Til Odessa paa 3. klasse

At Krim er et populaert feriested fikk vi en forsmak paa allerede da vi skulle booke togbillettene fra Simferopol til Odessa to dager foer avreise.

Vi forsoekte og faa plass paa 1. klasse, men det var fullt, saa Mort mente vi hadde faatt plass paa 2. klasse isteden. Men det var noe som sa meg at saa ikke var tilfellet.

Og jeg fikk rett - dessverre.

Da vi steg ombord paa nattoget i gaar ettermiddag bar det rett inn paa 3. klasse. Uten all verden med skille mellom plassene og med null privatliv hadde de stuet inn omlag 60 koeyer i en togvogn. Det var trangt!

Jeg gjorde i stand koeyen min - en 1,80 m x 50 cm seng. Ikke all verden med andre ord. Og foran den lille delen av vindu som jeg disponerte var det saagar gitter. Tankene gikk til den gang de fraktet fanger til konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Men de hadde det nok enda trangere. Men likheten var der...

Det ble ikke mye soevn paa stakkars Mort som ellers er beroemt for sitt utrolig gode sovehjerte. Men jeg hadde det i grunn helt ok. En del stoey var det riktignok, og overskudd av soevn ble det ikke, men noen timer med hvile ble det da.

Aaa ta tog paa 3. klasse i Ukraina var ikke saa ille allikevel - men jeg tror nok det blir 1. klasse neste gang :o)

Kiev-Simferopol 16.51

På tur fra Kiev til Simferopol etter et fint opphold i byen ved Dnepr. 17-timers tur sørover til Simferopol venter.

Reaktor 4

Blå himmel over reaktor 4 hvor 9 tonn radioaktivt avfall ble blåst til himmels i april 1986.

Tsjernobyl - barndommens skrekk

Da var vi hjemme fra dagsturen til Tsjernobyl.
Vi ble hentet i morges kl. 09.00 og av gaarde bar det. Det skulle vise seg at vi var i det heldige hjoernet naar det gjalt prisen for gildet. Vi hadde smart nok sagt ja til at andre kunne bli med paa turen vaar. Slik skulle det bli billiger for alle involverte.
Opprinnelig skulle turen koste $215 pr. stk. Men siden en amerikaner og et svensk ektepar ble med fikk vi alle turen for $145 pr. stk. Penger spart, penger tjent.

Etter to timers kjoeretur var vi innenfor exclusion sonen 30 km fra reaktoren. Spenningen steg. Vi gjorde et kort stopp og moette guiden vaar og fikk en lett introduksjon.
Totalt er det tre check-pointer. 30, 20 og 10 km fra reaktoren. Og plutselig saa var den der i det fjerne, reaktor nr. 4 ved Tsjernobylanlegget. Vi stoppet og fikk tatt noen bilder av den paa avstand. Samtidig fikk vi vite at fra naa av var det ikke lov aa ta bilder. Dette skulle vise seg aa ikke vaere helt rett. Vi skjoente ikke helt regelvaerket med hvor vi kunne og hvor vi ikke kunne ta bilder. Men guiden vaar risikerte 3 dager i fengsel dersom noen av oss tok bilder av reaktoren fra feil sted. For fire dager siden var han svaert naer aa havne i fengsel.

Morten ble foroevrig stukket av en radioaktiv veps, men guiden var mer opptatt av at vi ikke traakka i den radioaktive mosen. Saa slik gik man altsaa forbi nedgravde landsbyer og overgrodde stier var paa enhver antydning til mosegrodde forekomster. Inne i et offisielt-liknende bygg fikk vi en enormt grundig gjenomgang av ulykkens omfang og redningsarbeidet av Julia - som kunne sine ting. Etterpaa bar det til Pripyat, en av de forlatte landsbyene. Det var en smule sproett. Litt som aa reise tilbake til 1986 med tomme blokker, restauranter, hoteller, parker og ikke minst en bisarr fornoyelsespark med parishjul og radio(aktive)biler (sic).

