Etterpå

Vel tilbake i Trondheim sitter en med haugevis av bilder, sterke inntrykk om landskap og mennesker som føles langt unna, men allikevel trygt forvart innenfor pannebrasken. Det er fortsatt langt igjen til at jeg har fordøyd det hele, men en lang og fin høst med mye regn skal nok sørge for at jeg skal få lagt ut bilder, skrevet en artikkel eller to (forhåpentligvis) og til og med også kanskje laget et bok eller to om turen.

For det var en spesiell tur, til annerledes steder. Jeg har gjort meg opp meninger om steder jeg likte bedre enn andre og dannet meg tanker om levemåte og levestandard. Jeg forsøker å se forbi alle bildene og ekstremitetene, skrelle det hele ned til erfaringen som en reise er.

Bloggleflingen har også vært en nyttig og spennende erfaring. En blogg med et ytringsbehov er straks en mer spennende blogg. Det er nok ikke så mange besøkende her nå lenger, men har du stukket innom så skal du vite at jeg er ydmyk og takknemlig for alle besøkende. En viktig ting har jeg også lært, begrens deg! Jeg har nok skrevet litt for langt ved enkelte anledninger, men det får jeg sette på kontoen for overivrig entusiasme.

Nå - tilbake til hverdagen!

Reiselengsel?

Et par minutter over midnatt natt til mandag 30. juli var Tour de Caucasus ubenhørlig slutt. Da ankom vi Horten igjen. En tur som ble begynt planlagt i slutten av februar er nå historie.

Når vi forlot Ukrania begynte hjemlengselen å melde seg, men et par dager inn i Georgia ble både reisetøflene og trøya varme igjen. For min egen del har spesielt de siste to ukene gått sinnsykt fort. Det virker som i går at vi tok inn på hotell i Sisian i Armenia, Boulevarden i Baku virker bare noen timer unna (vell det er den jo også). Det er en liten verden vi lever i!

Hjemturen i går gikk i og for seg knirkefritt. Latterlig flyplass i Baku med idiotisk sikkerhet. Tross i tre sikkerhetssjekker fikk jeg med meg ikke mindre enn 1 liter vann gjennom samtlige sikkerhetssjekker... Seks timer på flyplassen i Kiev gikk sakte, men greit.
Og på flyplassen i Riga møtte vi ingen andre enn våre to gode kamerater Frode og Eivind. De viste ikke at vi var der og vi viste ikke at de hadde tilbragt en langhelg i Riga. Nok en gang - liten verden!
Flyet fra Riga var desverre to timer forsinket, men med gjensynsglede på forskudd gikk de timene fort.

Alt godt har en ende, og personlig vil jeg gjerne rette en stor takk til venner og familie av både Morten og meg som har fulgt oss gjennom de siste fire ukene.
Men den største takken skal Morten Oddvik ha! Et strålende reisefølge som har måtte tåle mye pepper og mobbing fra bølla Jørn i løpet av turen! Men jeg mener det bare godt ;o)
Skal si det var rart å våkne alene hjemme hos meg selv i dag - det var veldig stille!!!

Men jeg gir meg ikke med dette! Jeg vil allerede nå reise mer - jeg har ikke hjemlengsel lenger, jeg har REISELENGSEL!

Booming Baku

Det glinser faktisk av olje der Det kaspiske havs boelger slaar mot Primorskyparken nede ved den groenne boulevarden. Etter en foersteklasses togtur fra Tbilisi til Baku var vi altsaa framme. Grenseovergangen var en saerdeles varm affaere, men vi kom oss inn i Aserbajdsjan til slutt.

Skuffelsen laa blant kamelene da vi endelig knotet oss fram i gamlebyen i Baku til beskjedne (og mystiske) 1000 Camels Hostel. En liten mann (kameldriveren?) som jobbet der kunne ikke engelsk, og det var kun 8 kameler til disposisjon og de var til gjengjeld steinharde senger. Etter en promenade rundt i medinaen og gaagatene fant vi Hotel Abseron nede ved sjoen. Vi tok en sjefsavgjoerelse og booket oss for de resterende tre nettene. Fin utsikt, litt Miami 1971, men skitt la gaa.

Baku er en storby med nesten 2 millioner innbyggere, litt flere azeris snakker engelsk visstnok enn deres kaukasiske fettere og kusiner (har ikke faatt det bevist ennaa), og ting er litt dyrere enn de foregaaende landene.

For min egen regning maa jeg si at jeg ser fram til aa komme hjem paa soendag. Det har vaert en enestaaende reise med fjellkjeder av inntrykk og hav med impulser. Ser fram til aa komme hjem aa fordoye alt sammen med bilder og svett sekk.

Foerst er det langweekend ved Det kaspiske hav paa Hotel Abseron.

Hayastans hemmeligheter

De siste to dagene har denne turen toppet seg for meg. Nansen visste hvor han dro (Fridtjof har et sykehus oppkalt etter seg i Spitak forresten). Armenia, eller som armenerne selv kaller det Hayastan, er et alldeles praktfullt land. Tidlig i gaar morges dro vi utpaa den armenske landsbygda med vaar guide Lilya (bortskjemte med kvinnelige guider saa langt) og vaar staute Samvel bak rattet som minnet meg om min filleonkel Roger paa Apnes. Ikke bare var vi bortskjemte med kvinnelig guide, men vi var dertil alene paa tur i minibussen siden vi var de eneste paa denne turen! Luksus!



Khor Virap var foerste stopp. Et kirkekompleks rett ved tyrkiske vakttaarn og tilhoerende grense. Joern begynner aa bli rimelig lei kirker, men jeg har ikke naadd metningspunktet ennaa. Gregor Opplyseren var fanget her i et fangehull (Khor Virap oversettes loes til 'moerkt fangehull') i hele tretten aar, og ned i hullet bar det for oss ogsaa. Praktfull kirke, men kanskje (som vi ser gang paa gang) i enda mer spektakulaere omgivelser. Dessverre laa Ararat med sine 5165 moh flau i skyene, men Sis, eller Lille Ararat i soer, var fint synlig.

