Under Tour de Caucasus møtte vi en rekke mennesker. Noen husker vi bedre enn andre. Jeg vil gjerne få rette en takk (hvert fall i noen av tilfellene) for at vi møtte nettopp disse menneskene. Uten disse møtene hadde turen blitt en helt annen og kanskje kjedeligere - hvem vet. Noen av disse menneskene aner vi ikke hva heter, så vi tok oss friheten underveis med å gi noen av dem kallenavn. Står navnet med anførselstegn betyr det at det er kallenavnet til dem. Mens andre har ingen av delene.
Anyway – we would like to thank the following persons (sånn nogenlunde i tidsriktig kronologisk rekkefølge):
”Francois” – En herlig smånaiv franskmann som vi møtte på vandrerhjemmet i Kiev. Stod naken på rommet foran Morten, sov i pysj og hadde med seg en såpekopp i herlig 80-talls design.
Maria – Den 77 år gamle damen som vi besøkte som bodde alene i en landsby innenfor Exclusionsonen i Tsjernobyl. Maria bød på brød, tomater, slangeagurk og ikke minst hjemmebrent som holdt 75 %... Det hadde vært bestemor å ha det!
"Mr. Gay 1980" – Dette var amerikaneren som led av seriøs munndiaré som vi møtte på turen til Tsjernobyl. Selv om han bodde i New York dro han på stadige langhelger til Europa, og fortalte villig om dem.
"Kamikazepiraten" – Pirattaxisjåføren som tok oss fra Simferopol til Yalta på rekordtid. Med motgående trafikk kun centimeter unna føyk han av gårde i 130 km/t. Når vi ankom Yalta skulle han ha en ukrainsk månedslønn for turen – 1000 hryvnia (1200 norske). Vi nektet, han truet med politiet. Vi slapp ”heldigvis” unna med å betale 550 hryvnia + at vi kom fra det med livet i behold.
Anastasia – Daglig leder på Black Sea Backpackers. Ved første øyekast virket hun litt ung og uerfaren. Men Anna steg i gradene. Hun ordnet opp i ting i stor stil og ordnet taxi for oss til Illychevsk for en billig penge. Og selvsagt var hun en fryd for øyet!
Mr. Vladlen Tarasenko – Vår representant hos Ukrferry Tour. En halvrund liten ukrainer i slutten av 30-årene. Pen i tøyet og svett på overleppa. Med sin halvdårlige engelsk ba han oss om å ”become registration tickets”. Men fyren var sjarmerende på sin måte.
Masahiko Hanada aka ”Aki Moto” – En trivelig japaner vi møtte på vandrerhjemmet i Odessa. I edru tilstand var han roligheten selv, men etter halvannen liter øl livnet han til. Planen hans er å reise jorda rundt og tidsrammen er ca. 1 ½ år hvor turen går til de mest spektakulære steder (Grønnland, Sydpolen, Tuvalu og Norge).
"Mitraljøseguiden" – Guiden vår til katakombene i Odessa. Snakketøyet gikk i ett, og hun hoppet hvileløst mellom temaene. Livredd et stille sekund!
”Ivo Caprino” – En hengslete høy georgier som listet seg rundt på Greifswald á la Snikende Ullteppe. Minnet om en av eventyrfigurene til Ivo Caprino.
”Massemorderen” – En skummel kar med mord i blikket som bodde i lugaren ved siden av oss på Greifswald. Sneik seg rundt iført blant annet en møkkete treningsjakke.
Tyskerne på Greifswald – Morten var overbevist om at disse fire staute hyggelige tyske karene i begynnelsen av 70 åra var tidligere agenter. Selv ”påstod” de at det var tidligere advokater. Uansett hadde de sett noen av verdens mest spennende og uortodokse steder. Og de var nesten merkelig språkmektige – tysk, engelsk, fransk, russisk.
Cerzary – En hyggelig polakk med russiskkunnskaper som vi møtte på Greifswald. Språkkunnskapene kom virkelig til sin rett på vei til Tbilisi. Han hadde tidligere vært på fottur i Kirgisistan og Tadsjikistan.
De ungarske brødrene – En stor og en liten. Den store kunne litt tysk og den lille litt engelsk, that’s it. Sammen planla de å bestige Mt. Kazbegi, samt et fjell i Iran. Nesten på grensen til arrogante med tanke på hvor lite forberedte de virket.
”Taxinazi” – Drosjesjåføren i Tbilisi med gode kunnskaper i tysk geografi, men heller labre kunnskaper om byen han kjørte drosje i. Måtte spørre seks stykker, deriblant tre jenter på 14-15 år for å finne en av hovedgatene i byen. Kalte en medtrafikant ”schwein” fordi han ikke kunne hjelpe han.
Nini Murvanidze – vår dame hos Caucasus Travel. Hun ordnet en flott tur til oss på Georgian Military Highway og stod ellers på pinne for oss. Bra dame!
”Titis” aka ”Sally Field” – Pianolærerinnen vi bodde hos i Tbilisi. Hun forlangte en skyhøy døgnpris for å la oss bo i stuen hennes, men lagde bra frokoster. Enke etter en av Georgias mest berømte pianister.