Hoydepunktet var kanskje besoeket hos 77 aar gamle Maria, som bodde i ei gammal koie i en annen landsby. Hun hadde mistet mann og to barn etter at de hadde blitt utsatt for straaling. Maria var av den gjestfrie typen og boed oss paa toerket fisk, egg, broed, friske tomater, fiskepudding (?) og hjemmebrent! Det var det siste som var det viktigste for henne at vi tok i mot. Skepsisen ble doyvet etter et par slurker og dynket med et par blingser broed.

Det hele besoeket ble avsluttet med en fire-retters lunsj paa hvit duk og god stemning. Joern hadde i loepet av dagen utropt Maria til sin nye bestemor og kokka under lunsjen til sin egen mor. Det er mye stemoderlighet i landet her.

Naa er vi tilbake i Kiev, litt oer i hue av en pratsom New Yorker og sulten paa mer av Ukraina som har vist seg fra en gjestfri side i dag, men Tsjernobyl var alt i alt en merkelig opplevelse.

Dyakooyoo!

Dobry den Kiev

Med en times soevn i kroppen ble reiseettappen lang, og jeg er den forste til aa innroemme at kroppen og hodet var spent da vi floy igjennom skylaget ned til Borispol-flyplassen utenfor Kiev. Et par norske speidere var i samme aerend, men de skulle ut i villmarken, mens vi maste oss forbi alle taxisjaafoerene og bort til en buss med retning kiev. En ukrainsk dame snaket til alt hell italiensk og kunne gi meg litt verdifull info pa bussen. vel framme tok vi det eminente metrosystemet i bruk og kom oss til bydelen Podil, naermere bestemt Kontraktova Ploscha og rotet rundt i en time foer vi fant tidens minste vandrerhjem med ti senger - yaroslav. Traff under rotet en karrig ukrainsk kunster, Paul, som inviterte oss paa vernisage med ost og vin rundt hjoernet...

Stemningen er god og helsen fin. Litt stadtbummel har vi faatt tid til, vaert paa Maiden Nezlaznosthi, Frigjoeringsplassen, og Lavra med sine flotte kirker og spist shashlik - grillspyd!

god natt,
morten

oj, oj, oj

Da er klokken 22.43 og jeg registerer at jeg ennå ikke har lagt meg, men sekken er altså pakket. Avreise fra Horten 03.50, så det er bare å innse at det ikke blir noe særlig med søvn i natt. Det vet jeg av erfaring kan bli en prøvelse for Lund på flyet i morgen ettersom han vil ha en sovende Oddvik hele veien til Kiev via Praha. Men, men, jeg kvikner til i Kiev, min gode reisekamerat!

Par siste oppdateringer på bloggen:

1) Lagt til vår eminente kalender, som Jørn har stått for under planleggingen. Tar forbehold om endringer underveis, selvfølgelig, som på alle gode reiser. Ligger en liten i sidebaren, mens en større med agenda/reiseprogram ligger nederst på siden. For de som måtte være interessert. Det er i første omgang foreldre som har etterlyst dette, i alle fall mine: "Men når reiser du? Og hvor reiser du når?"... Well, here you go, people.

2) Lagt en flickr badge i sidebaren også, dvs bildeoppdateringer fra flickrsiden min. Det spørs om jeg for lastet opp noen bilder og lagt der, men kanskje. Man vet jo ikke. Bildene som ligger der nå er kun pene landskapsbilder fra Norge i påvente på ukrainske solsikker og armenske steinkors.

Har fått en herlig tøysete skrittteller (takk Frode!) som har havnet i sekken. Tenkte jeg kanskje kunne se hvor mange skritt det blir på turen i fire uker. Skal holde skrittteller-interesserte gående oppdatert!

