Reaktor 4

Blå himmel over reaktor 4 hvor 9 tonn radioaktivt avfall ble blåst til himmels i april 1986.

Pakkeliste

Første gangen jeg skulle ut på en langreise lagde jeg en herlig nerdete skjematisk pakkeliste. Den har jeg faktisk funnet fram nå, og det viser seg at den ikke er så dum allikevel, men en fin hjelp i økonomisk pakking. Det er i alle fall en start! :-)

Litt utålmodig nå...

Om 7 uker befinner vi oss i Ukraina. Det begynner å klø seriøst i reiseføttene våres!

Men mest av alt begynner vi å bli utålmodige - for hvor blir det av visumene våres til Aserbajdsjan? Vi har gledet oss til å få denne visumsaken i boks helt siden vi begynte å jobbe med den i påsken.
Det skal ikke være enkelt, ei heller billig... Totalprisen for visumet havnet på rundt kr. 1000,- pr. person. I tillegg kommer en del "brydderi".
Den aserbajdsjanske ambasaden var raskt på banen når de ikke var fornøyd med hva vi opprinnelig hadde sendt dem. Ikke bare hadde vi utelatt det meget viktige "Letter Of Invitation" til Aserbajdsjan, men vi hadde også sendt for få av postens verdikuponger til dem. Verdikuponger som de skulle bruke til å betale returportoen med. Og som ikke det var nok - verdikupongene vi hadde sendt dem hadde gått ut på dato!! Ja jeg skjønner at dette nok ikke skapte det beste bildet av oss hos ambasadefolka. Men vi handlet kun i god tro!

Jeg vil ha passet mitt! Normalt sett så skal ikke utstedelse av et visum ta mer enn 4-5 arbeidsdager (jeg synes nå det er lenge og jeg...). Nå har det tatt tre eller fire ganger så lang tid! Og de har heller ikke svart på forespørselen Morten sendte for 6 dager siden om hvordan ting lå an. Nei, ligger ikke passene våre i postenkassen min i dag, så vanker det en purremail for våre venner ved ambasaden.

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.