Wednesday, August 15, 2007

Etterpå

Vel tilbake i Trondheim sitter en med haugevis av bilder, sterke inntrykk om landskap og mennesker som føles langt unna, men allikevel trygt forvart innenfor pannebrasken. Det er fortsatt langt igjen til at jeg har fordøyd det hele, men en lang og fin høst med mye regn skal nok sørge for at jeg skal få lagt ut bilder, skrevet en artikkel eller to (forhåpentligvis) og til og med også kanskje laget et bok eller to om turen.

For det var en spesiell tur, til annerledes steder. Jeg har gjort meg opp meninger om steder jeg likte bedre enn andre og dannet meg tanker om levemåte og levestandard. Jeg forsøker å se forbi alle bildene og ekstremitetene, skrelle det hele ned til erfaringen som en reise er.

Bloggleflingen har også vært en nyttig og spennende erfaring. En blogg med et ytringsbehov er straks en mer spennende blogg. Det er nok ikke så mange besøkende her nå lenger, men har du stukket innom så skal du vite at jeg er ydmyk og takknemlig for alle besøkende. En viktig ting har jeg også lært, begrens deg! Jeg har nok skrevet litt for langt ved enkelte anledninger, men det får jeg sette på kontoen for overivrig entusiasme.

Nå - tilbake til hverdagen!

Sunday, August 5, 2007

En liten takk!


Under Tour de Caucasus møtte vi en rekke mennesker. Noen husker vi bedre enn andre. Jeg vil gjerne få rette en takk (hvert fall i noen av tilfellene) for at vi møtte nettopp disse menneskene. Uten disse møtene hadde turen blitt en helt annen og kanskje kjedeligere - hvem vet. Noen av disse menneskene aner vi ikke hva heter, så vi tok oss friheten underveis med å gi noen av dem kallenavn. Står navnet med anførselstegn betyr det at det er kallenavnet til dem. Mens andre har ingen av delene.
Anyway – we would like to thank the following persons (sånn nogenlunde i tidsriktig kronologisk rekkefølge):

