Hayastans hemmeligheter

De siste to dagene har denne turen toppet seg for meg. Nansen visste hvor han dro (Fridtjof har et sykehus oppkalt etter seg i Spitak forresten). Armenia, eller som armenerne selv kaller det Hayastan, er et alldeles praktfullt land. Tidlig i gaar morges dro vi utpaa den armenske landsbygda med vaar guide Lilya (bortskjemte med kvinnelige guider saa langt) og vaar staute Samvel bak rattet som minnet meg om min filleonkel Roger paa Apnes. Ikke bare var vi bortskjemte med kvinnelig guide, men vi var dertil alene paa tur i minibussen siden vi var de eneste paa denne turen! Luksus!



Khor Virap var foerste stopp. Et kirkekompleks rett ved tyrkiske vakttaarn og tilhoerende grense. Joern begynner aa bli rimelig lei kirker, men jeg har ikke naadd metningspunktet ennaa. Gregor Opplyseren var fanget her i et fangehull (Khor Virap oversettes loes til 'moerkt fangehull') i hele tretten aar, og ned i hullet bar det for oss ogsaa. Praktfull kirke, men kanskje (som vi ser gang paa gang) i enda mer spektakulaere omgivelser. Dessverre laa Ararat med sine 5165 moh flau i skyene, men Sis, eller Lille Ararat i soer, var fint synlig.

Litt artig dette med Ararat. Armenerne er mektig stolt over dette fjellet og desto bitrere for at den ligger paa feil side av grensen. Vi har hoert mange ting om Ararat, blant annet at fjellet er det hoeyeste i verden som ligger paa flatmark (dvs Mount Everest ligger i fjellkjeden Himalaya). Kan noen bekrefte denne paastanden? Har paa foelelsen av at dette kan vaere et resulatat av nasjonalisme (jfr. ostehoevelen og bindersen).

Noravank (fritt oversatt 'det nye klosteret') ventet etter lunsj bortgjemt i en dyp dal med bratte fjellsider som tatt ut fra en eventyrroman. Fjellet var farget roedt og laa aa baket i formiddagsola, det gjorde ogsaa Noravank omringet av khachkars balanserende mellom fjellsiden og dalen lang der nede. Lily fortalte om legendene, byggingen, symbolene i gavit'en (forrommet), solstraalene som falt inn i kirkerommet og jommen fikk vi ikke klatret opp til klokketaarnet ogsaa. Her freaket Joern litt paa grunn av uforsiktige eksilarmenere med veivende armer og litt for mange meter ned til bakken. Vi slapp begge unna med skrekken. Jeg forholder meg som vanlig iskald.

Jeg har latt meg begeistre over historien, etnisiteten og religionshistorien i baade Georgia og Armenia, mens Joern er en mann for de store landskap, og det fikk han til gangs mellom slagene med armenske datoer og slag. Unnskyldninger for manglende bildemateriale (praktfulle bilder paa en del minnekort ligger klar) faar vike, igjen, himmelstormende vakker natur med Iran og den azeriske enklaven Naxcivan i soer og soervest. Iranske trailere og sovjetiske Ladaer suste forbi oss fra soer i motgaaende kjoerefelt.

Jermuk, spa og resortsenter, var av den sedvanlige sorten som jeg ikke lar meg imponere saa lett over. En puslete foss der og litt varmt fint vann der (den paa nettsiden er manipulert). Vinterfrosne sovjetrussere lot seg begeistre, og mens vi var der dukket visepresidenten opp ogsaa (han under Kocharian) for aa ta seg en forfriskende dukkert. Han om det. Et og annet grusomt stygt sovjetisk hotell minte den besoekende om en forgangen tid. Likedan gjoer de sjarmerende pen-stygge sovjetiske oransjebussene med roede gasstanker paa taket og takvinduer. You'll see pictures! Kan love en haug med fargesprakende Ladaer!

