Fire land klokere

Transitpils på Kiev Borispil. Merk fruen med hatt.

Himmelfallen, døgnvill og rundhjult av inntrykk er vi nå tilbake i Norge. En 21-timers reisebonanza bestående av postsovjetiske flyplasser, x-antall sikkerhetssjekker, transitapati, ukrainsk pils og et latterlig sammentreff med norske kamerater på flyplassen i Riga (Hei Frode og Eivind!) dannet en verdig punktum for en måned med intens reising og en historieleksjon jeg i alle fall sent vil glemme.

Siste kveld i Baku brakte oss ut på restaurant med de azeriske jentene Ellinor (som vi traff på nattoget fra Tbilisi), Julia og Nara. En kjapp tur på to barer rakk vi også, takk til Ellinor - en fantastisk ambassadør for landet sitt!

Takk til alle besøkende og lesere av bloggen vår! Audun fikk overrakt ukrainsk konfekt som vinneren av den høyst uoffisielle kåringen av beste bloggkommentator i går kveld.

Vil fortsette å poste på tourcaucasus, bilder lastes opp utover, mens jeg legger ut en videohomage til min gode reisebusse Jørn, som har sin første arbeidsdag i dag.

Takk igjen, kamerat!

Reiselengsel?

Et par minutter over midnatt natt til mandag 30. juli var Tour de Caucasus ubenhørlig slutt. Da ankom vi Horten igjen. En tur som ble begynt planlagt i slutten av februar er nå historie.

Når vi forlot Ukrania begynte hjemlengselen å melde seg, men et par dager inn i Georgia ble både reisetøflene og trøya varme igjen. For min egen del har spesielt de siste to ukene gått sinnsykt fort. Det virker som i går at vi tok inn på hotell i Sisian i Armenia, Boulevarden i Baku virker bare noen timer unna (vell det er den jo også). Det er en liten verden vi lever i!

Hjemturen i går gikk i og for seg knirkefritt. Latterlig flyplass i Baku med idiotisk sikkerhet. Tross i tre sikkerhetssjekker fikk jeg med meg ikke mindre enn 1 liter vann gjennom samtlige sikkerhetssjekker... Seks timer på flyplassen i Kiev gikk sakte, men greit.
Og på flyplassen i Riga møtte vi ingen andre enn våre to gode kamerater Frode og Eivind. De viste ikke at vi var der og vi viste ikke at de hadde tilbragt en langhelg i Riga. Nok en gang - liten verden!
Flyet fra Riga var desverre to timer forsinket, men med gjensynsglede på forskudd gikk de timene fort.

Alt godt har en ende, og personlig vil jeg gjerne rette en stor takk til venner og familie av både Morten og meg som har fulgt oss gjennom de siste fire ukene.
Men den største takken skal Morten Oddvik ha! Et strålende reisefølge som har måtte tåle mye pepper og mobbing fra bølla Jørn i løpet av turen! Men jeg mener det bare godt ;o)
Skal si det var rart å våkne alene hjemme hos meg selv i dag - det var veldig stille!!!

Men jeg gir meg ikke med dette! Jeg vil allerede nå reise mer - jeg har ikke hjemlengsel lenger, jeg har REISELENGSEL!

Pilgrimsferd i Kaukasus

I dag har vi snust paa den stengte grensen til Russland. Byen med det eventyrfremkallende navnet Vladikavkaz laa just paa andre siden av Border Closed -skiltet i passende turkise bokstaver. De som husker tragedien Beslan vet kanskje ogsaa at den landsbyen ligger litt nordvest for Vladikavkaz. Ved enden av Georgian Military Highway inntok vi lunsjen i Volvoen til vaar eminente sjaafoer Georghi mens en droess store oerner flakset over oss i et voldsomt landskap som tatt ut fra Ringenes Herre. Det georgiske skriftspraaket er nok det naermeste en kommer alvisk ogsaa for de som maatte interessere seg for det.

Vi er altsaa tilbake i vakre, men regntunge (moekkavaeret fra Nord-Europa...) Tbilisi. Vaar guide Madona og Georghi satte oss av hos pianolaererinnen Tsisiana for noen timer siden. Vi er litt oer i hue ennaa etter vind, inntrykk og gjoermeklatring opp til Tsminda Sameba-klosteret i Gergeti, balanserende paa en topp ved foten av Kazbegifjellet. Joern har nok tatt seg av detaljene rundt de eskepadene, saa jeg kan vaere det antropologiske og historiske alibiet. Madona var et oppkomme av historie og fortellinger om etniske feider i dette fjellrike landskapet (Kaukasus stammer fra arabiske geografer som kalte det Kaukaus, som betyr fritt oversatt "fjell med en haug med spraak", romerne hadde med 70 oversettere da de var paa firmatur hit i sin tid.)