Litt artig dette med Ararat. Armenerne er mektig stolt over dette fjellet og desto bitrere for at den ligger paa feil side av grensen. Vi har hoert mange ting om Ararat, blant annet at fjellet er det hoeyeste i verden som ligger paa flatmark (dvs Mount Everest ligger i fjellkjeden Himalaya). Kan noen bekrefte denne paastanden? Har paa foelelsen av at dette kan vaere et resulatat av nasjonalisme (jfr. ostehoevelen og bindersen).

Noravank (fritt oversatt 'det nye klosteret') ventet etter lunsj bortgjemt i en dyp dal med bratte fjellsider som tatt ut fra en eventyrroman. Fjellet var farget roedt og laa aa baket i formiddagsola, det gjorde ogsaa Noravank omringet av khachkars balanserende mellom fjellsiden og dalen lang der nede. Lily fortalte om legendene, byggingen, symbolene i gavit'en (forrommet), solstraalene som falt inn i kirkerommet og jommen fikk vi ikke klatret opp til klokketaarnet ogsaa. Her freaket Joern litt paa grunn av uforsiktige eksilarmenere med veivende armer og litt for mange meter ned til bakken. Vi slapp begge unna med skrekken. Jeg forholder meg som vanlig iskald.

Jeg har latt meg begeistre over historien, etnisiteten og religionshistorien i baade Georgia og Armenia, mens Joern er en mann for de store landskap, og det fikk han til gangs mellom slagene med armenske datoer og slag. Unnskyldninger for manglende bildemateriale (praktfulle bilder paa en del minnekort ligger klar) faar vike, igjen, himmelstormende vakker natur med Iran og den azeriske enklaven Naxcivan i soer og soervest. Iranske trailere og sovjetiske Ladaer suste forbi oss fra soer i motgaaende kjoerefelt.

Jermuk, spa og resortsenter, var av den sedvanlige sorten som jeg ikke lar meg imponere saa lett over. En puslete foss der og litt varmt fint vann der (den paa nettsiden er manipulert). Vinterfrosne sovjetrussere lot seg begeistre, og mens vi var der dukket visepresidenten opp ogsaa (han under Kocharian) for aa ta seg en forfriskende dukkert. Han om det. Et og annet grusomt stygt sovjetisk hotell minte den besoekende om en forgangen tid. Likedan gjoer de sjarmerende pen-stygge sovjetiske oransjebussene med roede gasstanker paa taket og takvinduer. You'll see pictures! Kan love en haug med fargesprakende Ladaer!

Siste stopp for kvelden var den soevnige plassen Sissian, helt soer i Armenia, skvist mellom Naxcivan, Iran, fliker av Aserbajidsjan og den armenske provinsenklaven Nagorno Karabagh (litt som "Kappe land" paa ordentlig dette). Joern kastet seg i dusjen (tidenes mest ambisioese apparatus tatt resultatet i betraktning), mens jeg gikk ut en tur og oppsoekte en ansamling khachkars i ettermiddagssolen (leserne skal faa se hva jeg maser om naar det kommer bevis paa nettsiden her). Blendet av steinkorsenes skjoennhet og sola traff jeg fem landsbybarn. Ivrig ville de bli tatt bilder av og ta bilder av meg. Litt engelsk snakket de ogsaa, lille Armand paa 5 eller deromkring, var en stolt eier av en fin sykkel som jeg skroet hemningsloest av uten den store responsen. Et fint minne!

Morgen etter sto vi etter mitt oenske opp halv aatte fordi jeg hadde ytret oenske om en ekstrastopp paa veien nordover igjen til Yerevan. Kvelden foer var foroevrig kjempetrivelig med samtaler om trafikkens galskap, sovjettiden, kultur og religion med Lila og Sam. I litt smaakjoelig temperatur og morgensol kom vi oss opp paa et lite plataa som heter Karahunj (pussig nok oversatt til Stonehenge paa engelsk...). Dateres 7000 aar tilbake i tid og forklaringene er mange og fantasifulle. En lang rekke med 204 steiner inkludert en sirkel paa et storslagent sted i den armenske fjellheimen. Sjaafoeren Sam hadde den beste og kanskje mest fascinerende teorien om at pyramidene i Giza, Stonehenge og Karahunj alle danner en geografisk trekant hvor alle vinklene er 16 grader. Stikk den Pythagoras!

En utsmykket stein karbondatert til 4000 aar foer vaar tidsregning skal visst ha tegninger av Adam og Eva i Paradis, et tilsynelatende bevis for at Paradis altsaa eksisterte i disse fjelltraktene (som var behoerig mer frodig den gang enn naa). En fin tanke.

Silkeveien gikk i sin tid over disse fjellomraadene paa sin vei til Xian i Kina. Selim carevanserai ligger paa 2400 moh i fullstendig himmelske panoramiske omgivelser og fungerte som en handelstasjon/vertshus for de reisende. Full av moerke og fluer i dag, men stedet bar bud om storslagne tider fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Her sku'n ha voeri.

Det bar videre over passet og forbi vidunderlige billedskjonne innsjoer, sletter, ville bekkefar og smaa fjellandsbyer. Vi hadde den luksus at vi kunne stoppe titt og ofte for aa ta omgivelsnene i naermere oeynsyn og knipse i vilden sky. Gjetere med kveget sitt blokkerte trafikken paa endeloese veier mellom himmelen og fjelltoppene. Endelig saa vi Sevansjoen i horisonten, det blaa oeyet i et ellers kystloest fjelland. Joern gledet seg stort til naturperlen Sevan, mens jeg gledet meg til mitt maal for dagen, Noratus - sletten med 900 khachkars ved Sevansjoens bredd.

Noratus bestaar av naermere 900 (en gang 1000) steinkors, khachkars , nydelig utsmykket med kors, knuter, symboler, figurer og tegn som mose, vaer og vind har pusset paa siden 1000-tallet. Disse steinkorsene er saeregne for Armenia (kelterne har visst stjaalet ideen fra armenerne, samme som egypterne gjorde med pyramidene (tsk tsk)) ble vi fortalt av enkelte. En hel aaker med ragende steinkors i alle stoerrelser staar til minne om avdoede mennesker saavel som spesielle hendelser i menneskers liv som har kommet og gaatt. Joern er heller ukomfortabel med gravplasser, mens jeg finner en ro og et vindu til tider forbi. Noratus vil nok bli med meg en stund.

