oj, oj, oj

Da er klokken 22.43 og jeg registerer at jeg ennå ikke har lagt meg, men sekken er altså pakket. Avreise fra Horten 03.50, så det er bare å innse at det ikke blir noe særlig med søvn i natt. Det vet jeg av erfaring kan bli en prøvelse for Lund på flyet i morgen ettersom han vil ha en sovende Oddvik hele veien til Kiev via Praha. Men, men, jeg kvikner til i Kiev, min gode reisekamerat!

Par siste oppdateringer på bloggen:

1) Lagt til vår eminente kalender, som Jørn har stått for under planleggingen. Tar forbehold om endringer underveis, selvfølgelig, som på alle gode reiser. Ligger en liten i sidebaren, mens en større med agenda/reiseprogram ligger nederst på siden. For de som måtte være interessert. Det er i første omgang foreldre som har etterlyst dette, i alle fall mine: "Men når reiser du? Og hvor reiser du når?"... Well, here you go, people.

2) Lagt en flickr badge i sidebaren også, dvs bildeoppdateringer fra flickrsiden min. Det spørs om jeg for lastet opp noen bilder og lagt der, men kanskje. Man vet jo ikke. Bildene som ligger der nå er kun pene landskapsbilder fra Norge i påvente på ukrainske solsikker og armenske steinkors.

Har fått en herlig tøysete skrittteller (takk Frode!) som har havnet i sekken. Tenkte jeg kanskje kunne se hvor mange skritt det blir på turen i fire uker. Skal holde skrittteller-interesserte gående oppdatert!

Skjegget mitt har vært en bekymring for Jørn ettersom passbildet mitt er en skjeggfri Oddvik. Har stusset det i dag, og lar høvelen ligge hjemme. Skjeggtrimming hos fremmede barberere er en ypperlig anledning til å bli kjent med folk. Så vi får se da, blir det stuss allerede i Odessa, mon tro?

Om et døgn er vi på Yaroslav-vandrerhjemmet i Kiev!

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.

Syv råd og tre vink

For snart seks år siden skrev søstra mi en epost til meg før hun skulle ut på en lengre reise. Hun lurte på om jeg hadde noen råd. Det fikk meg til å tenke. Heldigvis har jeg tatt vare på den svarmailen og slike punkter kan være fint å ha med seg før en drar på seg ryggsekken igjen.

1. Med åpent sinn kommer man så meget lengre. Senk standarden hjemmefra, fjern skylappene og ta med en klype skepsis. Verden der ute forholder seg ganske sikkert helt annerledes enn hjemme. Hold hodet kaldt og ta ikke alt innover deg med engang, hvis det er mulig. Kultursjokk er garantert, men ta gjerne små "pauser", ta med en bok om noe helt annet og les litt et stille sted når ting blir drøyt.

2. Fordøy inntrykkene så godt du kan - ellers blir det forstoppelse i knotten. Snakke med andre reisende om opplevelsene.

3. Snakk med menneskene som lever livet sitt der du reiser. Prøv med engelsk, hvis ikke kommer man langt med kroppsspråk. Kontakt med barn er alltid givende og spikrer seg fast i hukommelsen. Men ikke klapp dem på hodet, det er ubehagelig for alle barn - det er jo noe alle vet.

4. Ta masse bilder! Ikke bare sånn at andre kan forstå litt av reisen din, men også for din egen del. Du vil alltid angre hvis du er kjip på knipsinga. Men ta andre bilder enn de opplagte motivene (de er ofte dørgende kjedelig etterpå). Ta bilder av folk (spør med vennlig mine først) og hverdagsscener. Bilder av fattigdom er vrient - tenk deg om to ganger. Føl på kroppen hva som føles bra og ikke så bra.

5. Tenk fem ganger gjennom hva du putter i kroppen! Du kommer garantert til å være hyperkritisk de første dagene på reise, men så slapper du godt av etterhvert når du blir varm i trøya. Spis kun kokt, stekt og når det gjelder frukt så skrell alt selv (vask henda først, da). Styr unna vannmelon og andre vannholdige frukter og grønnsaker. Masse rare bakterier som kroppen kanskje ikke har oppholdstillatelse for. Tenk alltid på hva som går inn i munnen og magen. Puss tennene i kjøpt vann ellers får du amøbisk dysenteri som meg. Dumt. Dumt. Dumt. Drikk masse vann, men kjøpevann. Ha alltid med ei flaske på buss/tog og på vandringer. Svett i linninga - vann, vann.