Startet soendagen med kirkebesoek i tre religioner i Tbilisi, kjent for religioes toleranse i motsetning til sovjetrusserne, og fikk overvaert ortodoks-kristne messer. Var innom synagogen ogsaa, men der satt det bare en gammel kar. I moskeen var det ingen, men det er andre boller paa fredagene, tenker jeg.

Var innom Georgias foerste hovedstad Mtskheta etter Tbilisiguiding saa Jvariklosteret paa nok en hoyde (de har det med aa plassere de hoyt til fjells) foer vi kjoerte til Ananuri ved elveattributten Mtkvari, som renner gjennom Tbilisi. Spiste lunsh en route og smakte kachapuri, georgisk ostepai (smakfullt etter noen munnfuller), tarragonlemonade (kledelig groenn) og kharguli, innbakte lammeboller sausa i urter og frekke groennsaker (litt soelete aa spise for Oddvik, men ellers godt).

Kazbegituren har jo Joern tatt seg av, alt jeg kan si er at det var, paa tross av gjoerme, svette, taake og x-antall kuruker, en spektakulaer tur opp til toppen med Joern og Madona (Georghi kula`n i Volvoen). Kan oppfordre alle til aa tune inn paa georgisk tv ikveld foroevrig, ettersom vi ble filmet paa toppen. Det var nemlig festival og et liten landsby paa toppen (litt som paaskefjellet i Norge).

Georgia var ett av de foerste landene som ble kristne, hele 700 aar foer Norge (omtrent). Det merkes i dette landet. Det er mye religioesitet. Georgierne er sterkt troende, men stemningen er slabberasaktig inne i klostrene med plundring, graating og boenner i en salig blanding. Et ikon av Jesus som blunka gjorde inntrykk, tidlig hologram effekt (ikke ulikt de klistremerkene som foelger med i Donald Duck-bladene). En daap med mye hoi og stoey sitter igjen paa netthinnen ogsaa, likesaa alle de gamle kvinnene i sorgens farge sort i sandaler og oesende regnvaer paa vei opp til Tsminda Sameba-klosteret.

Mange fortellinger om middelalderens feider, russernes overgrep og stolte georgiske dyder for aa beskytte aerverdige kirker fra det 4 og 5-aarhundre.

Blir en dag til i Tbilisi foer vi vender nesa soerover til Yerevan og Armenia.

Ord for dagen: Madlobt! Takk paa georgisk.

Daarlig vaer ingen hindring!

Vaares todagers tur paa "Georgian Military Highway" naadde sitt hoeydepunkt i dag. Fottur i fjellene rundt Kazbegi. Noe vi begge har sett frem til lenge!

Selve turen begynte i gaar morges med avreise fra Tbilisi. Sjaafoer var en hyggelig stille kar ved navn Georgi (som vi doepte om til Goggen for enkelhets skyld). Guiden var en trivelig 29 aarig jente med det flotte navnet Madona.
Paa veien nordover var vi innom en mengde kirker og klostre. Kanskje ikke helt undertegnedes kopp te, men jeg skal aerlig innroemme at det var flotte bygg som laa utrolig flott til!

For aa gjoere en lang historie kort - vi ankom Gudauri ved 17.30 tiden i gaar ettermiddag. Turen oppover var intet annet enn breathtaking! hoeye fjel, dype daler og flotte farger! Men hele tiden fikk vi beskjed fra Madona om at "this is nothing, just wait until we get to Kazbegi tomorrow". Ok tenkte jeg, men her skrur du altsaa opp forventningene...
Et splitternytt flott lite hotell skulle vaere vaart hjem for en natt i Gudauri. Paa hotellet moette vi selvfoelig ogsaa to svensker som var ute paa en lignende tur som oss. Saa meninger og erfaringer ble utvekslet.

Kl. 09.00 i morges startet vi paa den toeffeste delen av "Georgian Military Highway". Turen fra Gudauri opp mot Kazbegi. Standarden paa veien var alt annet enn bra - steinete og j*****, men utrolig sjarmerende! Desverre var ikke vaeret paa vaar side. Og selv om jeg hadde danset soldans i hele natt (i soevne vell og merke), saa var det langt mellom solgloettene. Taake og skyer omringet fjellene. Saa utsikten ble ikke helt hva vi forventet, men den var alikevel flott! Jeg toerr ikke tenke paa hvordan den er i klarvaer!!! Etterhvert ankom vi et regntungt Kazbegi. Og vi ble med ett enige om at det var lurt at vi dro paa organisert tur hit. Kazbegi by var ikke akkurat tilrettelagt for turister av vaar kaliber.