”Francois” – En herlig smånaiv franskmann som vi møtte på vandrerhjemmet i Kiev. Stod naken på rommet foran Morten, sov i pysj og hadde med seg en såpekopp i herlig 80-talls design.
Maria – Den 77 år gamle damen som vi besøkte som bodde alene i en landsby innenfor Exclusionsonen i Tsjernobyl. Maria bød på brød, tomater, slangeagurk og ikke minst hjemmebrent som holdt 75 %... Det hadde vært bestemor å ha det!
"Mr. Gay 1980" – Dette var amerikaneren som led av seriøs munndiaré som vi møtte på turen til Tsjernobyl. Selv om han bodde i New York dro han på stadige langhelger til Europa, og fortalte villig om dem.
"Kamikazepiraten" – Pirattaxisjåføren som tok oss fra Simferopol til Yalta på rekordtid. Med motgående trafikk kun centimeter unna føyk han av gårde i 130 km/t. Når vi ankom Yalta skulle han ha en ukrainsk månedslønn for turen – 1000 hryvnia (1200 norske). Vi nektet, han truet med politiet. Vi slapp ”heldigvis” unna med å betale 550 hryvnia + at vi kom fra det med livet i behold.
Anastasia – Daglig leder på Black Sea Backpackers. Ved første øyekast virket hun litt ung og uerfaren. Men Anna steg i gradene. Hun ordnet opp i ting i stor stil og ordnet taxi for oss til Illychevsk for en billig penge. Og selvsagt var hun en fryd for øyet!
Mr. Vladlen Tarasenko – Vår representant hos Ukrferry Tour. En halvrund liten ukrainer i slutten av 30-årene. Pen i tøyet og svett på overleppa. Med sin halvdårlige engelsk ba han oss om å ”become registration tickets”. Men fyren var sjarmerende på sin måte.
Masahiko Hanada aka ”Aki Moto” – En trivelig japaner vi møtte på vandrerhjemmet i Odessa. I edru tilstand var han roligheten selv, men etter halvannen liter øl livnet han til. Planen hans er å reise jorda rundt og tidsrammen er ca. 1 ½ år hvor turen går til de mest spektakulære steder (Grønnland, Sydpolen, Tuvalu og Norge).
"Mitraljøseguiden" – Guiden vår til katakombene i Odessa. Snakketøyet gikk i ett, og hun hoppet hvileløst mellom temaene. Livredd et stille sekund!
”Ivo Caprino” – En hengslete høy georgier som listet seg rundt på Greifswald á la Snikende Ullteppe. Minnet om en av eventyrfigurene til Ivo Caprino.
”Massemorderen” – En skummel kar med mord i blikket som bodde i lugaren ved siden av oss på Greifswald. Sneik seg rundt iført blant annet en møkkete treningsjakke.
Tyskerne på Greifswald – Morten var overbevist om at disse fire staute hyggelige tyske karene i begynnelsen av 70 åra var tidligere agenter. Selv ”påstod” de at det var tidligere advokater. Uansett hadde de sett noen av verdens mest spennende og uortodokse steder. Og de var nesten merkelig språkmektige – tysk, engelsk, fransk, russisk.
Cerzary – En hyggelig polakk med russiskkunnskaper som vi møtte på Greifswald. Språkkunnskapene kom virkelig til sin rett på vei til Tbilisi. Han hadde tidligere vært på fottur i Kirgisistan og Tadsjikistan.
De ungarske brødrene – En stor og en liten. Den store kunne litt tysk og den lille litt engelsk, that’s it. Sammen planla de å bestige Mt. Kazbegi, samt et fjell i Iran. Nesten på grensen til arrogante med tanke på hvor lite forberedte de virket.
”Taxinazi” – Drosjesjåføren i Tbilisi med gode kunnskaper i tysk geografi, men heller labre kunnskaper om byen han kjørte drosje i. Måtte spørre seks stykker, deriblant tre jenter på 14-15 år for å finne en av hovedgatene i byen. Kalte en medtrafikant ”schwein” fordi han ikke kunne hjelpe han.
Nini Murvanidze – vår dame hos Caucasus Travel. Hun ordnet en flott tur til oss på Georgian Military Highway og stod ellers på pinne for oss. Bra dame!
”Titis” aka ”Sally Field” – Pianolærerinnen vi bodde hos i Tbilisi. Hun forlangte en skyhøy døgnpris for å la oss bo i stuen hennes, men lagde bra frokoster. Enke etter en av Georgias mest berømte pianister.
Nabodama med iste – Vårt første virkelig møte med en lokal georgier. Vi stod utenfor hjemmet til ”Titis” og ventet på at hun skulle komme hjem. Da kom nabodama forbi og sa at hun ("Titis") ikke kom hjem før om en halv time, og at vi ikke kunne stå å vente der så lenge. Så hun inviterte oss hjem til seg for å få noe kaldt å drikke. Trivelig dame!
Madona – Guiden vår på turen opp til Kazbegi. Den første halvtimen av turen henvendte hun seg kun til Morten, som hun for øvrig syntes så veldig aristokratisk ut med skjegget sitt. På motsatt side mente hun at jeg var for feit til å sitte på en hesterygg.
Georghi aka ”Goggen” – Vår stødige sjåfør under turen til Kazbegi. Det vil si, på turen hjemover fikk han plutselig hastverk av ukjent grunn.
De negative svenskene i Gudauri – Kanskje var det dette lærerparet fra Stockholm som fikk oppholdet vårt i Armenia til å bli så bra som det ble? De rakket hvert fall ned på stort sett det meste som handlet om Armenia. Så vi inntok Armenia med forventningene på bunn. Men det snudde seg fort!
Pedoen på marshrutkaen – En hyggelig, men enormt pratsom tysker som vi møtte på bussen fra Tbilisi til Yerevan. Fyren hadde kunnskaper i både dansk og russisk, og bød på litt praktisk hjelp når vi ankom Yerevan, men også litt irritasjon.
Fransk ”åpning” – Overraskelsen var stor når vi andre natten i Yerevan måtte dele leilighet med en fransk kar i midten av 20-årene og hans mor. Dvs. den største overraskelsen kom når han plutselig stod i underbuksa i døråpningen inn til rommet vårt og sa med litt oppgitthet i stemmen ”so, I’m gonna sleep with my mom tonight”. I stuen satt mora, nydusjet og nyparfymert iført neglisjé. Skremmende…
Sam – Den beste sjåføren i Kaukasus med et smittende humør som var sjåføren vår under rundturen i Armenia.
Lily – Guiden vår på turen vår i Armenia. Godt utstyrt med lange negler! En hyggelig jente med mye kunnskaper og et ønske om å besøke Norge. Hun ble nok litt sjarmert av oss begge to, fysisksjarmert av Morten og humoristisksjarmert av meg.
”Mr. Myagi” – Møtte han på vandrerhjemmet i Yerevan. Tror han var amerikaner med japanske aner. Fyren hadde bomull i det ene øret og snorket høyere enn Morten!
Irina Japaridze – Ei feit dame som leide ut toppetasjen i leiligheten sin til backpackere. Turens beste seng og pute opplevde vi her. Selve damen var noe for seg selv. Hun orket knapt nok å si hei til oss der hun lå som selveste ”Whole Lotta Rosie” (AC/DC har en låt om dette abnorme sexmonsteret av ei dame) på sofaen sin. På kvelden var det stor fest i 1. etasje som jeg sov meg elegant gjennom. På morgenen dagen etter spratt hun opp og tilbød oss varm dæv øl fra kvelden før. Da vi kom tilbake noen timere senere orket hun så vidt å reise armen for å si ha det.
”Arve Oppsahl” – En høyt smattende konduktør på toget fra Tbilisi til Baku. Fyren holdt på å gå ut av sitt gode skinn når jeg prøvde å åpne døren til togkupeen for å få litt frisk luft. Han viftet vilt og pekte på taket og prøvde å forklare at åpnet jeg døren gikk airconditionen til helvete. Lovte oss te, men den så vi aldri noe til.
Damen med datteren på toget – En azeridame på 31 år som bodde i Florida, reisende med sin 8 år gamle datter på nattoget til Baku. Hun hjalp oss å roe ned en febrilsk ”Arve Oppsahl”.
Eleonora– Den beste dama vi møtte på turen! Gikk rundt på nattoget til Baku kun iført en liten topp og et laken (p.g.a. varmen). Hun sa hun så ut som et bord og at Morten og meg var velkomne til å spise sjokolade av henne… Ordnet turen til Qobustan og var ute med henne og to venninner siste kvelden i Baku. Hun burde være ambassadør for Aserbajdsjan. Fikset også drosje fra hotellet og til flyplassen når vi skulle hjem.
Kamil – Sjåføren vår til Qobustan og til flyplassen. En stødig sjåfør med hes stemme. Var tydelig frustrert over at han ble tynnere og tynnere i håret. Kunne minne litt om en tidligere utgave av den italienske fotballspilleren Atillio Lombardo.
Frode og Eivind – Plutselig står vi ved siden av to kamerater fra Horten på flyplassen i Riga. Surrealistisk…