Den beste skole er reise.

Det er en opplest og vedtatt sannhet som virkelig har faatt staatt sin proeve paa denne reisen. Toer paasta at tourcaucasus for meg har toppet seg med disse to dagene paa historisk mark i naturskjonne omgivelser. En stor takk til Lilya for stoisk ro med braakeboettene Lund og Oddvik og ikke minst stor kunnskap om steder besoekt, og ikke minst vaar stoe sjaafoer (vaar desidert beste paa denne turen!) med sitt smittende humoer og one-liners ("America's plastic!"). Og sist men ikke minst en stooor takk til min gode reisekamerat med sin noe tynnslitte taalmodighet med "the good student" som vil vite alt om alt han ser og spoer guidene tomme for kunnskap. En uke igjen, Razor!

Baku venter.

Nye grenser og nyyydelig landskap!

Tilbake i Yerevan etter en todagerstur rundt om i det sydlige og syd-oestlige Armenia. Og vi har for tredje gang sjekket inn hos de trivelige jentene paa Envoy Hostel sentralt i Yerevan.

I gaar kl. 10 dro vi avsted med Regular Tours som skulle vise seg aa bli en tur som vi vil huske resten av livet!

Mort og meg var de eneste paa denne turen og vi hadde god plass ombord i en romslig minibuss med plass til 8 personer. Sjaafoeren vaar var en trivelig eldre kar ved navn Sam, og guiden var den yndige 22 aarige Lyli. Knakende koselige folk begge to!

Foerste stopp paa turen var Khor Virap. Et gammelt kloster som ligger flott til ved foten av Ararat og kun et steinkast fra grensa til Tyrkia. Neste stopp var Noravank - et gammelt kloster/kirke som ligger utrolig flott til omringet av hoeye fjell og dype daler! Morten knipset villig i vei bilder av klosteret, og hoerte noeye etter hva Lyli hadde aa fortelle. Selv stod jeg aa latet som om jeg forstod hva de to snakket om og egnet resten av oppmerksomheten min til det spektakulaere landskapet.
Etter litt lunsj, hvor vi igjen kom litt i klameri med den lokale vepsen (ingen ble stukket), fortsatte vi til Jermuk. Et sted som ligger flott til og er for et luksussted aa regne for rike armenere. Stedet er fullt av sunne helsesteder og spasentre. Minneralriktvann florerer i omraadet, og vi fikk smake naturlig mineralriktvann som holdt temperaturer fra 35 grader og opp til 55 grader. Spesielt godt smakte det ikke, men jeg tror kanskje vi fikk en liten smak av den beroemte ungdomsskilden.

Siste stopp i gaar var Sissian hvor vi skulle tilbringe natten. Selve byen Sissian er en heller soevning by som ikke har enormt mye aa by paa. Vi tok inn paa byens eneste hotell og i gaar kveld inntok vi en bedre middag i hotellets restaurant. Paa menyen stod tradisjonell armensk mat. Og det var riktig saa godt! Og snakken gikk livlig for seg - en trivelig kveld med andre ord. Med til historien hoerer ogsaa at vi paa det tidspunktet ikke befant oss langt fra grensen til Iran! Nok et spennende land med andre ord rett rundt svingen.

I dag var det tidlig opp. Lyli hadde beordret oss opp til frokost kl. 08. Dette fordi Mort hadde graatt seg til at vi skulle ta turen innom kirkegaarden i Noratus.
Foerst paa menyen i dag stod dog Armenias svar paa Stonehenge, Karahunj. Jeg har ikke selv vaert i Stonehenge i England, men jeg har sett bilder derfra. Og armenias svar var noe helt annet, men unikt og flott paa sin maate. En rekke store steiner var samlet paa et lite omraade. Noen av dem hadde hull i seg og hadde blitt brukt som "verktoey" til aa observere stjerner. Landskapet rundt var selvfoelgelig helt nydelig!

Vi fortsate turen til Selim, noe jeg gledet meg til. Dette er et gammelt handelssted som laa paa den beroemte silkeveien. Det blir bare tull aa igjen si at naturen rundt var flott, men det var den! Helt utrolig flott!!!! (Synd vi har problemer med aa laste opp bilder til bloggen vaar!) Langt der oppe i fjellene paa ca. 2500 meters hoeyde laa handelsstasjonen! Det var helt stille, ikke en lyd og luften var saa frisk at den fikk luften i Horten til aa virke som rene gasskameret. Nyyydeilg sted!

Nest siste stopp paa turen var Morts hjertebarn, kirkegaarden i Noratus. Akkurat dette var ikke helt min greie, saa her overlater jeg detaljene til min reisekamerat.

Siste stopp var Lake Sevan. Det vil si, selve innsjoeen hadde vi for lengst sagt hallo til, men vi skulle finne oss et flott utsiktspunkt, samt finne oss et sted helt nede ved fjaera hvor vi kunne beundre en av verdens hoeystbeliggende innsjoer (Titicaca er selvfoelgelig nr. 1). Og det gjorde vi. Innsjoen laa forholdsvis rolig og paa motsatt side reiste hoeye fjell seg.

Helt nede i fjaera holdt Mort og meg paa aa faa oss et ufrivillig bad. Vi stod og fjaaset og tullet paa hva vi trodde var en stor og stoedig stein. Det var det ikke! Det var en stor klump med veldig kompakt sand som plutselig bestemte seg for at den ikke ville ha oss som gjester lenger. Men spretne som vi er kom vi oss unna i rene James Bond stilen, med kun sand i skoa og litt vann paa shortsen.

Naa er turen slutt og det var som nevnt en meget minnerik tur som i tillegg var svaert billig! Ca. 925 kroner og det inkluderte bil, sjaafoer, guide, 2 x lunsj, middag, drikke underveis og en natt paa hotell. Bra saker, heia Armenia!

Til slutt kan jeg opplyse om at det mystiske vandrerhjemmet i Baku - 1000 Camels Hostel faktisk ser ut til aa eksistere. Jeg har faat noestet opp at de har flyttet, i tillegg fant jeg hjemmesiden deres og booket derfra uten aa maate ut med noe depositum. Jeg har faatt mail tilbake fra vandrerhjemmet om at bookingen er mottatt, saa alt virker aa vaere i sin sjoeneste orden.