Vi begynte umiddelbart turen opp mot Tsminda Sameba-klosteret, eller Holy Trinity som det ogsaa blir kalt. Uheldigvis, evt. heldigvis (alt etter som), saa var det festivitaser paa gang i klosteret denne dagen, og folk hvalfartet dermed opp den utrolig bratte og ugjestmilde groennkledde fjellsiden. Kombinert med regn ble dette en krevende tur mot toppen for alle og en hver.

Men vi kom opp, og beloenningen lot ikke vente paa seg. Selv med regntunge skyer hengende rett over hodene vaares og med tykk taake fikk vi gode inntrykk av hvor inn i hampen flott dette klosteret ligger!!! At det i tillegg ligger omtrent 1 times strabasioes gaatur fra Kazbegi sentrum paa 2147 meters hoeyde er intet annet enn utrolig! Vi sugde inn inntrykk, friskluft og lagret dem alle sikkert paa harddisken, foer vi tok fatt paa nedturen.

Deretter satt vi kursen videre nordover mot grensen til Russland! Etter en liten halvtimes kjoeretur paa en vei i enda daarligere forfatning var vi ved grensen til Russland. Grensen i seg selv er stengt for utlendinger og var egentlig ikke noe hurra meg rundt. Men det var utrolig fascinerende aa staa lang hjemmefra paa grensen til et land som ogsaa gode gamle Norge grenser til! Og behoever jeg aa si at omgivelsene var utsoekte? Vel, jeg gjoer det, det var flotte omgivelser. Og ca. 200 meter fra den russiske grensen inntok vi dagens lunsj. Og over hodene vaares svevde gigantiske oerner. Fantastisk opplevelse!!!

Etter lunsjen gjenstod kun den lange hjemturen til Tbilisi, og kl. 17.00 var vi trygt tilbake hos pianolaererinnen som vi skal bo hos i natt (ogsaa) som tilfeldigvis ligner den amerikanske skuespillerinnen Sally Field.

Paa timeplanen for i morgen staar det kjoep av bussbillett til Yerevan (avreise 18. juli) og togbillett fra Tbilisi til Baku (avreise 24. juli).

Fortsettelse foelger....

Fra sjømannsliv til fjellandskap

Etter lange dager til sjoes paa MS Greifswald har vi naa endelig kommet oss til Tbilisi. Bysantisk byraakrati, post-sovjetisk apati og maritim stillstand kostet oss en ekstra dag paa ankeret utenfor ankomsthavnen Poti. Det var en pinefull lang dag med innslag av moldovisk brandy, tyske pensjonist-globtrottere, polske backpackere og georgisk vodka. Nok om det. Sjoemannslivet har maatte gi etter for fjell og daler.

Sto opp grytidlig i dag for omsider aa faa passene tilbake med georgisk stempel og trasket ut i regnvaeret i Mad Max-landskapet som havneomraadet Poti var. Kastet oss inn i en matrushka sammen med andre backpackere fra Polen, Tsjekkia og Ungarn. Kom oss til et marked inne i byen, vekslet penger og hamstret broed fra en babushka og Gorbatsjovs yndlingsvann Borjumi. Fem timer paa svingete veier langs elver og bratte aaskammer, passerte en doedsulykke som hadde krevd to liv og fikk oss nok en gang til aa innse galskapen i trafikken her (samme daarskapen i Ukraina). Landskapet var veldig groent og frodig, kuer og husdyr overalt, midtstreken, ved autovernet og paa tissestoppene. Regnet gav seg endelig og solen kom fram da vi naadde maalet for dagen, Georgias hovedstad Tbilisi.

En fantastisk herlig beliggende hovedstad, knepent mellom knaus og knoes. Borger og kirkespir blandet med signoyenere, vennlige georgiere og kosmopolitisk stemning. Booket to-dagers tur til Kazbegi hos Caucuasus Travel (takk til Nini Murvanidze!) Madona og George skal ta oss til Kaukasus i morgen.Tsisiana er vaar husvert i kveld, i et velmoeblert hjem litt utenfor sentrum. Saers herskapelig. Da vi ventet kom nabokona og ba oss inn i bakgaarden hennes paa iste og fersk frukt fra traerne hennes - opg en interessant samtale om Georgia naa og da.

En fin ankomst til Georgia omsider. Gleder meg stort til Kazbegi i morgen!