Monday, July 30, 2007

Fire land klokere


Transitpils på Kiev Borispil. Merk fruen med hatt.

Himmelfallen, døgnvill og rundhjult av inntrykk er vi nå tilbake i Norge. En 21-timers reisebonanza bestående av postsovjetiske flyplasser, x-antall sikkerhetssjekker, transitapati, ukrainsk pils og et latterlig sammentreff med norske kamerater på flyplassen i Riga (Hei Frode og Eivind!) dannet en verdig punktum for en måned med intens reising og en historieleksjon jeg i alle fall sent vil glemme.

Siste kveld i Baku brakte oss ut på restaurant med de azeriske jentene Ellinor (som vi traff på nattoget fra Tbilisi), Julia og Nara. En kjapp tur på to barer rakk vi også, takk til Ellinor - en fantastisk ambassadør for landet sitt!

Takk til alle besøkende og lesere av bloggen vår! Audun fikk overrakt ukrainsk konfekt som vinneren av den høyst uoffisielle kåringen av beste bloggkommentator i går kveld.

Vil fortsette å poste på tourcaucasus, bilder lastes opp utover, mens jeg legger ut en videohomage til min gode reisebusse Jørn, som har sin første arbeidsdag i dag.

Takk igjen, kamerat!

Reiselengsel?

