Flanering blant palassene

I dag var dagen for spankulering og flanering i Odessas gater. Liker denne byen mer og mer etterhvert som jeg blir bedre kjent med gatene. Etter moetet med Tarasenko ruslet jeg ned til Pusjkinmuseet med den opplagte adressen Puskinskaya 13. Der satt det fire babushskas parate i hvert sitt rom, redo til aa slaa paa lysbryteren etterhvert som jeg trasket over den ene doerstokken etter den andre. Det var ikke allverden aa se paa hvis man ikke behersker russisk (leser kyrillisk noenlunde greit naa, men det hjelper lite hvis en ikke forstaar ordene man leser...) Noen brev og favorittboeker til Alexander, bla. Shakespeare, Voltaire og Lord Byron.

Alexander Pusjkin har vel en statue og et museum i hver russisktalende by, fra Vladivostok til Odessa. Etter politiske dikt i Tsarist-Russland ble han sendt i eksil til Khisinau i Moldova, hvor han mistrivdes stort. Kompiser fikk ham til Odessa, hvor han storkoste seg og skrev bla romanen Eugene Onegin og diktet Bachiseraifontenten (som for oevrig befinnner seg i landsbyen Bachiserai paa Krimhalvoya ved storkhanens palass etter de krimenske tatarenes dager). Odessamuseet var lite og litt moerkt, med unntak av da jeg traadte inn i rommene. Veldig stroembesparende.

Spaserte videre nedover Pusjkinskaya til nummer 10 hvor et fordums lyseblaatt palass huser Odessas Museum for vestlig og oestlig kunst. En Rembrandt og en Michelangelo i temmelig usikre omgivelser var mindre imponerende enn selve palasset. Det var blitt tatt stusselig vare paa, men pokkers saa staselig det maa ha sett ut en gang! En rikmannsfant ved navn Abazov hadde til og med en Thaulow (norsk kunstmaler) i samlingen pluss en haug memorbilia fra Japan og Kina. Saert og herlig sproett.

Svingte nedom Potemkintrappene hvor gammelkommunistene hadde moenstret til demonstrasjon, men det ble ikke helt det samme som i 1905 saa jeg ruslet videre ned til Vorontsov-monumentet med sine eggehvite kollonader og utsikt til havnen. Avsluttet med en liten lunsj foer jeg kjopte frimerker til Joern og meg paa posthuset i (nok et) vakkert bygg i rennessanse- og rokokkostil, postet tre postkort uten aa skrive Norge paa saa de kommer nok aldri lenger enn Kiev...

Tilbake paa vandrerhjemmet, hvor vi er blitt svaert saa hjemmekjaere, hadde husmor Joern vasket ferdig toeyet vaert og misjonaeramerikanerne var paa vei ut igjen. Japaneren Akimoto, en kulthelt paa sovesalen allerede, kom seg heller ikke avgaarde i dag morges til Moldova ettersom han drakk en flaske pils for mye i gaar kveld.

Joern og jeg ruslet ned til Primorskyboulevarden i stad og tok noen pils paa en groenn benk og noet ettermiddagssola. Litt spent paa om MS Greifswald gaar i morgen kveld eller onsdag. Tiden vil vise.

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.