Da gjenstaar bare en natt her i Yerevan, turen tilbake til Tbilisi og en natt der, foer vi er klare for nattog til Baku.

Fortsettelse foelger....

Ved foten av Ararat

Hoesten 1988 gikk jeg med boesse for Roede Kors etter jordskjelvet i Armenia. Bestemor og jeg fikk en rode som vi gjorde godt. Kjipt var det naturligvis at en kar oppi systemet underslo hele smoela, men landet Armenia hadde skapt en forestilling om eventyr og Langtvekkistan-assosiasjoner.

Nesten 20 aar senere sitter jeg inneklemt mellom en halvdanske og verdens stoerste mann bakerst i en marshrutka i 70 km/t gjennom Spitak, landsbyen som laa rett ved episenteret for katastrofen i '88. Noen timer foer hadde vi kryssa Tbilisi paa diagonalen ettersom vi begynte jakten paa transport til Yerevan ved Didube busstasjon nordvest for hovedstaden. Der fikk vi vite at ingen buss gikk idag, men det gikk visstnok en fra Ortajala (hvor vi var dagen foer...). Foerst ble jeg forbanna, saa bikka Joern. Helan og Halan gjorde daarlige miner til slett spill og tok taxi gjennom Tbilisi nok en gang, til Ortajala, soerost i byen.

En snakkesalig dansktalende ploesen tysklaerer, masse veiving og kjasing foerte oss til slutt inn i en flott buss med blaa seter og gule trekk. Men hvor lenge var Adam i paradis? Omtrent femten minutter. Tre passasjerer var ikke nok, saa det bar rett inn i naermeste marshrutka (fryktede saadan etter dodsulykken i Georgia). Saa bar det avsted, skvist bakerst mellom en ploesen tysklaerer og verdens stoerste mann. Joern snakket forbausende nok like daarlig dansk som jeg snakket svensk i Kazbegi (Vi er saa stroekne i russisk og georgisk blitt.)

Store aakre med solsikker og fresende elver ga vei for grenseovergangen. Sjaafoeren hadde kjast om hvorvidt vi hadde visum, men det skulle vise seg aa ordne seg (som vi hadde lest oss til) paa grensen hos en solsikkefroespisende armensk vakt. Flott visumdiplom med stempel og det hele saa tuslet vi under bommen og bort til marshrutkaen. Saa bar det opp opp opp og landskapet liknet mer og mer paa Valdresflya.

Steder som Alaverdi, Vanadzor og Spitak ble passert og saa kunne vi se Aragats i vest, det ene av de to hellige fjellene armenerne har et sterkt forhold til. Litt etterpaa saa vi Ararat i det fjerne, som til armenernes forargelse ligger paa tyrkisk side. Litt etterpaa aapenbarte Yerevans svarte tak seg nede paa sletten, ved foten av Ararat.

Envoy Hostel er sentralt og trivelig. Joern sjarmerte resepsjonistinnene paa pletten. En rask stadtbummeln foerte oss forbi operaen og ned til Frihetsplassen. Trivelige store avenyer, fine arkitektur og koselige mennesker!

Ser for oss en to-dagers utflukt til helga, foer det blir det Yerevan til fots med en og annen liten utflukt kanskje.

Yerevan hilser alle!

Irritasjon, frustrasjon og mye mer i Tbilisi

Nok en dag har ankommet. For vaar del startet den i et stille og rolig tempo.
Vi bestemte oss i morgentimene i dag for at vi blir boende hos pianolaererinnen en natt til - til tross for at hun er forholdsvis dyr. Men det praktiske spilte inn her.

Nu vel. Vi hadde bestemt oss for aa ordne togbilletter til Baku den 24. juli i dag, samt bussbillett til Yerevan med avreise i morgen.

Vi tok apostlenes hester i bruk og gikk til togstasjonen. Der fikk vi dagens foerste lille skuffelse. De selger kun togbilletter inntil fem dager i forveien, og siden det er syv dager til vi skal reise ble det altsaa ingen billetter... Jeg ble mektig irritert paa dette toevete systemet!!!

Vi fortsatte turen til en av de tre busstasjonene i Tbilisi, Ortajala. Vi hadde lest i begge guideboekene vaare at det var her bussene til Yerevan gikk fra. Det var selvfoelgelig FEIL! Vi fant kun busser som skulle til Tyrkia og Hellas. Hva pokker er dette tenkte vi.

Uansett saa fikk vi samlet hodene vaare og ble enige om aa ta turen innom vaar hjelpsomme venninna Nini hos Caucasus Travel. Men foerst etter en bedre lunsj paa en kinesisk snobberestaurant.

Nini var hjelpsom som alltid og ringte rundt og fant ut at bussene til Yerevan gikk fra busstasjonen Didube. Hun fant samtidig ut naar den gaar i morgen og litt informasjon om Armenia.

Ninis gode humoer fikk oss i bedre humoer, og tross i to bomturer i dag saa er formen og humoeret naa paa topp igjen og vi gleder oss til avreise Yerevan i morgen kl. 09.35 fra DIDUBE busstasjonen.

Til slutt vil jeg komme med en liten, nei stooor oppfordring!
Alle som er innom bloggen vaar boer, skal og maa legge igjen bevis for at de har vaert her! Enten i form av en hilsen i gjesteboka eller via en kommentar til noe av det vi har skrevet.
Det er merkelig stille fra noen av dere som vi regner med foelger oss paa veien, og jeg har personlig maatte troeste Morten et par ganger naar store blanke taarer har rullet nedover kinnet hans.

Etter en slik skjennepreken, er det vel paa sin plass og ogsaa rette en takk til Nina og Audun som er vaare mest trofaste lesere og kommentatorer!

Pilgrimsferd i Kaukasus

I dag har vi snust paa den stengte grensen til Russland. Byen med det eventyrfremkallende navnet Vladikavkaz laa just paa andre siden av Border Closed -skiltet i passende turkise bokstaver. De som husker tragedien Beslan vet kanskje ogsaa at den landsbyen ligger litt nordvest for Vladikavkaz. Ved enden av Georgian Military Highway inntok vi lunsjen i Volvoen til vaar eminente sjaafoer Georghi mens en droess store oerner flakset over oss i et voldsomt landskap som tatt ut fra Ringenes Herre. Det georgiske skriftspraaket er nok det naermeste en kommer alvisk ogsaa for de som maatte interessere seg for det.