Et par minutter over midnatt natt til mandag 30. juli var Tour de Caucasus ubenhørlig slutt. Da ankom vi Horten igjen. En tur som ble begynt planlagt i slutten av februar er nå historie.

Når vi forlot Ukrania begynte hjemlengselen å melde seg, men et par dager inn i Georgia ble både reisetøflene og trøya varme igjen. For min egen del har spesielt de siste to ukene gått sinnsykt fort. Det virker som i går at vi tok inn på hotell i Sisian i Armenia, Boulevarden i Baku virker bare noen timer unna (vell det er den jo også). Det er en liten verden vi lever i!

Hjemturen i går gikk i og for seg knirkefritt. Latterlig flyplass i Baku med idiotisk sikkerhet. Tross i tre sikkerhetssjekker fikk jeg med meg ikke mindre enn 1 liter vann gjennom samtlige sikkerhetssjekker... Seks timer på flyplassen i Kiev gikk sakte, men greit.
Og på flyplassen i Riga møtte vi ingen andre enn våre to gode kamerater Frode og Eivind. De viste ikke at vi var der og vi viste ikke at de hadde tilbragt en langhelg i Riga. Nok en gang - liten verden!
Flyet fra Riga var desverre to timer forsinket, men med gjensynsglede på forskudd gikk de timene fort.

Alt godt har en ende, og personlig vil jeg gjerne rette en stor takk til venner og familie av både Morten og meg som har fulgt oss gjennom de siste fire ukene.
Men den største takken skal Morten Oddvik ha! Et strålende reisefølge som har måtte tåle mye pepper og mobbing fra bølla Jørn i løpet av turen! Men jeg mener det bare godt ;o)
Skal si det var rart å våkne alene hjemme hos meg selv i dag - det var veldig stille!!!

Men jeg gir meg ikke med dette! Jeg vil allerede nå reise mer - jeg har ikke hjemlengsel lenger, jeg har REISELENGSEL!

Friday, July 27, 2007

Guttetur til Qobustan

- Thor Heyerdal! Yes, he was here. Three times. But he was only interested in the boats. Your are vikings? Hehe.

Susende avgaarde paa den nyasfalterte Silkeveien soerover langs Det kaspiske hav har gutta akkurat stoppet paa AzPetrol for en Pepsi. Kamil, sjaafoeren, Farzad, en selvlaert guide fra Qobustan, og d'herrer Morten og Joern. Rundt oss er det semioerken og odemark, og temperaturen ligger godt oppunder 40 et sted. Det kaspiske hav ser fristende ut med sin bedragerske turkise farge, men i disen skimtes et titalls oljeplattformer og lasteskip som forteller om noe annet.

Stoevete Qobustan var i steinalderen ikke fullt saa stoevete og de etterlot seg hulemalerier av jakt, dansende mennesker og Heyerdals baater. Vi forsoekte oss uten guide foerst, men tenkte oss om igjen da vi traff paa et skilt som tilsa at det var slanger i buskaset. Farzad kom oss til unnsetning og viste oss vakre tegninger fra steinalderen. Heyerdal kom hit for aa finne bevis for sin kontroversielle Odinteori. Den postulerte at Odin var fra dette omraadet rundt Det kaspiske hav og reiste nordover til Skandinavia hvor han endte opp som vikingens gud. Odin var altsaa en virkelig konge, fra Det kaspiske hav - mente Thor. Beviset? Skipene.

Tegningene av skipene i Qobustan er enkle, men vakre og slaaende like vikingenes baater. Mange mener Heyerdahl var paa de azeriske viddene, men en spennende tanke er det naa allikevel.

En annen beroemt besoekende som har vaert her var den rastloese, men initiativrike og skrivefoere centurion Julius Maximus. Han har skrevet inn en latinsk grafitti paa en stor stein litt nedenfor hulene og tegningene der. I aarhundret foer vaar tidsregning sto Julius altsaa her og hakket inn sitt navn og sin grad. Romerne var kun paa rekognisering og vendte tilbake da de ikke fant stort her. Dette er saa langt romerne kom i oest, i alle fall det oestligste beviset paa deres tilstedevaerelse her ved Det kaspiske hav - et navn foeroevrig romerne ga verdens stoerste innenlandshav.