6. Ikke pes. Folk flest på kloden vår har et avslappet forhold til tid. Må du vente på en forsinket buss - så ikke la deg irritere, men nyt den ekstra tiden - all tid er plusstid. Ta det rolig. Du blir sikkert oppørt, forbanna, lei og tverr på reisen så ikke mist motet. De slitsomme øyeblikkene er også øyeblikk som er fine i minnene når du kommer hjem.

7. Vær kreativ, men smart. Tenk gjerne alternativt til hva andre turister gjør. Gå rundt tempelet og se hva som ligger bak. Ta bilder fra uventede vinkler, snakk med den sjenerte jenta som selger is og ikke ligg helt fremst i sightseingracet.

8. Sov. Blir sikkert litt urytme i kroppen på vei til målet så bruk litt tid til å komme inn i rytmen igjen. Benytt anledninger hvor det er lite som skjer og kroppen er trøtt til å snike deg til en powernap. Sov gjerne på bussen (men du vil gå glipp av ting utenfor...), spar på kreftene og la tankene flyte med landskapet utenfor.

9. Filosofer. Drit i bereiste folk og Marco Polo. Du er den første som drar de stedene du skal i ditt liv. Ikke glem det. Hva jeg sier, guidebøker eller andre bedrevitere, dette er din opplevelse alene. Tenk litt for deg selv over hvorfor tingene henger sammen slik de gjør på de stedene du besøker.Gjør deg opp meninger og la tankene flyte i tid og rom. Det er reise.

10. Del med andre. Del opplevelsen med dine medreisende, det er de du kommer til å dele turen med senere. Ikke glem de hjemme - spar på minnene og de gode historiene. Bruk en penn - de er til for å skrive ned ting. Men ikke fortell alt på en gang ved hjemkomst. Minner er som god vin - de må modnes - litt etter litt - uslepne diamanter som du kan hente fram ved leirbål og i strandkanten med venner og familie. Husk - dette er en del av livet ditt - og vil være med å forme deg som menneske - på godt og vondt.

April 2002
Tokyo,
Morten

Pakkeliste

Første gangen jeg skulle ut på en langreise lagde jeg en herlig nerdete skjematisk pakkeliste. Den har jeg faktisk funnet fram nå, og det viser seg at den ikke er så dum allikevel, men en fin hjelp i økonomisk pakking. Det er i alle fall en start! :-)

En kanal for alle inntrykk

Har alltid vært litt usikker på hva reisefeber innebærer... Er det 1) En generell uro for hva reisen innebærer av forberedelser, planlegging, reiserute og farer? eller er det 2) En kriblende glede over ferien som ligger foran en med alle de opplevelsene det fører med seg?

Jeg befinner meg for tiden i en malstrøm av semesteravslutning i lærergjerningen med rapporter, skoleturer, tentamner, retting, eksamner, change-overs og blomsterinnkjøp. En naturlig konsekvens av dette er selvfølgelig at jeg ikke har rukket å ta denne berømte reisefeberen innover meg i større grad. Min fantastiske reisemakker og selvutnevnt overnattingsansvarlig (for deler av reisen i alle fall ;-)) har allerede booket oss tur til Tsjernobyl, overnatting i Kiev og ferja over Svartehavet. Jeg har med andre ord litt å gjøre opp for overfor herr Lund. Men jeg håper å kunne bidra og ta igjen for det tapte engasjementet på turen. Om ikke annet så har jeg fått denne bloggen opp å gå. Det har skjedd en del spennende ting siden vi åpnet den, selv om den store "blæsten" til venner og familie ikke helt ennå er offentliggjort. Men det kommer om litt!

Gjesteboka er en kjærkommen gammel traver, som besøkende nå kan skrive hilsner til oss på tur og fortelle om deres eskepader i sommer. Gjesteboka liggger i sidebar'n under det fjollete bildet av oss. Ellers er jeg veldig kry over reiseskya vår med tags fra alle postene etter frekvens. Trykk på en tag i reiseskya og vips får du opp postene hvor det stikkordet er. Dette er ikke fullt så spennend ennå, men det skal nok bli andre boller når vi først er på veien.