Siste stopp for kvelden var den soevnige plassen Sissian, helt soer i Armenia, skvist mellom Naxcivan, Iran, fliker av Aserbajidsjan og den armenske provinsenklaven Nagorno Karabagh (litt som "Kappe land" paa ordentlig dette). Joern kastet seg i dusjen (tidenes mest ambisioese apparatus tatt resultatet i betraktning), mens jeg gikk ut en tur og oppsoekte en ansamling khachkars i ettermiddagssolen (leserne skal faa se hva jeg maser om naar det kommer bevis paa nettsiden her). Blendet av steinkorsenes skjoennhet og sola traff jeg fem landsbybarn. Ivrig ville de bli tatt bilder av og ta bilder av meg. Litt engelsk snakket de ogsaa, lille Armand paa 5 eller deromkring, var en stolt eier av en fin sykkel som jeg skroet hemningsloest av uten den store responsen. Et fint minne!

Morgen etter sto vi etter mitt oenske opp halv aatte fordi jeg hadde ytret oenske om en ekstrastopp paa veien nordover igjen til Yerevan. Kvelden foer var foroevrig kjempetrivelig med samtaler om trafikkens galskap, sovjettiden, kultur og religion med Lila og Sam. I litt smaakjoelig temperatur og morgensol kom vi oss opp paa et lite plataa som heter Karahunj (pussig nok oversatt til Stonehenge paa engelsk...). Dateres 7000 aar tilbake i tid og forklaringene er mange og fantasifulle. En lang rekke med 204 steiner inkludert en sirkel paa et storslagent sted i den armenske fjellheimen. Sjaafoeren Sam hadde den beste og kanskje mest fascinerende teorien om at pyramidene i Giza, Stonehenge og Karahunj alle danner en geografisk trekant hvor alle vinklene er 16 grader. Stikk den Pythagoras!

En utsmykket stein karbondatert til 4000 aar foer vaar tidsregning skal visst ha tegninger av Adam og Eva i Paradis, et tilsynelatende bevis for at Paradis altsaa eksisterte i disse fjelltraktene (som var behoerig mer frodig den gang enn naa). En fin tanke.

Silkeveien gikk i sin tid over disse fjellomraadene paa sin vei til Xian i Kina. Selim carevanserai ligger paa 2400 moh i fullstendig himmelske panoramiske omgivelser og fungerte som en handelstasjon/vertshus for de reisende. Full av moerke og fluer i dag, men stedet bar bud om storslagne tider fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Her sku'n ha voeri.

Det bar videre over passet og forbi vidunderlige billedskjonne innsjoer, sletter, ville bekkefar og smaa fjellandsbyer. Vi hadde den luksus at vi kunne stoppe titt og ofte for aa ta omgivelsnene i naermere oeynsyn og knipse i vilden sky. Gjetere med kveget sitt blokkerte trafikken paa endeloese veier mellom himmelen og fjelltoppene. Endelig saa vi Sevansjoen i horisonten, det blaa oeyet i et ellers kystloest fjelland. Joern gledet seg stort til naturperlen Sevan, mens jeg gledet meg til mitt maal for dagen, Noratus - sletten med 900 khachkars ved Sevansjoens bredd.

Noratus bestaar av naermere 900 (en gang 1000) steinkors, khachkars , nydelig utsmykket med kors, knuter, symboler, figurer og tegn som mose, vaer og vind har pusset paa siden 1000-tallet. Disse steinkorsene er saeregne for Armenia (kelterne har visst stjaalet ideen fra armenerne, samme som egypterne gjorde med pyramidene (tsk tsk)) ble vi fortalt av enkelte. En hel aaker med ragende steinkors i alle stoerrelser staar til minne om avdoede mennesker saavel som spesielle hendelser i menneskers liv som har kommet og gaatt. Joern er heller ukomfortabel med gravplasser, mens jeg finner en ro og et vindu til tider forbi. Noratus vil nok bli med meg en stund.

Den beste skole er reise.