Guttaboys suste videre forbi oljebroenner og bensinstasjoner til en av de snaaleste attraksjonene paa turen, og ogsaa kanskje i Aserbajdsjan. Gjormevulkaner. Beliggende enda mer oede i et landskap fra en planet i Star Wars promper Moder Jord smaa porsjoner graa leire og gjoerme opp fra 10-15 kilometer dype sjakter. Kamil, sjaafoeren, lot seg sjarmere av disse underlige kreasjonene ogsaa. Et pussig syn.

Paa vei tilbake til Baku kunne en se utallige mil med gass og oljeroer langs bakken, hundrevis av oljebroenner og flere rustne kraner montert paa smaa hauger. Jorden her bugner av det svarte gull noe vi ogsaa fikk se flere steder hvor oljen ligger i svarte dammer.

Zoroastrianisme, ildtilbedelse, er en av de tidligste formene for religionsutoevelse. Perserne og mennesker i Indusdalen likte ild og synes det ga mening aa tilbe den varme kilden. Det var det nok av i dette omraadet. Kamil tok oss til Atesgahtempelet som ligger et stykke nordoest for Baku. Dette er et gammelt ildtempel for ildtilbedere fra store deler av Midtoesten og oestover til India. Her kommer naturlig gass opp fra jordens indre og brenner i smaa ildsteder overbygd med et tempel. Med unntak av en hollandsk bilturist (!!) var det ingen andre besoekende i sikte. Tempelet laa naa doedt, men to flammer ble holdt gaaende. Sjaafoeren hadde aldri vaert der (ei heller til Qobustans severdigheter). Pussig.

En bevigenhetsrik fredag i Aserbajdsjan lakker og lir mot kveld. Hotel Abseron svarte til forventningene og vi nyter de siste dagene foer hjemreise. Paa nattoget hit traff vi aserbajdsjanske Ellinor og takket vaere Joerns sjarme fikk vi nummeret hennes og hjelp til aa ordne turen i dag - saa en stor takk til storsjarmoeren og ikke minst Ellinor selv!

Vi har vaert velsignet med kvinnelige guider (kvinner i landene vi har vaert har ofte hoyere utdannelse og befinner seg enten i turistnaeringen eller den sterkt voksende internasjonale bedfriftsverden) hele veien paa denne turen, men endelig fikk vi altsaa en ren guttetur! Takk ogsa til nygifte Kamil og evigunge Farzad!

Wednesday, July 25, 2007

Booming Baku

Det glinser faktisk av olje der Det kaspiske havs boelger slaar mot Primorskyparken nede ved den groenne boulevarden. Etter en foersteklasses togtur fra Tbilisi til Baku var vi altsaa framme. Grenseovergangen var en saerdeles varm affaere, men vi kom oss inn i Aserbajdsjan til slutt.

Skuffelsen laa blant kamelene da vi endelig knotet oss fram i gamlebyen i Baku til beskjedne (og mystiske) 1000 Camels Hostel. En liten mann (kameldriveren?) som jobbet der kunne ikke engelsk, og det var kun 8 kameler til disposisjon og de var til gjengjeld steinharde senger. Etter en promenade rundt i medinaen og gaagatene fant vi Hotel Abseron nede ved sjoen. Vi tok en sjefsavgjoerelse og booket oss for de resterende tre nettene. Fin utsikt, litt Miami 1971, men skitt la gaa.

Baku
er en storby med nesten 2 millioner innbyggere, litt flere azeris snakker engelsk visstnok enn deres kaukasiske fettere og kusiner (har ikke faatt det bevist ennaa), og ting er litt dyrere enn de foregaaende landene.

For min egen regning maa jeg si at jeg ser fram til aa komme hjem paa soendag. Det har vaert en enestaaende reise med fjellkjeder av inntrykk og hav med impulser. Ser fram til aa komme hjem aa fordoye alt sammen med bilder og svett sekk.

Foerst er det langweekend ved Det kaspiske hav paa Hotel Abseron.