Vi er altsaa tilbake i vakre, men regntunge (moekkavaeret fra Nord-Europa...) Tbilisi. Vaar guide Madona og Georghi satte oss av hos pianolaererinnen Tsisiana for noen timer siden. Vi er litt oer i hue ennaa etter vind, inntrykk og gjoermeklatring opp til Tsminda Sameba-klosteret i Gergeti, balanserende paa en topp ved foten av Kazbegifjellet. Joern har nok tatt seg av detaljene rundt de eskepadene, saa jeg kan vaere det antropologiske og historiske alibiet. Madona var et oppkomme av historie og fortellinger om etniske feider i dette fjellrike landskapet (Kaukasus stammer fra arabiske geografer som kalte det Kaukaus, som betyr fritt oversatt "fjell med en haug med spraak", romerne hadde med 70 oversettere da de var paa firmatur hit i sin tid.)

Startet soendagen med kirkebesoek i tre religioner i Tbilisi, kjent for religioes toleranse i motsetning til sovjetrusserne, og fikk overvaert ortodoks-kristne messer. Var innom synagogen ogsaa, men der satt det bare en gammel kar. I moskeen var det ingen, men det er andre boller paa fredagene, tenker jeg.

Var innom Georgias foerste hovedstad Mtskheta etter Tbilisiguiding saa Jvariklosteret paa nok en hoyde (de har det med aa plassere de hoyt til fjells) foer vi kjoerte til Ananuri ved elveattributten Mtkvari, som renner gjennom Tbilisi. Spiste lunsh en route og smakte kachapuri, georgisk ostepai (smakfullt etter noen munnfuller), tarragonlemonade (kledelig groenn) og kharguli, innbakte lammeboller sausa i urter og frekke groennsaker (litt soelete aa spise for Oddvik, men ellers godt).

Kazbegituren har jo Joern tatt seg av, alt jeg kan si er at det var, paa tross av gjoerme, svette, taake og x-antall kuruker, en spektakulaer tur opp til toppen med Joern og Madona (Georghi kula`n i Volvoen). Kan oppfordre alle til aa tune inn paa georgisk tv ikveld foroevrig, ettersom vi ble filmet paa toppen. Det var nemlig festival og et liten landsby paa toppen (litt som paaskefjellet i Norge).

Georgia var ett av de foerste landene som ble kristne, hele 700 aar foer Norge (omtrent). Det merkes i dette landet. Det er mye religioesitet. Georgierne er sterkt troende, men stemningen er slabberasaktig inne i klostrene med plundring, graating og boenner i en salig blanding. Et ikon av Jesus som blunka gjorde inntrykk, tidlig hologram effekt (ikke ulikt de klistremerkene som foelger med i Donald Duck-bladene). En daap med mye hoi og stoey sitter igjen paa netthinnen ogsaa, likesaa alle de gamle kvinnene i sorgens farge sort i sandaler og oesende regnvaer paa vei opp til Tsminda Sameba-klosteret.

Mange fortellinger om middelalderens feider, russernes overgrep og stolte georgiske dyder for aa beskytte aerverdige kirker fra det 4 og 5-aarhundre.

Blir en dag til i Tbilisi foer vi vender nesa soerover til Yerevan og Armenia.

Ord for dagen: Madlobt! Takk paa georgisk.

Fra sjømannsliv til fjellandskap

Etter lange dager til sjoes paa MS Greifswald har vi naa endelig kommet oss til Tbilisi. Bysantisk byraakrati, post-sovjetisk apati og maritim stillstand kostet oss en ekstra dag paa ankeret utenfor ankomsthavnen Poti. Det var en pinefull lang dag med innslag av moldovisk brandy, tyske pensjonist-globtrottere, polske backpackere og georgisk vodka. Nok om det. Sjoemannslivet har maatte gi etter for fjell og daler.

Sto opp grytidlig i dag for omsider aa faa passene tilbake med georgisk stempel og trasket ut i regnvaeret i Mad Max-landskapet som havneomraadet Poti var. Kastet oss inn i en matrushka sammen med andre backpackere fra Polen, Tsjekkia og Ungarn. Kom oss til et marked inne i byen, vekslet penger og hamstret broed fra en babushka og Gorbatsjovs yndlingsvann Borjumi. Fem timer paa svingete veier langs elver og bratte aaskammer, passerte en doedsulykke som hadde krevd to liv og fikk oss nok en gang til aa innse galskapen i trafikken her (samme daarskapen i Ukraina). Landskapet var veldig groent og frodig, kuer og husdyr overalt, midtstreken, ved autovernet og paa tissestoppene. Regnet gav seg endelig og solen kom fram da vi naadde maalet for dagen, Georgias hovedstad Tbilisi.

En fantastisk herlig beliggende hovedstad, knepent mellom knaus og knoes. Borger og kirkespir blandet med signoyenere, vennlige georgiere og kosmopolitisk stemning. Booket to-dagers tur til Kazbegi hos Caucuasus Travel (takk til Nini Murvanidze!) Madona og George skal ta oss til Kaukasus i morgen.Tsisiana er vaar husvert i kveld, i et velmoeblert hjem litt utenfor sentrum. Saers herskapelig. Da vi ventet kom nabokona og ba oss inn i bakgaarden hennes paa iste og fersk frukt fra traerne hennes - opg en interessant samtale om Georgia naa og da.

En fin ankomst til Georgia omsider. Gleder meg stort til Kazbegi i morgen!

Over og ut fra Morten hos Prospero`s Books i Tbilisi, Georgia!

PS> Minner, og beklager, om at vi fortsatt har problemer med aa laste opp bilder. Men vi kan love at vi tar masse, og fine, bilder, som blir postet saa snart det lar seg gjoere (mest sannsynlig ved hjemkomst...) De beste bildene forestiller en jo seg selv i hodet.

Farvel Ukraina

Etter et skoleeksempel paa forgangen sovjetisk byraakrati med en utflukt(tok oss to timer totalt tur/retur med matrushkas (minibusser)) til Odessas utkantstroek for aa faa stemplet ett papir for avreisen er vi naa pakket og klare for Svartehavet og Georgia. Vi har saagar booket oss to-dagers tur til Kazbegi soendag til mandag ogsaa. Guide Nini Murvadize ringte da vi var paa tur i stad. Georgia blir spennende - litt usikker paa hva som venter oss der.

