Fire land klokere

Transitpils på Kiev Borispil. Merk fruen med hatt.

Himmelfallen, døgnvill og rundhjult av inntrykk er vi nå tilbake i Norge. En 21-timers reisebonanza bestående av postsovjetiske flyplasser, x-antall sikkerhetssjekker, transitapati, ukrainsk pils og et latterlig sammentreff med norske kamerater på flyplassen i Riga (Hei Frode og Eivind!) dannet en verdig punktum for en måned med intens reising og en historieleksjon jeg i alle fall sent vil glemme.

Siste kveld i Baku brakte oss ut på restaurant med de azeriske jentene Ellinor (som vi traff på nattoget fra Tbilisi), Julia og Nara. En kjapp tur på to barer rakk vi også, takk til Ellinor - en fantastisk ambassadør for landet sitt!

Takk til alle besøkende og lesere av bloggen vår! Audun fikk overrakt ukrainsk konfekt som vinneren av den høyst uoffisielle kåringen av beste bloggkommentator i går kveld.

Vil fortsette å poste på tourcaucasus, bilder lastes opp utover, mens jeg legger ut en videohomage til min gode reisebusse Jørn, som har sin første arbeidsdag i dag.

Takk igjen, kamerat!

Farvel Ukraina

Etter et skoleeksempel paa forgangen sovjetisk byraakrati med en utflukt(tok oss to timer totalt tur/retur med matrushkas (minibusser)) til Odessas utkantstroek for aa faa stemplet ett papir for avreisen er vi naa pakket og klare for Svartehavet og Georgia. Vi har saagar booket oss to-dagers tur til Kazbegi soendag til mandag ogsaa. Guide Nini Murvadize ringte da vi var paa tur i stad. Georgia blir spennende - litt usikker paa hva som venter oss der.

MS Greifswald ligger i alle fall til kai litt nord for Illychevsk (soer for Odessa) hvor vi skal innfinne oss kl. 20.00 ikveld. En lilla minibuss med stjerner (!) skal plukke oss opp der og kjoere oss til immigrasjons- og tollkontoret.

Fram til da slapper vi av paa Black Sea Backpackers. Ukraina har vaert en fin opplevelse, et storslagent land og folk. Selv om de tilsynelatende er sure og innesluttede hele tiden har jeg faatt bevist ved et par anledninger at saa ikke er tilfelle. Turisme er nytt her, en reisejournalist jeg pratet med mente at det fortsatt kommer til aa ta fire-fem aar foer det blir mainstream. Turistinfrastrukturen maa bli mye bedre og engelskkunnskapene bedres. Med fotball EM i 2014 (?) sammen med Polen kan ting skje, eller boer skje.

Minner som dukker opp naa er parkorkesteret i Odessa, is og pils paa stranda i Yalta og stambula i Kiev. Det kommer sikkert mer naar hodet faar tid til aa fordoye inntrykkene. Odessa har jeg veldig lyst til aa komme tilbake til om noen aar.

Men foerst ... til sjoes!

En hyggelig ukrainer

Jeg har aldri funnet ut om fyren heter Vladlen Tarasenko eller Tarasenko Vladlen... Men hyggelig var han uansett!

Kl. 10.45 i dag troppet vi opp paa kontoret hans ikke langt fra vandrerhjemmet vaart for aa ordne med fejebillettene til Poti, Georgia. Mr. Taraseko hadde orden i rekkene! En mann etter min smak. Engelsken han var saa som saa, men vi forstod hverandre uten problemer.

Han sjekket og dobbeltsjekket at alt var i orden, og vi betalte totalt 1712 ukrainske hryvnia (tilsvarer omtrent 2000 kroner) for begge for turen fra Illychevsk til Poti.

Det eneste spoersmaalet var naar gaa baaten!?! Det kunne selv ikke hr. Tarasenko svare paa der og da.

Baaten gaar enten i morgen kveld eller i loepet av onsdagen. Akkurat det er et lite spenningselement. Tidsskjemaet vaart fra naa av tillater ikke all verdens med krumspring, og vi maa ogsaa sette av tid for transport fra Poti til Tbilisi. Men alt dette er utenfor vaar kontroll, vi faar bare vente aa se - the waiting game...