Det er en opplest og vedtatt sannhet som virkelig har faatt staatt sin proeve paa denne reisen. Toer paasta at tourcaucasus for meg har toppet seg med disse to dagene paa historisk mark i naturskjonne omgivelser. En stor takk til Lilya for stoisk ro med braakeboettene Lund og Oddvik og ikke minst stor kunnskap om steder besoekt, og ikke minst vaar stoe sjaafoer (vaar desidert beste paa denne turen!) med sitt smittende humoer og one-liners ("America's plastic!"). Og sist men ikke minst en stooor takk til min gode reisekamerat med sin noe tynnslitte taalmodighet med "the good student" som vil vite alt om alt han ser og spoer guidene tomme for kunnskap. En uke igjen, Razor!

Baku venter.

Utflukt til hellige Ejmiatsin

Yerevan er ikke kjent for sine turistattraksjoner som Paris er for Eiffeltaarnet eller London for sin Big Ben, men paa tross av svenske formaninger om at byen var kjedelig, post-sovjetisk og rakt ut deprimerende har jeg trykket armenernes hovedstad til mitt transkaukasiske hjerte. I dag tok jeg til gatene paa egen haand.

Hoppet paa en buss ut av byen med destinasjon Ejmiatsin. Dette er det helligste av det helligste for armenere flest og ikke minst den armenske diasporaen, altsaa armenere som bor i utlandet (som veldig mange gjoer). Bussturen kostet knapt 200 dram og innebar noenlunde utsikt til snoedekte Ararat i soervest og albuer fra gamle menn.

Ejmiatsin er et stort parklagt omraade hvor spredte khachkars, utrolig detaljerte og forsegjorte steinkors fra hele Armenia, staar i giv akt rundt katedralen. Det skal i sannhet sies at det har blitt mange kirker og klostre paa denne turen, men katedralen i Eimiatsin er en av de aller flotteste. Dette var stedet hvor George Opplyseren fikk et syn (den vanlige kombinasjonen av skyer, engler, himmel og geiter) og bygde den foerste kristne kirken (Armenia ble det foerste kristne landet tidlig paa 300-tallet). Sannheten er at stedet var opprinnelig et paganistisk tempel.

Det meste inne i katedralen daterer seg fra 1700- og 1800-tallet selv om selve bygget er fra 300-tallet. Svartkledde prester (paafallende mange liknet paa Thom Yorke...), beseokende aerboedige eksilarmenere og en og annen turist (ink. meg). Liker de smaa gule lysene, den avslappende roen og sollyset gjennom de hoye vinduene fra under den store kupolaen, som er saa karakteristisk for armenske kirker. Bak alteret befant deg seg en fin samling bibler fra de tidligere aarhundre, ellers deler av lansen Jesus skulle ha blitt stukket med da han hang paa korset samt en trebit fra Noahs ark, som strandet paa toppen av Ararat etter syndefloden. Jeg tenker naa mitt om akkurat det.

Tilbake i Yerevan svingte jeg innom det overbygde fruktmarkedet fra 1940-tallet. Et to-etasjers bygg, litt som en messehall, med masse bodselgere med vannmeloner, toerket frukt, krydder, bakevarer og ellers frukt i alle kanaler. For arkitektene kan jeg informere om at bygget er designet av Grigor Aghababian. Kom i prat med, i den grad en gjoer det naar en ikke snakker det plukk armensk, med en eldre dame som hadde en vakker dandert krydderbod. Det endte med krydder for tohundre kroner, flotte bilder og naturligvis krydder fram til grillsommeren 2010. Nuvel.

Tok med meg den blaa moske som ligger rett ved markedet. Der vandret jeg rundt alene i stekende hete uten de helt store aapenbaringene foer jeg gikk tilbake til Envoy. Sliten naa.

Ararat er foroevrig et ord jeg har mye i hodet ettersom armenerne banker det inn i hodet ditt med svaere reklameplakater for den armenske brandy'n Ararat. I morgen kan vi forhaapentligvis se mer av det store fjellet naar vi skal til Khor Virap.