MS Greifswald ligger i alle fall til kai litt nord for Illychevsk (soer for Odessa) hvor vi skal innfinne oss kl. 20.00 ikveld. En lilla minibuss med stjerner (!) skal plukke oss opp der og kjoere oss til immigrasjons- og tollkontoret.

Fram til da slapper vi av paa Black Sea Backpackers. Ukraina har vaert en fin opplevelse, et storslagent land og folk. Selv om de tilsynelatende er sure og innesluttede hele tiden har jeg faatt bevist ved et par anledninger at saa ikke er tilfelle. Turisme er nytt her, en reisejournalist jeg pratet med mente at det fortsatt kommer til aa ta fire-fem aar foer det blir mainstream. Turistinfrastrukturen maa bli mye bedre og engelskkunnskapene bedres. Med fotball EM i 2014 (?) sammen med Polen kan ting skje, eller boer skje.

Minner som dukker opp naa er parkorkesteret i Odessa, is og pils paa stranda i Yalta og stambula i Kiev. Det kommer sikkert mer naar hodet faar tid til aa fordoye inntrykkene. Odessa har jeg veldig lyst til aa komme tilbake til om noen aar.

Men foerst ... til sjoes!

Flanering blant palassene

I dag var dagen for spankulering og flanering i Odessas gater. Liker denne byen mer og mer etterhvert som jeg blir bedre kjent med gatene. Etter moetet med Tarasenko ruslet jeg ned til Pusjkinmuseet med den opplagte adressen Puskinskaya 13. Der satt det fire babushskas parate i hvert sitt rom, redo til aa slaa paa lysbryteren etterhvert som jeg trasket over den ene doerstokken etter den andre. Det var ikke allverden aa se paa hvis man ikke behersker russisk (leser kyrillisk noenlunde greit naa, men det hjelper lite hvis en ikke forstaar ordene man leser...) Noen brev og favorittboeker til Alexander, bla. Shakespeare, Voltaire og Lord Byron.

Alexander Pusjkin har vel en statue og et museum i hver russisktalende by, fra Vladivostok til Odessa. Etter politiske dikt i Tsarist-Russland ble han sendt i eksil til Khisinau i Moldova, hvor han mistrivdes stort. Kompiser fikk ham til Odessa, hvor han storkoste seg og skrev bla romanen Eugene Onegin og diktet Bachiseraifontenten (som for oevrig befinnner seg i landsbyen Bachiserai paa Krimhalvoya ved storkhanens palass etter de krimenske tatarenes dager). Odessamuseet var lite og litt moerkt, med unntak av da jeg traadte inn i rommene. Veldig stroembesparende.

Spaserte videre nedover Pusjkinskaya til nummer 10 hvor et fordums lyseblaatt palass huser Odessas Museum for vestlig og oestlig kunst. En Rembrandt og en Michelangelo i temmelig usikre omgivelser var mindre imponerende enn selve palasset. Det var blitt tatt stusselig vare paa, men pokkers saa staselig det maa ha sett ut en gang! En rikmannsfant ved navn Abazov hadde til og med en Thaulow (norsk kunstmaler) i samlingen pluss en haug memorbilia fra Japan og Kina. Saert og herlig sproett.

Svingte nedom Potemkintrappene hvor gammelkommunistene hadde moenstret til demonstrasjon, men det ble ikke helt det samme som i 1905 saa jeg ruslet videre ned til Vorontsov-monumentet med sine eggehvite kollonader og utsikt til havnen. Avsluttet med en liten lunsj foer jeg kjopte frimerker til Joern og meg paa posthuset i (nok et) vakkert bygg i rennessanse- og rokokkostil, postet tre postkort uten aa skrive Norge paa saa de kommer nok aldri lenger enn Kiev...

Tilbake paa vandrerhjemmet, hvor vi er blitt svaert saa hjemmekjaere, hadde husmor Joern vasket ferdig toeyet vaert og misjonaeramerikanerne var paa vei ut igjen. Japaneren Akimoto, en kulthelt paa sovesalen allerede, kom seg heller ikke avgaarde i dag morges til Moldova ettersom han drakk en flaske pils for mye i gaar kveld.

Joern og jeg ruslet ned til Primorskyboulevarden i stad og tok noen pils paa en groenn benk og noet ettermiddagssola. Litt spent paa om MS Greifswald gaar i morgen kveld eller onsdag. Tiden vil vise.

Paa tur med ei mitraljoese av en guide

Litt omtaaket akkurat naa, nettopp vaaknet etter tre timers blund... Sto opp 08.30 i dag morges for aa vaere med paa en organisert tur til katakombene utenfor Odessa. Rask og rask samlet fra vandrerhjemmet var vi 7 stykker og guiden vaar Nataly var en ukrainsk pensjonert kvinnelige guide i 50-aarene som var et munnhell av dimensjoner. Hun pratet ustanselig fra vi satt oss inn i marshrutkaen (bussen), foerst var det interessant med broker av Odessaes historie, men etterhvert som dagen skred fram ble det en ustanselig stroem av stoy fra hennes munn. Det virket som om hun ikke taalte et oyeblikks stillhet og poeste paa med, tilsynelatende improvisert materiale, og som laerer oppfattet jeg det heller ustrukturert. Men nok surmuling, etter at snakketoeyet gikk av tre timer seinere paa Pushkinskaya tilbake i byen, var det tidvis en fornoeylig utflukt allikevel.

Katakombene skal sies aa vaere 2500 km totalt, og vi tuslet et lite stykke. Her kjempet bolsjeviker mot Tsarist-Russland og russerne mot nazistene under den store patriotiske krigen (som den refereres til her). Fidel Castro var der i 1981 og poserte lett paa et fotografi i det miniatyriske museet.

Ukrainas flagg er blaatt oeverst og gult nederst for aa symbolisere den blaa himmelen og det gule aakerlandskapet og kanskje ogsaa de mye omtalte solsikkene. Har sett en del aakre i dag, storslaatte gule aakre med solvendte solsikker. Det var veldig fint.