Formiddagen i dag er satt av til klesvask. Dvs. Morten har faatt fri for aa gaa paa et eller annet museum. Sjevtsjenko var det det? Nei, Pusjkin Museet var det vist. Jeg holder stand paa vandrerhjemmet og soerger for at vi har rene klaer aa gaa i de neste 8-9 dagene. Jeg faar vel min loenn i himmelen ;o)

Paa tur med ei mitraljoese av en guide

Litt omtaaket akkurat naa, nettopp vaaknet etter tre timers blund... Sto opp 08.30 i dag morges for aa vaere med paa en organisert tur til katakombene utenfor Odessa. Rask og rask samlet fra vandrerhjemmet var vi 7 stykker og guiden vaar Nataly var en ukrainsk pensjonert kvinnelige guide i 50-aarene som var et munnhell av dimensjoner. Hun pratet ustanselig fra vi satt oss inn i marshrutkaen (bussen), foerst var det interessant med broker av Odessaes historie, men etterhvert som dagen skred fram ble det en ustanselig stroem av stoy fra hennes munn. Det virket som om hun ikke taalte et oyeblikks stillhet og poeste paa med, tilsynelatende improvisert materiale, og som laerer oppfattet jeg det heller ustrukturert. Men nok surmuling, etter at snakketoeyet gikk av tre timer seinere paa Pushkinskaya tilbake i byen, var det tidvis en fornoeylig utflukt allikevel.

Katakombene skal sies aa vaere 2500 km totalt, og vi tuslet et lite stykke. Her kjempet bolsjeviker mot Tsarist-Russland og russerne mot nazistene under den store patriotiske krigen (som den refereres til her). Fidel Castro var der i 1981 og poserte lett paa et fotografi i det miniatyriske museet.

Ukrainas flagg er blaatt oeverst og gult nederst for aa symbolisere den blaa himmelen og det gule aakerlandskapet og kanskje ogsaa de mye omtalte solsikkene. Har sett en del aakre i dag, storslaatte gule aakre med solvendte solsikker. Det var veldig fint.

I gaar ruslet vi ned til Potemkintrappene, bygget av Franz Buffo i 1847, besto trappene av 200 trappetrinn, men 8 trinn ble fjernet da havneanlegget ble bygget. Trappen i seg selv var ikke saa veldig interessant, men Joern og jeg koste oss med ferske bakevarer og tok havnen i naermere oeynsyn. Der laa det ferjer som Joern kunne identifisere etter aarelang erfaring med ferryspotting i Horten. Ellers floet det rundt med russisk-ortodokse nonner, nygifte brudepar paa photoshoot, fiskere, gammelkommunister og turister. Etterpaa vanket det iskrem paa guttene oppe i byparken i sentrum av Odessa. Sinnsykt flotte motebutikker langs Deribasovskaya, gaagaten, og samtidig en del fattigdom. Stort skille mellom rik og fattig.

Personlig liker jeg Odessa bedre enn Kiev tror jeg. Men vi har fortsatt noen dager paa oss aa ombestemme oss. Skal innom Tarasenko aa betale for ferjebillettene i morgen tidlig. Ellers kan vi melde om fint vaer og pene kvinner.

Til Odessa paa 3. klasse

At Krim er et populaert feriested fikk vi en forsmak paa allerede da vi skulle booke togbillettene fra Simferopol til Odessa to dager foer avreise.

Vi forsoekte og faa plass paa 1. klasse, men det var fullt, saa Mort mente vi hadde faatt plass paa 2. klasse isteden. Men det var noe som sa meg at saa ikke var tilfellet.

Og jeg fikk rett - dessverre.

Da vi steg ombord paa nattoget i gaar ettermiddag bar det rett inn paa 3. klasse. Uten all verden med skille mellom plassene og med null privatliv hadde de stuet inn omlag 60 koeyer i en togvogn. Det var trangt!

Jeg gjorde i stand koeyen min - en 1,80 m x 50 cm seng. Ikke all verden med andre ord. Og foran den lille delen av vindu som jeg disponerte var det saagar gitter. Tankene gikk til den gang de fraktet fanger til konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Men de hadde det nok enda trangere. Men likheten var der...

Det ble ikke mye soevn paa stakkars Mort som ellers er beroemt for sitt utrolig gode sovehjerte. Men jeg hadde det i grunn helt ok. En del stoey var det riktignok, og overskudd av soevn ble det ikke, men noen timer med hvile ble det da.