Utover det har jeg satt opp en mobilbloggtjeneste fra min mobil slik at jeg kan poste fra den på tur. Litt spent på hvordan dette vil fungere i praksis, det avhenger jo av tilgjengelighet, mobilnett og dekning. Har et mål om å kunne bruke teknologien på best mulig måte, og det betyr at den ikke skal bli altoverskyggende for nettopp hvorfor vi reiser - for å oppleve, slappe av og se nye steder uten å måtte halse til nærmeste internettkafé for å hamre den 10 eposter til venner og familie. En kanal for alle inntrykk. Kunne vært et bra slagord det... Hehe.

Fikk testa sekken min på overnattingstur med skolen. Den sitter som et skudd. Forholdsvis nye fjellsko fra fjoråret fikk også en ny vår med såler, så jeg håper at jeg skal bli spart for de verste gnagesårene.

Jørn er bursdagsbarn i morgen! Skriv en liten bursdagshilsen i gjesteboka, da vel!

vaksiner

Da var vaksinene i boks! Jeg var skråsikker på at jeg hadde styr på vaksinekortet mitt etter tidligere reiser og vaksinasjoner, men når dagen kom var det naturligvis borte vekk som dugg for solen... Men jeg troppet nå opp på Reisevaksiner Trondheim hvor jeg måtte fylle ut et skjema for tidligere vaksiner og annet personlia. Etter beste evne forsøkte jeg å huske hvilke helsemessige fordelaktige substanser jeg har fått injisert i armen min i løpet av årenet løp. BCG'en er jo klar, '93 eller deromkring, polio... hm, ja, i skoletiden det også, så stivkrampe, i militæret eller på grunnskolen? Også var det før backpackinga... Kolera, tyfus, hepatitt A og B, japansk encefallitt (sprekt navn!) og malaria. Men var det ikke slik at en kunne få en vaksinasjon nummer to og være dekket livet ut? Hm, men hvilken var det? Mange spørsmål altså da jeg ankommer sykepleieren som skal stå for vaksinasjonene.

Det viser seg at jeg er dagens første "pasient"/"reisende" (stryk det som ikke passer), og jeg blir tatt vel i mot. Gjennom samtalen har hun rukket å sette to sprøyter i venstre overarm, lagt drikkemedisin mot kolera i veska mi(inkludert brosjyrer som "Reise - Til deg som skal ut og reise; beskytt deg og dine mot hepatitt." og "La magen din få ferie også")samt fyllt ut et nytt slikt et gult vaksinasjonskort med samtlige vaksinasjoner jeg har fått utfra skolegang, militærtjeneste og tidligere reisemål. Så der står det ramset opp, 1999 DiTe Booster (Satt i Forsvaret, 10 år), 1999 Polio 10 år etc. Så ryddig og greit!

Vel ute i resepsjonen med alle reisebladene og en heftig regning hadde jeg endelig fått oversikt over kroppens flytende forsvarsverk. Nå må jeg bare passe på å ikke miste det forbaskede vaksinasjonskortet igjen...

guide eller ikke guide?

Gledene ved å reise uten guide er mange. Å ta til veien med sekken på snei og se om lykken står oss bi kan føre til mange gode opplevelser. Og jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å gjøre det på store deler av reisen. Men med tanke på tid og tilgjengelighet i landene vi skal kan det være greit å ordne organiserte turer? Problemet i spesielt Transkaukasia er distansene og tiden vi har til rådighet. Det er fantastisk mye å se, men mange av klosterene, fjellene og landsbyene ligger langt fra hovedstedene og våre baser. Derfor kan organiserte utflukter lønne seg tidsmessig.

Jørn har i tilfellet Georgia kommet over en seriøs aktør på markedet som organiserer turer og utflukter. Prisene er jo tidvis rimelig stive, så her må en del overveielser til. Skal vi "plukke" oss ut et par ting vi har lyst til, og la det stå til med resten? Eller skal vi loffe rundt og håpe på det beste?

Men hvor mye skal planlegges, og hvor mye skal overlates til tilfeldighetene?

Kom forøvrig over en fabelaktig musikkvideo med dudukspilleren Jivan Gasparyan og en armensk smørsanger. Viser hvor flott Armenia er. Ser ut som videoen er sponset av Air France av en eller annen grunn etter som et fly med deres logo frekventerer videoen tidvis, men praktfullt land!



Sjekk også denne barske georgiske legenden!