I gaar ruslet vi ned til Potemkintrappene, bygget av Franz Buffo i 1847, besto trappene av 200 trappetrinn, men 8 trinn ble fjernet da havneanlegget ble bygget. Trappen i seg selv var ikke saa veldig interessant, men Joern og jeg koste oss med ferske bakevarer og tok havnen i naermere oeynsyn. Der laa det ferjer som Joern kunne identifisere etter aarelang erfaring med ferryspotting i Horten. Ellers floet det rundt med russisk-ortodokse nonner, nygifte brudepar paa photoshoot, fiskere, gammelkommunister og turister. Etterpaa vanket det iskrem paa guttene oppe i byparken i sentrum av Odessa. Sinnsykt flotte motebutikker langs Deribasovskaya, gaagaten, og samtidig en del fattigdom. Stort skille mellom rik og fattig.

Personlig liker jeg Odessa bedre enn Kiev tror jeg. Men vi har fortsatt noen dager paa oss aa ombestemme oss. Skal innom Tarasenko aa betale for ferjebillettene i morgen tidlig. Ellers kan vi melde om fint vaer og pene kvinner.

Til Odessa paa 3. klasse

At Krim er et populaert feriested fikk vi en forsmak paa allerede da vi skulle booke togbillettene fra Simferopol til Odessa to dager foer avreise.

Vi forsoekte og faa plass paa 1. klasse, men det var fullt, saa Mort mente vi hadde faatt plass paa 2. klasse isteden. Men det var noe som sa meg at saa ikke var tilfellet.

Og jeg fikk rett - dessverre.

Da vi steg ombord paa nattoget i gaar ettermiddag bar det rett inn paa 3. klasse. Uten all verden med skille mellom plassene og med null privatliv hadde de stuet inn omlag 60 koeyer i en togvogn. Det var trangt!

Jeg gjorde i stand koeyen min - en 1,80 m x 50 cm seng. Ikke all verden med andre ord. Og foran den lille delen av vindu som jeg disponerte var det saagar gitter. Tankene gikk til den gang de fraktet fanger til konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Men de hadde det nok enda trangere. Men likheten var der...

Det ble ikke mye soevn paa stakkars Mort som ellers er beroemt for sitt utrolig gode sovehjerte. Men jeg hadde det i grunn helt ok. En del stoey var det riktignok, og overskudd av soevn ble det ikke, men noen timer med hvile ble det da.

Aaa ta tog paa 3. klasse i Ukraina var ikke saa ille allikevel - men jeg tror nok det blir 1. klasse neste gang :o)

Yalta vårt Yalta

Dette er badeby nummer én for russere og ukrainere. Et skilt kalte det sågar Sharm-el Yalta, noe som sikkert kan stemme. Promenaden står ikke tilbake for Middelhavets mange turistfeller. Musikken er gjennomgående Modern Talking og Dr. Alban. Vi bor i en knøttliten leilighet med en mor og hennes tenåringsdatter. Jørn koser seg med ukrainske bakevarer og Morten gjør som russerne; drikker pivo. Vårt lille Syden altså! Som reklamen her sier: Let's roam!

Kiev-Simferopol 16.51

På tur fra Kiev til Simferopol etter et fint opphold i byen ved Dnepr. 17-timers tur sørover til Simferopol venter.

Reaktor 4

Blå himmel over reaktor 4 hvor 9 tonn radioaktivt avfall ble blåst til himmels i april 1986.

Tsjernobyl - barndommens skrekk

Da var vi hjemme fra dagsturen til Tsjernobyl.
Vi ble hentet i morges kl. 09.00 og av gaarde bar det. Det skulle vise seg at vi var i det heldige hjoernet naar det gjalt prisen for gildet. Vi hadde smart nok sagt ja til at andre kunne bli med paa turen vaar. Slik skulle det bli billiger for alle involverte.
Opprinnelig skulle turen koste $215 pr. stk. Men siden en amerikaner og et svensk ektepar ble med fikk vi alle turen for $145 pr. stk. Penger spart, penger tjent.

Etter to timers kjoeretur var vi innenfor exclusion sonen 30 km fra reaktoren. Spenningen steg. Vi gjorde et kort stopp og moette guiden vaar og fikk en lett introduksjon.
Totalt er det tre check-pointer. 30, 20 og 10 km fra reaktoren. Og plutselig saa var den der i det fjerne, reaktor nr. 4 ved Tsjernobylanlegget. Vi stoppet og fikk tatt noen bilder av den paa avstand. Samtidig fikk vi vite at fra naa av var det ikke lov aa ta bilder. Dette skulle vise seg aa ikke vaere helt rett. Vi skjoente ikke helt regelvaerket med hvor vi kunne og hvor vi ikke kunne ta bilder. Men guiden vaar risikerte 3 dager i fengsel dersom noen av oss tok bilder av reaktoren fra feil sted. For fire dager siden var han svaert naer aa havne i fengsel.

Morten ble foroevrig stukket av en radioaktiv veps, men guiden var mer opptatt av at vi ikke traakka i den radioaktive mosen. Saa slik gik man altsaa forbi nedgravde landsbyer og overgrodde stier var paa enhver antydning til mosegrodde forekomster. Inne i et offisielt-liknende bygg fikk vi en enormt grundig gjenomgang av ulykkens omfang og redningsarbeidet av Julia - som kunne sine ting. Etterpaa bar det til Pripyat, en av de forlatte landsbyene. Det var en smule sproett. Litt som aa reise tilbake til 1986 med tomme blokker, restauranter, hoteller, parker og ikke minst en bisarr fornoyelsespark med parishjul og radio(aktive)biler (sic).

Hoydepunktet var kanskje besoeket hos 77 aar gamle Maria, som bodde i ei gammal koie i en annen landsby. Hun hadde mistet mann og to barn etter at de hadde blitt utsatt for straaling. Maria var av den gjestfrie typen og boed oss paa toerket fisk, egg, broed, friske tomater, fiskepudding (?) og hjemmebrent! Det var det siste som var det viktigste for henne at vi tok i mot. Skepsisen ble doyvet etter et par slurker og dynket med et par blingser broed.