Skjegget mitt har vært en bekymring for Jørn ettersom passbildet mitt er en skjeggfri Oddvik. Har stusset det i dag, og lar høvelen ligge hjemme. Skjeggtrimming hos fremmede barberere er en ypperlig anledning til å bli kjent med folk. Så vi får se da, blir det stuss allerede i Odessa, mon tro?

Om et døgn er vi på Yaroslav-vandrerhjemmet i Kiev!

Feriefølelse, tomhet og..... reisefeber??

Bare timer gjenstår før det er klart for avreise. Kl. 03.50 forlater vi Horten i morgen tidlig, eller jeg bør vel si natt til i morgen.

Følelsene strømmer på! Nå er turen her endelig. Turen som vi har planlagt i flere måneder!
I slutten av februar tok vi det første spadetaket. Den gang virket det hele som en fjern drøm. Men nå er den her - drømmen.
Uten helt å vite hva uttrykket "reisefeber" betyr, så vil jeg si at jeg har reisefeber nå.
De siste ukene har jeg uttallige ganger sagt "hadet" og "god sommer" til venner og bekjente. Jeg hater å ta farvel. Merkelig egentlig. For denne gangen tar jeg farvel for fire usle uker. Min turkamerat Morten går det ofte mer enn fire uker mellom hver gang jeg ser. Hvorfor slik drama nå? Det lurer jeg på!
Kanskje er det fordi vi forlater det trygge norske samfunnet, og begir oss ut i det ukjente? Landene er ukjente, men jeg er da ikke fremmed for å oppleve ukjente land og mennesker...
Dette er femte året på rad hvor jeg forsvinner avgårde på ukjent mark. Ved samtlige fire foregående reiser har jeg hatt lignende følelser på forhånd, men har alltid landet trygt på bena og hatt knakende gode sommerferier.
Kanskje er det fordi vi begir oss til land vi vet ufattelig lite om når alt kommer til alt? Kanskje er det uvissheten om hvor trygt landene er?
Georgia er jeg spent på. Vakkert - garantert, men kanskje det mest usikre landet... Men hvem er sikker i vest-europa? Nyhetskanalene i dag er proppfulle av nyheten om nok et terrorforsøk i London. Kanskje Georgia faktisk er det tryggeste stedet vi kan dra? Langt bort fra terror og andre farer. For hvem gidder vel å fylle en varebil proppfull av eksplosiver, spikre og andre farligheter i Tbilisi, Kazbegi eller Odessa for den saks skyld!?!

Kanskje det er alt dette som fyller meg nå som faktisk er reisefeber? Håp, glede, frykt, tomhet, bekymring, et hav av både positive og negative følelser... Vet du hva, jeg tror faktisk jeg har nevnt symptomene på reisefeber! Og min feber er høy!!

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.

Syv råd og tre vink

For snart seks år siden skrev søstra mi en epost til meg før hun skulle ut på en lengre reise. Hun lurte på om jeg hadde noen råd. Det fikk meg til å tenke. Heldigvis har jeg tatt vare på den svarmailen og slike punkter kan være fint å ha med seg før en drar på seg ryggsekken igjen.

1. Med åpent sinn kommer man så meget lengre. Senk standarden hjemmefra, fjern skylappene og ta med en klype skepsis. Verden der ute forholder seg ganske sikkert helt annerledes enn hjemme. Hold hodet kaldt og ta ikke alt innover deg med engang, hvis det er mulig. Kultursjokk er garantert, men ta gjerne små "pauser", ta med en bok om noe helt annet og les litt et stille sted når ting blir drøyt.

2. Fordøy inntrykkene så godt du kan - ellers blir det forstoppelse i knotten. Snakke med andre reisende om opplevelsene.

3. Snakk med menneskene som lever livet sitt der du reiser. Prøv med engelsk, hvis ikke kommer man langt med kroppsspråk. Kontakt med barn er alltid givende og spikrer seg fast i hukommelsen. Men ikke klapp dem på hodet, det er ubehagelig for alle barn - det er jo noe alle vet.