Over og ut fra Morten hos Prospero`s Books i Tbilisi, Georgia!

PS> Minner, og beklager, om at vi fortsatt har problemer med aa laste opp bilder. Men vi kan love at vi tar masse, og fine, bilder, som blir postet saa snart det lar seg gjoere (mest sannsynlig ved hjemkomst...) De beste bildene forestiller en jo seg selv i hodet.

Vm i venting!

Ja for det ble det! Turen fra Illichevsk til Poti.

Da jeg vaaknet onsdag morgen aa saa at vi fortsatt laa til kai i Illichevsk var jeg ikke overrasket, men klart, litt surt var det! Men 12 timer forsinket kom vi oss av sted. Onsdag og torsdag noet vi late dager paa soldekket paa M/S Greifswald. Vaeret var helt upaaklagelig og vi toeffet sakte men sikkert over Svartehavet.
Men saa skulle den alvorlige ventingen begynne! Ved 09 tiden paa fredag la vi oss utenfor havnen i Poti. Lite eller ingen informasjon ble gitt, og hvis det kom informasjon ble den gitt paa russisk. Timene gikk. 4 staute tyske eldre karer som vi ble kjent med underveis hadde en god del bedre kunnskaper i russisk enn oss, saa de holdt oss informert.
Foerste beskjed loed paa 4-5 timers venting, den ble etterfulgt av "vet ikke". Vi ventet og vi ventet. Det var fint lite vi kunne gjoere, annet enn aa vente!
Sent fredag kveld begynte endelig ting aa skje. Vi la til kai!!! Men vi verken kunne gaa i land eller ville gaa i land. Hvem vil vel vaere "lost" i et moerkt Poti uten aa vite hvor man skal gaa?

Vi gikk til koeys med beskjed om aa moete kl. 06 neste morgen for utlevering av pass med godkjent stempel for innreise i Georgia.
Vi laa hele natten med et oeye og et oere aapent for aa foelge med paa om det kom noen kontrabeskjeder. Det gjorde det ikke.
Saa kl. 06 i morges var vi endelig klar for ilandstigning i Poti, Georgia. Men vi ble moett med ytterligere venting... For ingen av mannskapet moette oss. Sammen med de fire hyggelige tyske herrene og 12-13 andre i samme situasjon satt vi aa ventet - igjen....

Endelig kom en ung 2. styrmann og tok tak i ting. Vi fikk utlevert passene og fikk beskjed om aa vente litt slik at vi kunne gaa i land via vogndekket. 5-10 minutter sa han... Men tiden gikk. Og gjett hva vi maatte gjoere. Vi ventet....

Men ENDELIG fikk vi lov aa gaa i land. Litt over kl. 08 i morges fikk vi endelig georgisk land under foettene for foerste gang!
Sammen med noen utrolig hyggelige polakker, noen tsjekkere og to ungarere fikk vi tak i en maxitaxi, eller Marshrutka som det heter. Og vips saa var vi paa vei til Tbilisi. Og naar vi foerst kom paa veien, saa gikk det virkelig unna, for er det ett sted folka i disse landene ikke venter eller er trege, saa er det i trafikken!!!

Men vi er naa trygt innlosjert i Tbilisi og i morgen gaar turen til Kazbegi. Muligens turens hoeydepunkt. Vi har av praktiske aarsaker og av sikkerhetsmessige grunner valgt en organisert tur. Den koster det samme som to nye busker, men skitt au. Dette er once in a lifetime!

Kazbegi here we come!!!

Fortsettelse foelger....

Farvel Ukraina

Etter et skoleeksempel paa forgangen sovjetisk byraakrati med en utflukt(tok oss to timer totalt tur/retur med matrushkas (minibusser)) til Odessas utkantstroek for aa faa stemplet ett papir for avreisen er vi naa pakket og klare for Svartehavet og Georgia. Vi har saagar booket oss to-dagers tur til Kazbegi soendag til mandag ogsaa. Guide Nini Murvadize ringte da vi var paa tur i stad. Georgia blir spennende - litt usikker paa hva som venter oss der.

MS Greifswald ligger i alle fall til kai litt nord for Illychevsk (soer for Odessa) hvor vi skal innfinne oss kl. 20.00 ikveld. En lilla minibuss med stjerner (!) skal plukke oss opp der og kjoere oss til immigrasjons- og tollkontoret.