Det hele besoeket ble avsluttet med en fire-retters lunsj paa hvit duk og god stemning. Joern hadde i loepet av dagen utropt Maria til sin nye bestemor og kokka under lunsjen til sin egen mor. Det er mye stemoderlighet i landet her.

Naa er vi tilbake i Kiev, litt oer i hue av en pratsom New Yorker og sulten paa mer av Ukraina som har vist seg fra en gjestfri side i dag, men Tsjernobyl var alt i alt en merkelig opplevelse.

Dyakooyoo!

Dobry den Kiev

Med en times soevn i kroppen ble reiseettappen lang, og jeg er den forste til aa innroemme at kroppen og hodet var spent da vi floy igjennom skylaget ned til Borispol-flyplassen utenfor Kiev. Et par norske speidere var i samme aerend, men de skulle ut i villmarken, mens vi maste oss forbi alle taxisjaafoerene og bort til en buss med retning kiev. En ukrainsk dame snaket til alt hell italiensk og kunne gi meg litt verdifull info pa bussen. vel framme tok vi det eminente metrosystemet i bruk og kom oss til bydelen Podil, naermere bestemt Kontraktova Ploscha og rotet rundt i en time foer vi fant tidens minste vandrerhjem med ti senger - yaroslav. Traff under rotet en karrig ukrainsk kunster, Paul, som inviterte oss paa vernisage med ost og vin rundt hjoernet...

Stemningen er god og helsen fin. Litt stadtbummel har vi faatt tid til, vaert paa Maiden Nezlaznosthi, Frigjoeringsplassen, og Lavra med sine flotte kirker og spist shashlik - grillspyd!

god natt,
morten

oj, oj, oj

Da er klokken 22.43 og jeg registerer at jeg ennå ikke har lagt meg, men sekken er altså pakket. Avreise fra Horten 03.50, så det er bare å innse at det ikke blir noe særlig med søvn i natt. Det vet jeg av erfaring kan bli en prøvelse for Lund på flyet i morgen ettersom han vil ha en sovende Oddvik hele veien til Kiev via Praha. Men, men, jeg kvikner til i Kiev, min gode reisekamerat!

Par siste oppdateringer på bloggen:

1) Lagt til vår eminente kalender, som Jørn har stått for under planleggingen. Tar forbehold om endringer underveis, selvfølgelig, som på alle gode reiser. Ligger en liten i sidebaren, mens en større med agenda/reiseprogram ligger nederst på siden. For de som måtte være interessert. Det er i første omgang foreldre som har etterlyst dette, i alle fall mine: "Men når reiser du? Og hvor reiser du når?"... Well, here you go, people.

2) Lagt en flickr badge i sidebaren også, dvs bildeoppdateringer fra flickrsiden min. Det spørs om jeg for lastet opp noen bilder og lagt der, men kanskje. Man vet jo ikke. Bildene som ligger der nå er kun pene landskapsbilder fra Norge i påvente på ukrainske solsikker og armenske steinkors.

Har fått en herlig tøysete skrittteller (takk Frode!) som har havnet i sekken. Tenkte jeg kanskje kunne se hvor mange skritt det blir på turen i fire uker. Skal holde skrittteller-interesserte gående oppdatert!

Skjegget mitt har vært en bekymring for Jørn ettersom passbildet mitt er en skjeggfri Oddvik. Har stusset det i dag, og lar høvelen ligge hjemme. Skjeggtrimming hos fremmede barberere er en ypperlig anledning til å bli kjent med folk. Så vi får se da, blir det stuss allerede i Odessa, mon tro?

Om et døgn er vi på Yaroslav-vandrerhjemmet i Kiev!

skepsis og fordom

Endelig ferie! Og tiden for innlegg med forberedelser, reisefeber, vaksinasjoner, informasjon og før-reise filosofi begynner å renne ut. Nå er det på tide å legge seg på vingene og skinnene snart - endelig!

Venner og familie har uttrykt litt skepsis og stusset over reisevalget i sommer. Ukraina? Revolusjon der, er det ikke? Georgia? Hm, ok. Hvorfor drar dere dit? Det beste svaret jeg i alle fall kan gi er at vi drar for å lære, se nye steder, døyve nysgjerrigheten samtidig som vi skal feriere. Simple as that.

Sikkerhet er jo et gjentagende tema for et reisemål som ikke er så fremtredende i nyhetene eller på pensum. Det er fortsatt en del politisk uenighet i Ukraina mellom statsminister Janukovitsj og president Jusjenko. Valget er utsatt til september, og eksperter spår politisk uro i lang tid framover, men det vil ikke skape alvorlige problemer ettersom landet går godt. Men det er en kjensgjerning at landet er splittet mellom pro-ukrainere vest for Dnepr og russisktalende ukrainere øst for elven som deler landet i en nord-sør akse.

Vi skal også til Tsjernobyl om en ukes tid på en dagstur. Dette er et område nord for Kiev som fortsatt er sterkt preget av katastrofen som rammet atomkraftverket den 26. april 1986. Kolleger på skolen jeg jobber kan fortelle om at de holdt barna inne når det regnet i friminuttene i Trondheim og selv kan jeg huske at vi ikke kunne spise lam og frittgående sau og ikke minst uttrykk som bequerel. Det er klart det skremmer, men utfra hva vi kan forstå er slike dagsturer trygge og i regi av statlige økologiske organisasjoner. Jeg tror det kan bli skremmende, interessant og lærerikt. Det er visst mer radioaktivitet på en transatlantisk flygning enn en dag i Tsjernobyl.

Sikkerhet er et komplisert anliggende. Det er utbredt fattigdom mange steder hvor vi skal, men samtidig utbredt gjestfrihet. Det er vanskelig å vite i hvilken grad vi vil føre oss utrygge, men på UDs landsider handler stort sett rådene om å holde seg unna mørke bakgater og passe på lommeboka. Altså, ikke helt ulikt Oslo S eller alle kjøpesentre i Norge.

Det velmenende rådet som så langt har vært pussigst har nok vært rådet om å passe oss for tsjekkiske jenter.

Jeg gleder meg stort til fire uker i fire nye land, treffe nye mennesker med historier å fortelle - men sikkerhet skal ikke tas for lett på hvor enn turen måtte gå. Nettopp derfor har vi med oss både reiseapotek og sunn fornuft.