Sunday, July 22, 2007

Hayastans hemmeligheter

De siste to dagene har denne turen toppet seg for meg. Nansen visste hvor han dro (Fridtjof har et sykehus oppkalt etter seg i Spitak forresten). Armenia, eller som armenerne selv kaller det Hayastan, er et alldeles praktfullt land. Tidlig i gaar morges dro vi utpaa den armenske landsbygda med vaar guide Lilya (bortskjemte med kvinnelige guider saa langt) og vaar staute Samvel bak rattet som minnet meg om min filleonkel Roger paa Apnes. Ikke bare var vi bortskjemte med kvinnelig guide, men vi var dertil alene paa tur i minibussen siden vi var de eneste paa denne turen! Luksus!



Khor Virap var foerste stopp. Et kirkekompleks rett ved tyrkiske vakttaarn og tilhoerende grense. Joern begynner aa bli rimelig lei kirker, men jeg har ikke naadd metningspunktet ennaa. Gregor Opplyseren var fanget her i et fangehull (Khor Virap oversettes loes til 'moerkt fangehull') i hele tretten aar, og ned i hullet bar det for oss ogsaa. Praktfull kirke, men kanskje (som vi ser gang paa gang) i enda mer spektakulaere omgivelser. Dessverre laa Ararat med sine 5165 moh flau i skyene, men Sis, eller Lille Ararat i soer, var fint synlig.

Litt artig dette med Ararat. Armenerne er mektig stolt over dette fjellet og desto bitrere for at den ligger paa feil side av grensen. Vi har hoert mange ting om Ararat, blant annet at fjellet er det hoeyeste i verden som ligger paa flatmark (dvs Mount Everest ligger i fjellkjeden Himalaya). Kan noen bekrefte denne paastanden? Har paa foelelsen av at dette kan vaere et resulatat av nasjonalisme (jfr. ostehoevelen og bindersen).

Noravank (fritt oversatt 'det nye klosteret') ventet etter lunsj bortgjemt i en dyp dal med bratte fjellsider som tatt ut fra en eventyrroman. Fjellet var farget roedt og laa aa baket i formiddagsola, det gjorde ogsaa Noravank omringet av khachkars balanserende mellom fjellsiden og dalen lang der nede. Lily fortalte om legendene, byggingen, symbolene i gavit'en (forrommet), solstraalene som falt inn i kirkerommet og jommen fikk vi ikke klatret opp til klokketaarnet ogsaa. Her freaket Joern litt paa grunn av uforsiktige eksilarmenere med veivende armer og litt for mange meter ned til bakken. Vi slapp begge unna med skrekken. Jeg forholder meg som vanlig iskald.

Jeg har latt meg begeistre over historien, etnisiteten og religionshistorien i baade Georgia og Armenia, mens Joern er en mann for de store landskap, og det fikk han til gangs mellom slagene med armenske datoer og slag. Unnskyldninger for manglende bildemateriale (praktfulle bilder paa en del minnekort ligger klar) faar vike, igjen, himmelstormende vakker natur med Iran og den azeriske enklaven Naxcivan i soer og soervest. Iranske trailere og sovjetiske Ladaer suste forbi oss fra soer i motgaaende kjoerefelt.

Jermuk, spa og resortsenter, var av den sedvanlige sorten som jeg ikke lar meg imponere saa lett over. En puslete foss der og litt varmt fint vann der (den paa nettsiden er manipulert). Vinterfrosne sovjetrussere lot seg begeistre, og mens vi var der dukket visepresidenten opp ogsaa (han under Kocharian) for aa ta seg en forfriskende dukkert. Han om det. Et og annet grusomt stygt sovjetisk hotell minte den besoekende om en forgangen tid. Likedan gjoer de sjarmerende pen-stygge sovjetiske oransjebussene med roede gasstanker paa taket og takvinduer. You'll see pictures! Kan love en haug med fargesprakende Ladaer!

Siste stopp for kvelden var den soevnige plassen Sissian, helt soer i Armenia, skvist mellom Naxcivan, Iran, fliker av Aserbajidsjan og den armenske provinsenklaven Nagorno Karabagh (litt som "Kappe land" paa ordentlig dette). Joern kastet seg i dusjen (tidenes mest ambisioese apparatus tatt resultatet i betraktning), mens jeg gikk ut en tur og oppsoekte en ansamling khachkars i ettermiddagssolen (leserne skal faa se hva jeg maser om naar det kommer bevis paa nettsiden her). Blendet av steinkorsenes skjoennhet og sola traff jeg fem landsbybarn. Ivrig ville de bli tatt bilder av og ta bilder av meg. Litt engelsk snakket de ogsaa, lille Armand paa 5 eller deromkring, var en stolt eier av en fin sykkel som jeg skroet hemningsloest av uten den store responsen. Et fint minne!