Cirkus visum Aserbajdsjan

Å få visum til Aserbajdsjan skulle vise seg å ikke være det enkleste i verden. Det burde være det, men underveis var det mange skjær i sjøen.

Allerede 2. april begynte vi arbeidet med å få visum til Aserbajdsjan. Stemningen var "tøft med visum og greier". Akkurat den stemningen skulle snu seg noe.
Først måtte vi fylle ut visumsøknaden, noe som var plankekjøring. To passbilder er også grei skuring. Betalingen for visumet var også greit, selvom det tok noen dager å få sjekken fra Nordea som oppfylte ambasadens krav.

Noen dager etter påske var imidlertid alt klart. Jeg gikk på posten og sendte alt avgårde til ambasaden i London - i god tro selvfølgelig. Vedlagt var også såkalte "internasjonale svarkuponger". Dette er verdikuponger som ambasaden skulle bruke som betaling for retursendingen (som av sikkerhetsmessige hensyn selvfølgelig skulle sendes rekomandert). "Letter Of Invitation" hoppet vi elegant over, siden vi hadde hørt at vi ikke trengte det (selvom det stod som krav).

Noen dager senere mottok vi en mail fra ambasaden som bekreftet at de hadde mottatt søknadene våres. MEN, vi måtte ha "Letter Of Invitation". Ok greit nok, vi aksepterte det. Desverre var ikke det det eneste punktet som ambasaden hadde å utsette på søknaden vår. Vi hadde sendt for få internasjonale svarkuponger, og som om ikke det var nok, de var for gamle!!! Posten hadde solgt oss verdikuponger som hadde gått ut på dato 31.12.06. At det går an...
Nu vel. Morten fikk ordnet "Letter Of Invitation" gjennom Stantours (det var selvfølgelig ikke gratis dette heller). Og fikk også sendt avgårde gyldige svarkuponger i rett antall.
Resten skulle være greit tenkte vi!

Men dagene gikk, og vi hørte ikke noe. Til slutt sendte vi en purremail til ambasaden og lurte på om alt var i orden og om de kunne skynde seg litt.
Vi fikk raskt svar tilbake at passene våres skulle sendes fra London samme dag (15. mai). Bra!

Tirsdag 22. mai kom endelig hentelappen til retursendingen i postkassa mi! Jeg løp bort på postkontoret for å hente den. Men der var det ikke noe brev til meg... Hva? Det må være en dårlig spøk!
Nei da! Hentelappen hadde korrekt blitt sendt til meg, mens selve konvolutten hadde blitt sendt til Kjøpmannskjær!! Er det mulig???
Nå er det slik med rekomanderte sendinger at alt går via Oslo. Hvis du velger å sende noe rekomandert til naboen din, så må det innom en sentral i Oslo først. Dette av sikkerhetsmessige hensyn.
Så vår konvolutt ble altså sendt fra London 15. mai, ankom Oslo 20. mai, fikk seg en tur til Kjøpmannskjær, før det ble sendt tilbake til Oslo. Torsdag 24. mai kl. 08.48 ankom den ENDELIG Horten! Makan til Cirkus!

Desverre var det ikke noe kult visum, slik som russerne har. Nei, kun et vanlig stempel... Men nå har vi det hvert fall :o)
Sluttpris for visumet: Ca. kr. 1000,- pr. pers. I tillegg kommer en del arbeid og selfølgelig mye frustrasjon.

Vi fikk oss hvert fall en nyttig lærepenge! Det lønner seg absolutt å være ute i god tid når man skal søke om visum!

Til slutt et ironisk hurra for Posten Norge! De solgte oss gammel vare og klarte å feilsende den rekomanderte retursendingen vår!

PS! Skal vi gjøre alvor av neste års planer om å dra til Turkmenistan, Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan bør vi vel begynne med visumsøknadene dagen etter vi kommer hjem fra årets tur ;o)

reiserute for tourcaucasus

Med Google Maps og Google Earth kan du nå altså "prøvereise" (forutsatt at du har Google Earth)vår sommerferie. Har lagt opp reiseruta vår slik den ser ut nå, men den kommer nok til å endre seg litt både før reise og under turen. Håper å legge ut geotaggede bilder på sikt også, samt mer informasjon.

Det er klart at det ikke vil bli mulig under turen, men forhåpentligvis litt før og litt etterpå. Det er ganske tøft!

jeg snører min sekk

Jørn har nettopp forlatt Trondheim etter en flott langhelg i Barteby! Takk for besøket, kompis!