Aaa ta tog paa 3. klasse i Ukraina var ikke saa ille allikevel - men jeg tror nok det blir 1. klasse neste gang :o)

Yalta vårt Yalta

Dette er badeby nummer én for russere og ukrainere. Et skilt kalte det sågar Sharm-el Yalta, noe som sikkert kan stemme. Promenaden står ikke tilbake for Middelhavets mange turistfeller. Musikken er gjennomgående Modern Talking og Dr. Alban. Vi bor i en knøttliten leilighet med en mor og hennes tenåringsdatter. Jørn koser seg med ukrainske bakevarer og Morten gjør som russerne; drikker pivo. Vårt lille Syden altså! Som reklamen her sier: Let's roam!

Kiev-Simferopol 16.51

På tur fra Kiev til Simferopol etter et fint opphold i byen ved Dnepr. 17-timers tur sørover til Simferopol venter.

Reaktor 4

Blå himmel over reaktor 4 hvor 9 tonn radioaktivt avfall ble blåst til himmels i april 1986.

Tsjernobyl - barndommens skrekk

Da var vi hjemme fra dagsturen til Tsjernobyl.
Vi ble hentet i morges kl. 09.00 og av gaarde bar det. Det skulle vise seg at vi var i det heldige hjoernet naar det gjalt prisen for gildet. Vi hadde smart nok sagt ja til at andre kunne bli med paa turen vaar. Slik skulle det bli billiger for alle involverte.
Opprinnelig skulle turen koste $215 pr. stk. Men siden en amerikaner og et svensk ektepar ble med fikk vi alle turen for $145 pr. stk. Penger spart, penger tjent.

Etter to timers kjoeretur var vi innenfor exclusion sonen 30 km fra reaktoren. Spenningen steg. Vi gjorde et kort stopp og moette guiden vaar og fikk en lett introduksjon.
Totalt er det tre check-pointer. 30, 20 og 10 km fra reaktoren. Og plutselig saa var den der i det fjerne, reaktor nr. 4 ved Tsjernobylanlegget. Vi stoppet og fikk tatt noen bilder av den paa avstand. Samtidig fikk vi vite at fra naa av var det ikke lov aa ta bilder. Dette skulle vise seg aa ikke vaere helt rett. Vi skjoente ikke helt regelvaerket med hvor vi kunne og hvor vi ikke kunne ta bilder. Men guiden vaar risikerte 3 dager i fengsel dersom noen av oss tok bilder av reaktoren fra feil sted. For fire dager siden var han svaert naer aa havne i fengsel.

Morten ble foroevrig stukket av en radioaktiv veps, men guiden var mer opptatt av at vi ikke traakka i den radioaktive mosen. Saa slik gik man altsaa forbi nedgravde landsbyer og overgrodde stier var paa enhver antydning til mosegrodde forekomster. Inne i et offisielt-liknende bygg fikk vi en enormt grundig gjenomgang av ulykkens omfang og redningsarbeidet av Julia - som kunne sine ting. Etterpaa bar det til Pripyat, en av de forlatte landsbyene. Det var en smule sproett. Litt som aa reise tilbake til 1986 med tomme blokker, restauranter, hoteller, parker og ikke minst en bisarr fornoyelsespark med parishjul og radio(aktive)biler (sic).

Hoydepunktet var kanskje besoeket hos 77 aar gamle Maria, som bodde i ei gammal koie i en annen landsby. Hun hadde mistet mann og to barn etter at de hadde blitt utsatt for straaling. Maria var av den gjestfrie typen og boed oss paa toerket fisk, egg, broed, friske tomater, fiskepudding (?) og hjemmebrent! Det var det siste som var det viktigste for henne at vi tok i mot. Skepsisen ble doyvet etter et par slurker og dynket med et par blingser broed.

Det hele besoeket ble avsluttet med en fire-retters lunsj paa hvit duk og god stemning. Joern hadde i loepet av dagen utropt Maria til sin nye bestemor og kokka under lunsjen til sin egen mor. Det er mye stemoderlighet i landet her.

Naa er vi tilbake i Kiev, litt oer i hue av en pratsom New Yorker og sulten paa mer av Ukraina som har vist seg fra en gjestfri side i dag, men Tsjernobyl var alt i alt en merkelig opplevelse.

Dyakooyoo!