Nabodama med iste – Vårt første virkelig møte med en lokal georgier. Vi stod utenfor hjemmet til ”Titis” og ventet på at hun skulle komme hjem. Da kom nabodama forbi og sa at hun ("Titis") ikke kom hjem før om en halv time, og at vi ikke kunne stå å vente der så lenge. Så hun inviterte oss hjem til seg for å få noe kaldt å drikke. Trivelig dame!
Madona – Guiden vår på turen opp til Kazbegi. Den første halvtimen av turen henvendte hun seg kun til Morten, som hun for øvrig syntes så veldig aristokratisk ut med skjegget sitt. På motsatt side mente hun at jeg var for feit til å sitte på en hesterygg.
Georghi aka ”Goggen” – Vår stødige sjåfør under turen til Kazbegi. Det vil si, på turen hjemover fikk han plutselig hastverk av ukjent grunn.
De negative svenskene i Gudauri – Kanskje var det dette lærerparet fra Stockholm som fikk oppholdet vårt i Armenia til å bli så bra som det ble? De rakket hvert fall ned på stort sett det meste som handlet om Armenia. Så vi inntok Armenia med forventningene på bunn. Men det snudde seg fort!
Pedoen på marshrutkaen – En hyggelig, men enormt pratsom tysker som vi møtte på bussen fra Tbilisi til Yerevan. Fyren hadde kunnskaper i både dansk og russisk, og bød på litt praktisk hjelp når vi ankom Yerevan, men også litt irritasjon.
Fransk ”åpning” – Overraskelsen var stor når vi andre natten i Yerevan måtte dele leilighet med en fransk kar i midten av 20-årene og hans mor. Dvs. den største overraskelsen kom når han plutselig stod i underbuksa i døråpningen inn til rommet vårt og sa med litt oppgitthet i stemmen ”so, I’m gonna sleep with my mom tonight”. I stuen satt mora, nydusjet og nyparfymert iført neglisjé. Skremmende…
Sam – Den beste sjåføren i Kaukasus med et smittende humør som var sjåføren vår under rundturen i Armenia.
Lily – Guiden vår på turen vår i Armenia. Godt utstyrt med lange negler! En hyggelig jente med mye kunnskaper og et ønske om å besøke Norge. Hun ble nok litt sjarmert av oss begge to, fysisksjarmert av Morten og humoristisksjarmert av meg.
”Mr. Myagi” – Møtte han på vandrerhjemmet i Yerevan. Tror han var amerikaner med japanske aner. Fyren hadde bomull i det ene øret og snorket høyere enn Morten!
Irina Japaridze – Ei feit dame som leide ut toppetasjen i leiligheten sin til backpackere. Turens beste seng og pute opplevde vi her. Selve damen var noe for seg selv. Hun orket knapt nok å si hei til oss der hun lå som selveste ”Whole Lotta Rosie” (AC/DC har en låt om dette abnorme sexmonsteret av ei dame) på sofaen sin. På kvelden var det stor fest i 1. etasje som jeg sov meg elegant gjennom. På morgenen dagen etter spratt hun opp og tilbød oss varm dæv øl fra kvelden før. Da vi kom tilbake noen timere senere orket hun så vidt å reise armen for å si ha det.
”Arve Oppsahl” – En høyt smattende konduktør på toget fra Tbilisi til Baku. Fyren holdt på å gå ut av sitt gode skinn når jeg prøvde å åpne døren til togkupeen for å få litt frisk luft. Han viftet vilt og pekte på taket og prøvde å forklare at åpnet jeg døren gikk airconditionen til helvete. Lovte oss te, men den så vi aldri noe til.
Damen med datteren på toget – En azeridame på 31 år som bodde i Florida, reisende med sin 8 år gamle datter på nattoget til Baku. Hun hjalp oss å roe ned en febrilsk ”Arve Oppsahl”.
Eleonora– Den beste dama vi møtte på turen! Gikk rundt på nattoget til Baku kun iført en liten topp og et laken (p.g.a. varmen). Hun sa hun så ut som et bord og at Morten og meg var velkomne til å spise sjokolade av henne… Ordnet turen til Qobustan og var ute med henne og to venninner siste kvelden i Baku. Hun burde være ambassadør for Aserbajdsjan. Fikset også drosje fra hotellet og til flyplassen når vi skulle hjem.
Kamil – Sjåføren vår til Qobustan og til flyplassen. En stødig sjåfør med hes stemme. Var tydelig frustrert over at han ble tynnere og tynnere i håret. Kunne minne litt om en tidligere utgave av den italienske fotballspilleren Atillio Lombardo.
Frode og Eivind – Plutselig står vi ved siden av to kamerater fra Horten på flyplassen i Riga. Surrealistisk…
Vel tilbake i Trondheim sitter en med haugevis av bilder, sterke inntrykk om landskap og mennesker som føles langt unna, men allikevel trygt forvart innenfor pannebrasken. Det er fortsatt langt igjen til at jeg har fordøyd det hele, men en lang og fin høst med mye regn skal nok sørge for at jeg skal få lagt ut bilder, skrevet en artikkel eller to (forhåpentligvis) og til og med også kanskje laget et bok eller to om turen. 