Nasjonalfeiring, fest og fanteri, shopping og god mat har vært ingredienser. En del samtale har naturligvis også dreiet seg om tourcaucasus. Jørn kunne melde før han kom at han hadde mottat en mail fra Aserbajdsjans ambassade i London hvor de kunne fortelle at de har sendt passene våre i posten. Til Jørns store ergrelse spesifiserte de ikke hvorvidt våre visum var innvilget. Så det spenningsmomentet gjenstår altså. Forhåpentligvis mottar vi passene tidlige kommende uke!

Ellers inkluderte shoppingen vår på fredag innkjøp av sekk (bilde) til undertegnede. Dette med sekker er en pussig ting. Under tidligere reiser har jeg fått et forhold til 75litern, den mørkegrønne kvapsete saken jeg drasset rundt et trettitalls kassetter bla etter jeg gikk til innkjøp av en gullfarget walkman i Bangkok (i mangel på musikk...), mens den lille røde 45litern har vært en trofast følgesvenn i innland og utland. Men det var på tide med en ordentlig slitesterk rakker denne gangen, en 60liter+10. Så gjenstår det å se da, om ryggsøylen blir venner med denne karen i Kazbegi...

Mental note: Imorgen må jeg ringe å bestille time for de vaksinene.

Med blogg på tur

Tanken om å etablere en blogg for denne turen sprang ut av en erfaring fra tidligere reiser og den uendelige korrespondansen til venner og familie på svette internettkaféer fra Vladivostok til Venezia. Derfor tenkte jeg som så; "Hvorfor ikke sette opp en side for oss begge slik at vi kan poste alle meldinger om opplevelser fra veien, matforgiftninger, vakre fjellturer og fuktige fester?" Som sagt, så gjort.

Når dette skrives er bloggen ennå ikke gjort kjent for venner og familie, for det er nettopp de denne er ment for, ettersom jeg ønsker å "få den opp" først. Vi har postet litt her allerede, og jeg jobber med å gjøre siden litt mer interessant og oppdatert. Jeg har et ønske om at siden skal inneholde noe nytt hver dag når vi er på tur i juli. Det er omtrent 30 dager på veien, og hver dag vil vi oppleve noe nytt. Bilder blit tatt og inntrykk vil strømme på. Jeg vil lage en link til Flickr-siden min med opplastede bilder, og en Twitter-badge er allerede i sidebaren (hvor umiddelbare meldinger kan tikke inn fra togsetet). Andre tanker og idéer melder seg også med både kartfunksjonalitet og diverse lenker. Hovedpoenget, og hovedutfordringen, blir å holde siden oppdatert for venner og familie hjemme, men også for ettertiden og vår egen del.

Innvendingene for et slikt påfunn er jo mange. En reise som dette burde jo også være en reise bort fra teknologi og konstant tilstedeværelse på nettet. Vi burde nyte opplevelse der vi er, og ikke være så opptatt av å formidle våre inntrykk til verden til enhver tid. Og sant nok, det er jo i sannhet et eksibisjonistisk foretagende. Men det er to hovedargumenter for en slikt påfunn. Det ene er behovet for venner og familie, spesielt familie, å ha muligheten til å logge seg på og se hvordan ståa er med matlysten til Jørn og fotsvetten til Morten. Det andre er vårt eget behov for å dokumentere våre reiseopplevelser for etteriden, for vår egen del. Det vil være en fin side med bilder og tekster som vil minne oss på nedturer og oppturer fra tourcaucasus.

Dette med bloggens navn, tourcaucasus, fortjener en kommentar. Vi begynner jo, trossalt, reisen i Kiev i Ukraina. Hele 10 dager vil vi tilbringe i dette gigantiske landet. Som Jørn skrev her tidligere, har vi ulike preferanser til de ulike landene. I planleggingen har det blitt hetende tourcaucausus ettersom det er der store deler av reisen kuliminerer. Personlig opplever jeg Ukraina som et sikkert kort (det gjenstår jo å se), mens Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, i den rekkefølgen, er dertil mer ukjente og usikre. Det fascinerer. Både språklig, kulturelt og historisk skiller disse tre landene seg fra hverandre. Det blir litt av en tur, og det, ja, det tror jeg fortjener en blogg. Og forhåpentligvis, så vil både lesere og undertegnede lære litt på veien også.

mort

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.