tid når man skal søke om visum!

Til slutt et ironisk hurra for Posten Norge! De solgte oss gammel vare og klarte å feilsende den rekomanderte retursendingen vår!

PS! Skal vi gjøre alvor av neste års planer om å dra til Turkmenistan, Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan bør vi vel begynne med visumsøknadene dagen etter vi kommer hjem fra årets tur ;o)

Det nærmer seg...

En reise som begynte som en sprø tanke for min (Jørn) egen del, er nå snart en virkelighet! Sammen med min bestekamerat skal jeg ut på tur i verden.

Jeg husker Morten ringte meg i begynnelsen av mars og spurte om jeg ble med til Armenia i sommer. "Ja jøss", svarte jeg umiddelbart. Totalt uvitende om hva han hadde planer om foruten Armenia. Men reiseruten begynte snart å ta form. Start i Ukraina (spennende), så til Georgia (utrolig spennende, men litt scary), Armenia (yezzz) og til slutt Aserbajdsjan (kult).

En reiseglad figur som meg kunne jo ikke bli annet enn begeistret over en slik tur!!!

Det begynner å bli noen år siden sist kun vi to var på tur. Sommeren 2001 la vi Baltikum for våre føtter.
Men nå trekker vi altså enda lenger øst.
Øst-Europa har alltid fascinert meg. Som liten stod jeg en gang ved den godt bevoktede grensen mellom Vest- og Øst-Tyskland sammen med faren min og var fra meg av fascinasjon over dette lukkede og spennende området av Europa. Siden den gang har den østlige delen av Europa fanget mye av min interesse.

Ukraina lokker med Tsjernobyl - barndommens skrekk, spennende Kiev og slaraffenliv langs Svartehavet. Ukraina betrakter jeg som delvis ukjent terreng. Nytt land, men jeg vet sånn nogenlunde hva jeg går til.
Georgia, Armenia og Aserbaijdsjan er totalt ukjent! Jeg aner ikke hva jeg går til. Det skremmer meg litt, men det skremmer meg på en spennende måte! Jeg gleder meg sinnsykt til å oppleve disse landene. Rosinen i pølsa for min del er Armenia og områdene rundt Yerevan. Og så håper jeg virkelig at vi får til en tur til Kazbegi i Georgia også!

Det leses og studeres i guidebøker i ukene før avreise. Men for min egen del, lar jeg visse temaer være forholdsvis blanke. Kultur, levesett, standard på veier og offentlig komunikasjon m.m. skal få lov til å være en liten overraskelse.

Forhåpentligvis får vi passene våre med visum til Aserbajdsjan i løpet av de nærmeste dagene. Det blir en aldri så liten milepæl. Neste skritt etter det blir å bestille båtbillett fra Illichevsk i Ukraina til Poti eller Batumi i Georgia.

Ting ser bra ut!

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.