4. Ta masse bilder! Ikke bare sånn at andre kan forstå litt av reisen din, men også for din egen del. Du vil alltid angre hvis du er kjip på knipsinga. Men ta andre bilder enn de opplagte motivene (de er ofte dørgende kjedelig etterpå). Ta bilder av folk (spør med vennlig mine først) og hverdagsscener. Bilder av fattigdom er vrient - tenk deg om to ganger. Føl på kroppen hva som føles bra og ikke så bra.

5. Tenk fem ganger gjennom hva du putter i kroppen! Du kommer garantert til å være hyperkritisk de første dagene på reise, men så slapper du godt av etterhvert når du blir varm i trøya. Spis kun kokt, stekt og når det gjelder frukt så skrell alt selv (vask henda først, da). Styr unna vannmelon og andre vannholdige frukter og grønnsaker. Masse rare bakterier som kroppen kanskje ikke har oppholdstillatelse for. Tenk alltid på hva som går inn i munnen og magen. Puss tennene i kjøpt vann ellers får du amøbisk dysenteri som meg. Dumt. Dumt. Dumt. Drikk masse vann, men kjøpevann. Ha alltid med ei flaske på buss/tog og på vandringer. Svett i linninga - vann, vann.

6. Ikke pes. Folk flest på kloden vår har et avslappet forhold til tid. Må du vente på en forsinket buss - så ikke la deg irritere, men nyt den ekstra tiden - all tid er plusstid. Ta det rolig. Du blir sikkert oppørt, forbanna, lei og tverr på reisen så ikke mist motet. De slitsomme øyeblikkene er også øyeblikk som er fine i minnene når du kommer hjem.

7. Vær kreativ, men smart. Tenk gjerne alternativt til hva andre turister gjør. Gå rundt tempelet og se hva som ligger bak. Ta bilder fra uventede vinkler, snakk med den sjenerte jenta som selger is og ikke ligg helt fremst i sightseingracet.

8. Sov. Blir sikkert litt urytme i kroppen på vei til målet så bruk litt tid til å komme inn i rytmen igjen. Benytt anledninger hvor det er lite som skjer og kroppen er trøtt til å snike deg til en powernap. Sov gjerne på bussen (men du vil gå glipp av ting utenfor...), spar på kreftene og la tankene flyte med landskapet utenfor.

9. Filosofer. Drit i bereiste folk og Marco Polo. Du er den første som drar de stedene du skal i ditt liv. Ikke glem det. Hva jeg sier, guidebøker eller andre bedrevitere, dette er din opplevelse alene. Tenk litt for deg selv over hvorfor tingene henger sammen slik de gjør på de stedene du besøker.Gjør deg opp meninger og la tankene flyte i tid og rom. Det er reise.

10. Del med andre. Del opplevelsen med dine medreisende, det er de du kommer til å dele turen med senere. Ikke glem de hjemme - spar på minnene og de gode historiene. Bruk en penn - de er til for å skrive ned ting. Men ikke fortell alt på en gang ved hjemkomst. Minner er som god vin - de må modnes - litt etter litt - uslepne diamanter som du kan hente fram ved leirbål og i strandkanten med venner og familie. Husk - dette er en del av livet ditt - og vil være med å forme deg som menneske - på godt og vondt.

April 2002
Tokyo,
Morten

Pakkeliste

Første gangen jeg skulle ut på en langreise lagde jeg en herlig nerdete skjematisk pakkeliste. Den har jeg faktisk funnet fram nå, og det viser seg at den ikke er så dum allikevel, men en fin hjelp i økonomisk pakking. Det er i alle fall en start! :-)