Morgen etter sto vi etter mitt oenske opp halv aatte fordi jeg hadde ytret oenske om en ekstrastopp paa veien nordover igjen til Yerevan. Kvelden foer var foroevrig kjempetrivelig med samtaler om trafikkens galskap, sovjettiden, kultur og religion med Lila og Sam. I litt smaakjoelig temperatur og morgensol kom vi oss opp paa et lite plataa som heter Karahunj (pussig nok oversatt til Stonehenge paa engelsk...). Dateres 7000 aar tilbake i tid og forklaringene er mange og fantasifulle. En lang rekke med 204 steiner inkludert en sirkel paa et storslagent sted i den armenske fjellheimen. Sjaafoeren Sam hadde den beste og kanskje mest fascinerende teorien om at pyramidene i Giza, Stonehenge og Karahunj alle danner en geografisk trekant hvor alle vinklene er 16 grader. Stikk den Pythagoras!

En utsmykket stein karbondatert til 4000 aar foer vaar tidsregning skal visst ha tegninger av Adam og Eva i Paradis, et tilsynelatende bevis for at Paradis altsaa eksisterte i disse fjelltraktene (som var behoerig mer frodig den gang enn naa). En fin tanke.

Silkeveien gikk i sin tid over disse fjellomraadene paa sin vei til Xian i Kina. Selim carevanserai ligger paa 2400 moh i fullstendig himmelske panoramiske omgivelser og fungerte som en handelstasjon/vertshus for de reisende. Full av moerke og fluer i dag, men stedet bar bud om storslagne tider fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Her sku'n ha voeri.

Det bar videre over passet og forbi vidunderlige billedskjonne innsjoer, sletter, ville bekkefar og smaa fjellandsbyer. Vi hadde den luksus at vi kunne stoppe titt og ofte for aa ta omgivelsnene i naermere oeynsyn og knipse i vilden sky. Gjetere med kveget sitt blokkerte trafikken paa endeloese veier mellom himmelen og fjelltoppene. Endelig saa vi Sevansjoen i horisonten, det blaa oeyet i et ellers kystloest fjelland. Joern gledet seg stort til naturperlen Sevan, mens jeg gledet meg til mitt maal for dagen, Noratus - sletten med 900 khachkars ved Sevansjoens bredd.

Noratus bestaar av naermere 900 (en gang 1000) steinkors, khachkars , nydelig utsmykket med kors, knuter, symboler, figurer og tegn som mose, vaer og vind har pusset paa siden 1000-tallet. Disse steinkorsene er saeregne for Armenia (kelterne har visst stjaalet ideen fra armenerne, samme som egypterne gjorde med pyramidene (tsk tsk)) ble vi fortalt av enkelte. En hel aaker med ragende steinkors i alle stoerrelser staar til minne om avdoede mennesker saavel som spesielle hendelser i menneskers liv som har kommet og gaatt. Joern er heller ukomfortabel med gravplasser, mens jeg finner en ro og et vindu til tider forbi. Noratus vil nok bli med meg en stund.

Den beste skole er reise.

Det er en opplest og vedtatt sannhet som virkelig har faatt staatt sin proeve paa denne reisen. Toer paasta at tourcaucasus for meg har toppet seg med disse to dagene paa historisk mark i naturskjonne omgivelser. En stor takk til Lilya for stoisk ro med braakeboettene Lund og Oddvik og ikke minst stor kunnskap om steder besoekt, og ikke minst vaar stoe sjaafoer (vaar desidert beste paa denne turen!) med sitt smittende humoer og one-liners ("America's plastic!"). Og sist men ikke minst en stooor takk til min gode reisekamerat med sin noe tynnslitte taalmodighet med "the good student" som vil vite alt om alt han ser og spoer guidene tomme for kunnskap. En uke igjen, Razor!

Baku venter.