Fram til da slapper vi av paa Black Sea Backpackers. Ukraina har vaert en fin opplevelse, et storslagent land og folk. Selv om de tilsynelatende er sure og innesluttede hele tiden har jeg faatt bevist ved et par anledninger at saa ikke er tilfelle. Turisme er nytt her, en reisejournalist jeg pratet med mente at det fortsatt kommer til aa ta fire-fem aar foer det blir mainstream. Turistinfrastrukturen maa bli mye bedre og engelskkunnskapene bedres. Med fotball EM i 2014 (?) sammen med Polen kan ting skje, eller boer skje.

Minner som dukker opp naa er parkorkesteret i Odessa, is og pils paa stranda i Yalta og stambula i Kiev. Det kommer sikkert mer naar hodet faar tid til aa fordoye inntrykkene. Odessa har jeg veldig lyst til aa komme tilbake til om noen aar.

Men foerst ... til sjoes!

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.

guide eller ikke guide?

Gledene ved å reise uten guide er mange. Å ta til veien med sekken på snei og se om lykken står oss bi kan føre til mange gode opplevelser. Og jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å gjøre det på store deler av reisen. Men med tanke på tid og tilgjengelighet i landene vi skal kan det være greit å ordne organiserte turer? Problemet i spesielt Transkaukasia er distansene og tiden vi har til rådighet. Det er fantastisk mye å se, men mange av klosterene, fjellene og landsbyene ligger langt fra hovedstedene og våre baser. Derfor kan organiserte utflukter lønne seg tidsmessig.

Jørn har i tilfellet Georgia kommet over en seriøs aktør på markedet som organiserer turer og utflukter. Prisene er jo tidvis rimelig stive, så her må en del overveielser til. Skal vi "plukke" oss ut et par ting vi har lyst til, og la det stå til med resten? Eller skal vi loffe rundt og håpe på det beste?

Men hvor mye skal planlegges, og hvor mye skal overlates til tilfeldighetene?

Kom forøvrig over en fabelaktig musikkvideo med dudukspilleren Jivan Gasparyan og en armensk smørsanger. Viser hvor flott Armenia er. Ser ut som videoen er sponset av Air France av en eller annen grunn etter som et fly med deres logo frekventerer videoen tidvis, men praktfullt land!



Sjekk også denne barske georgiske legenden!

Det nærmer seg...

En reise som begynte som en sprø tanke for min (Jørn) egen del, er nå snart en virkelighet! Sammen med min bestekamerat skal jeg ut på tur i verden.

Jeg husker Morten ringte meg i begynnelsen av mars og spurte om jeg ble med til Armenia i sommer. "Ja jøss", svarte jeg umiddelbart. Totalt uvitende om hva han hadde planer om foruten Armenia. Men reiseruten begynte snart å ta form. Start i Ukraina (spennende), så til Georgia (utrolig spennende, men litt scary), Armenia (yezzz) og til slutt Aserbajdsjan (kult).

En reiseglad figur som meg kunne jo ikke bli annet enn begeistret over en slik tur!!!

Det begynner å bli noen år siden sist kun vi to var på tur. Sommeren 2001 la vi Baltikum for våre føtter.
Men nå trekker vi altså enda lenger øst.
Øst-Europa har alltid fascinert meg. Som liten stod jeg en gang ved den godt bevoktede grensen mellom Vest- og Øst-Tyskland sammen med faren min og var fra meg av fascinasjon over dette lukkede og spennende området av Europa. Siden den gang har den østlige delen av Europa fanget mye av min interesse.

Ukraina lokker med Tsjernobyl - barndommens skrekk, spennende Kiev og slaraffenliv langs Svartehavet. Ukraina betrakter jeg som delvis ukjent terreng. Nytt land, men jeg vet sånn nogenlunde hva jeg går til.
Georgia, Armenia og Aserbaijdsjan er totalt ukjent! Jeg aner ikke hva jeg går til. Det skremmer meg litt, men det skremmer meg på en spennende måte! Jeg gleder meg sinnsykt til å oppleve disse landene. Rosinen i pølsa for min del er Armenia og områdene rundt Yerevan. Og så håper jeg virkelig at vi får til en tur til Kazbegi i Georgia også!

Det leses og studeres i guidebøker i ukene før avreise. Men for min egen del, lar jeg visse temaer være forholdsvis blanke. Kultur, levesett, standard på veier og offentlig komunikasjon m.m. skal få lov til å være en liten overraskelse.

Forhåpentligvis får vi passene våre med visum til Aserbajdsjan i løpet av de nærmeste dagene. Det blir en aldri så liten milepæl. Neste skritt etter det blir å bestille båtbillett fra Illichevsk i Ukraina til Poti eller Batumi i Georgia.

Ting ser bra ut!

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.