vaksiner

Da var vaksinene i boks! Jeg var skråsikker på at jeg hadde styr på vaksinekortet mitt etter tidligere reiser og vaksinasjoner, men når dagen kom var det naturligvis borte vekk som dugg for solen... Men jeg troppet nå opp på Reisevaksiner Trondheim hvor jeg måtte fylle ut et skjema for tidligere vaksiner og annet personlia. Etter beste evne forsøkte jeg å huske hvilke helsemessige fordelaktige substanser jeg har fått injisert i armen min i løpet av årenet løp. BCG'en er jo klar, '93 eller deromkring, polio... hm, ja, i skoletiden det også, så stivkrampe, i militæret eller på grunnskolen? Også var det før backpackinga... Kolera, tyfus, hepatitt A og B, japansk encefallitt (sprekt navn!) og malaria. Men var det ikke slik at en kunne få en vaksinasjon nummer to og være dekket livet ut? Hm, men hvilken var det? Mange spørsmål altså da jeg ankommer sykepleieren som skal stå for vaksinasjonene.

Det viser seg at jeg er dagens første "pasient"/"reisende" (stryk det som ikke passer), og jeg blir tatt vel i mot. Gjennom samtalen har hun rukket å sette to sprøyter i venstre overarm, lagt drikkemedisin mot kolera i veska mi(inkludert brosjyrer som "Reise - Til deg som skal ut og reise; beskytt deg og dine mot hepatitt." og "La magen din få ferie også")samt fyllt ut et nytt slikt et gult vaksinasjonskort med samtlige vaksinasjoner jeg har fått utfra skolegang, militærtjeneste og tidligere reisemål. Så der står det ramset opp, 1999 DiTe Booster (Satt i Forsvaret, 10 år), 1999 Polio 10 år etc. Så ryddig og greit!

Vel ute i resepsjonen med alle reisebladene og en heftig regning hadde jeg endelig fått oversikt over kroppens flytende forsvarsverk. Nå må jeg bare passe på å ikke miste det forbaskede vaksinasjonskortet igjen...

reiserute for tourcaucasus

Med Google Maps og Google Earth kan du nå altså "prøvereise" (forutsatt at du har Google Earth)vår sommerferie. Har lagt opp reiseruta vår slik den ser ut nå, men den kommer nok til å endre seg litt både før reise og under turen. Håper å legge ut geotaggede bilder på sikt også, samt mer informasjon.

Det er klart at det ikke vil bli mulig under turen, men forhåpentligvis litt før og litt etterpå. Det er ganske tøft!

Litt utålmodig nå...

Om 7 uker befinner vi oss i Ukraina. Det begynner å klø seriøst i reiseføttene våres!

Men mest av alt begynner vi å bli utålmodige - for hvor blir det av visumene våres til Aserbajdsjan? Vi har gledet oss til å få denne visumsaken i boks helt siden vi begynte å jobbe med den i påsken.
Det skal ikke være enkelt, ei heller billig... Totalprisen for visumet havnet på rundt kr. 1000,- pr. person. I tillegg kommer en del "brydderi".
Den aserbajdsjanske ambasaden var raskt på banen når de ikke var fornøyd med hva vi opprinnelig hadde sendt dem. Ikke bare hadde vi utelatt det meget viktige "Letter Of Invitation" til Aserbajdsjan, men vi hadde også sendt for få av postens verdikuponger til dem. Verdikuponger som de skulle bruke til å betale returportoen med. Og som ikke det var nok - verdikupongene vi hadde sendt dem hadde gått ut på dato!! Ja jeg skjønner at dette nok ikke skapte det beste bildet av oss hos ambasadefolka. Men vi handlet kun i god tro!

Jeg vil ha passet mitt! Normalt sett så skal ikke utstedelse av et visum ta mer enn 4-5 arbeidsdager (jeg synes nå det er lenge og jeg...). Nå har det tatt tre eller fire ganger så lang tid! Og de har heller ikke svart på forespørselen Morten sendte for 6 dager siden om hvordan ting lå an. Nei, ligger ikke passene våre i postenkassen min i dag, så vanker det en purremail for våre venner ved ambasaden.

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.