Dobry den Kiev

Med en times soevn i kroppen ble reiseettappen lang, og jeg er den forste til aa innroemme at kroppen og hodet var spent da vi floy igjennom skylaget ned til Borispol-flyplassen utenfor Kiev. Et par norske speidere var i samme aerend, men de skulle ut i villmarken, mens vi maste oss forbi alle taxisjaafoerene og bort til en buss med retning kiev. En ukrainsk dame snaket til alt hell italiensk og kunne gi meg litt verdifull info pa bussen. vel framme tok vi det eminente metrosystemet i bruk og kom oss til bydelen Podil, naermere bestemt Kontraktova Ploscha og rotet rundt i en time foer vi fant tidens minste vandrerhjem med ti senger - yaroslav. Traff under rotet en karrig ukrainsk kunster, Paul, som inviterte oss paa vernisage med ost og vin rundt hjoernet...

Stemningen er god og helsen fin. Litt stadtbummel har vi faatt tid til, vaert paa Maiden Nezlaznosthi, Frigjoeringsplassen, og Lavra med sine flotte kirker og spist shashlik - grillspyd!

god natt,
morten

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.

Ting begynner å falle på plass!

Om 18 dager er vi underveis til Kiev, Ukraina. Det nærmer seg avreise med stormskritt med andre ord.

I dag er overnatting i Kiev og tur til Tsjernobyl ordnet.
International Youth Hostel Yaroslav skal få æren av å huse oss i 3 netter. Et vandrerhjem som høster ok kritikker fra både reisehåndbøker og brukere av hostelworld.com.

Valget for arrangør av turen vår til Tsjernobyl falt til slutt på Solo East Travel. Us $215 forlanger de pr. stk. når to stykker drar sammen. Det er dyyyrt! Men forhåpentligvis vil det være verdt pengene og en tur vi sent kommer til å glemme. Og er vi heldige så kommer det flere reisende til som også skal til Tsjernobyl denne dagen med samme arrangør som oss. Og da vil prisen synke - akkurat det gjør ikke noe!

Det nærmer seg...

En reise som begynte som en sprø tanke for min (Jørn) egen del, er nå snart en virkelighet! Sammen med min bestekamerat skal jeg ut på tur i verden.

Jeg husker Morten ringte meg i begynnelsen av mars og spurte om jeg ble med til Armenia i sommer. "Ja jøss", svarte jeg umiddelbart. Totalt uvitende om hva han hadde planer om foruten Armenia. Men reiseruten begynte snart å ta form. Start i Ukraina (spennende), så til Georgia (utrolig spennende, men litt scary), Armenia (yezzz) og til slutt Aserbajdsjan (kult).

En reiseglad figur som meg kunne jo ikke bli annet enn begeistret over en slik tur!!!

Det begynner å bli noen år siden sist kun vi to var på tur. Sommeren 2001 la vi Baltikum for våre føtter.
Men nå trekker vi altså enda lenger øst.
Øst-Europa har alltid fascinert meg. Som liten stod jeg en gang ved den godt bevoktede grensen mellom Vest- og Øst-Tyskland sammen med faren min og var fra meg av fascinasjon over dette lukkede og spennende området av Europa. Siden den gang har den østlige delen av Europa fanget mye av min interesse.

Ukraina lokker med Tsjernobyl - barndommens skrekk, spennende Kiev og slaraffenliv langs Svartehavet. Ukraina betrakter jeg som delvis ukjent terreng. Nytt land, men jeg vet sånn nogenlunde hva jeg går til.
Georgia, Armenia og Aserbaijdsjan er totalt ukjent! Jeg aner ikke hva jeg går til. Det skremmer meg litt, men det skremmer meg på en spennende måte! Jeg gleder meg sinnsykt til å oppleve disse landene. Rosinen i pølsa for min del er Armenia og områdene rundt Yerevan. Og så håper jeg virkelig at vi får til en tur til Kazbegi i Georgia også!

Det leses og studeres i guidebøker i ukene før avreise. Men for min egen del, lar jeg visse temaer være forholdsvis blanke. Kultur, levesett, standard på veier og offentlig komunikasjon m.m. skal få lov til å være en liten overraskelse.

Forhåpentligvis får vi passene våre med visum til Aserbajdsjan i løpet av de nærmeste dagene. Det blir en aldri så liten milepæl. Neste skritt etter det blir å bestille båtbillett fra Illichevsk i Ukraina til Poti eller Batumi i Georgia.

Ting ser bra ut!

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.