Hayastans hemmeligheter

De siste to dagene har denne turen toppet seg for meg. Nansen visste hvor han dro (Fridtjof har et sykehus oppkalt etter seg i Spitak forresten). Armenia, eller som armenerne selv kaller det Hayastan, er et alldeles praktfullt land. Tidlig i gaar morges dro vi utpaa den armenske landsbygda med vaar guide Lilya (bortskjemte med kvinnelige guider saa langt) og vaar staute Samvel bak rattet som minnet meg om min filleonkel Roger paa Apnes. Ikke bare var vi bortskjemte med kvinnelig guide, men vi var dertil alene paa tur i minibussen siden vi var de eneste paa denne turen! Luksus!



Khor Virap var foerste stopp. Et kirkekompleks rett ved tyrkiske vakttaarn og tilhoerende grense. Joern begynner aa bli rimelig lei kirker, men jeg har ikke naadd metningspunktet ennaa. Gregor Opplyseren var fanget her i et fangehull (Khor Virap oversettes loes til 'moerkt fangehull') i hele tretten aar, og ned i hullet bar det for oss ogsaa. Praktfull kirke, men kanskje (som vi ser gang paa gang) i enda mer spektakulaere omgivelser. Dessverre laa Ararat med sine 5165 moh flau i skyene, men Sis, eller Lille Ararat i soer, var fint synlig.

Litt artig dette med Ararat. Armenerne er mektig stolt over dette fjellet og desto bitrere for at den ligger paa feil side av grensen. Vi har hoert mange ting om Ararat, blant annet at fjellet er det hoeyeste i verden som ligger paa flatmark (dvs Mount Everest ligger i fjellkjeden Himalaya). Kan noen bekrefte denne paastanden? Har paa foelelsen av at dette kan vaere et resulatat av nasjonalisme (jfr. ostehoevelen og bindersen).

Noravank (fritt oversatt 'det nye klosteret') ventet etter lunsj bortgjemt i en dyp dal med bratte fjellsider som tatt ut fra en eventyrroman. Fjellet var farget roedt og laa aa baket i formiddagsola, det gjorde ogsaa Noravank omringet av khachkars balanserende mellom fjellsiden og dalen lang der nede. Lily fortalte om legendene, byggingen, symbolene i gavit'en (forrommet), solstraalene som falt inn i kirkerommet og jommen fikk vi ikke klatret opp til klokketaarnet ogsaa. Her freaket Joern litt paa grunn av uforsiktige eksilarmenere med veivende armer og litt for mange meter ned til bakken. Vi slapp begge unna med skrekken. Jeg forholder meg som vanlig iskald.

Jeg har latt meg begeistre over historien, etnisiteten og religionshistorien i baade Georgia og Armenia, mens Joern er en mann for de store landskap, og det fikk han til gangs mellom slagene med armenske datoer og slag. Unnskyldninger for manglende bildemateriale (praktfulle bilder paa en del minnekort ligger klar) faar vike, igjen, himmelstormende vakker natur med Iran og den azeriske enklaven Naxcivan i soer og soervest. Iranske trailere og sovjetiske Ladaer suste forbi oss fra soer i motgaaende kjoerefelt.

Jermuk, spa og resortsenter, var av den sedvanlige sorten som jeg ikke lar meg imponere saa lett over. En puslete foss der og litt varmt fint vann der (den paa nettsiden er manipulert). Vinterfrosne sovjetrussere lot seg begeistre, og mens vi var der dukket visepresidenten opp ogsaa (han under Kocharian) for aa ta seg en forfriskende dukkert. Han om det. Et og annet grusomt stygt sovjetisk hotell minte den besoekende om en forgangen tid. Likedan gjoer de sjarmerende pen-stygge sovjetiske oransjebussene med roede gasstanker paa taket og takvinduer. You'll see pictures! Kan love en haug med fargesprakende Ladaer!

Siste stopp for kvelden var den soevnige plassen Sissian, helt soer i Armenia, skvist mellom Naxcivan, Iran, fliker av Aserbajidsjan og den armenske provinsenklaven Nagorno Karabagh (litt som "Kappe land" paa ordentlig dette). Joern kastet seg i dusjen (tidenes mest ambisioese apparatus tatt resultatet i betraktning), mens jeg gikk ut en tur og oppsoekte en ansamling khachkars i ettermiddagssolen (leserne skal faa se hva jeg maser om naar det kommer bevis paa nettsiden her). Blendet av steinkorsenes skjoennhet og sola traff jeg fem landsbybarn. Ivrig ville de bli tatt bilder av og ta bilder av meg. Litt engelsk snakket de ogsaa, lille Armand paa 5 eller deromkring, var en stolt eier av en fin sykkel som jeg skroet hemningsloest av uten den store responsen. Et fint minne!

Morgen etter sto vi etter mitt oenske opp halv aatte fordi jeg hadde ytret oenske om en ekstrastopp paa veien nordover igjen til Yerevan. Kvelden foer var foroevrig kjempetrivelig med samtaler om trafikkens galskap, sovjettiden, kultur og religion med Lila og Sam. I litt smaakjoelig temperatur og morgensol kom vi oss opp paa et lite plataa som heter Karahunj (pussig nok oversatt til Stonehenge paa engelsk...). Dateres 7000 aar tilbake i tid og forklaringene er mange og fantasifulle. En lang rekke med 204 steiner inkludert en sirkel paa et storslagent sted i den armenske fjellheimen. Sjaafoeren Sam hadde den beste og kanskje mest fascinerende teorien om at pyramidene i Giza, Stonehenge og Karahunj alle danner en geografisk trekant hvor alle vinklene er 16 grader. Stikk den Pythagoras!

En utsmykket stein karbondatert til 4000 aar foer vaar tidsregning skal visst ha tegninger av Adam og Eva i Paradis, et tilsynelatende bevis for at Paradis altsaa eksisterte i disse fjelltraktene (som var behoerig mer frodig den gang enn naa). En fin tanke.

Silkeveien gikk i sin tid over disse fjellomraadene paa sin vei til Xian i Kina. Selim carevanserai ligger paa 2400 moh i fullstendig himmelske panoramiske omgivelser og fungerte som en handelstasjon/vertshus for de reisende. Full av moerke og fluer i dag, men stedet bar bud om storslagne tider fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Her sku'n ha voeri.

Det bar videre over passet og forbi vidunderlige billedskjonne innsjoer, sletter, ville bekkefar og smaa fjellandsbyer. Vi hadde den luksus at vi kunne stoppe titt og ofte for aa ta omgivelsnene i naermere oeynsyn og knipse i vilden sky. Gjetere med kveget sitt blokkerte trafikken paa endeloese veier mellom himmelen og fjelltoppene. Endelig saa vi Sevansjoen i horisonten, det blaa oeyet i et ellers kystloest fjelland. Joern gledet seg stort til naturperlen Sevan, mens jeg gledet meg til mitt maal for dagen, Noratus - sletten med 900 khachkars ved Sevansjoens bredd.

Noratus bestaar av naermere 900 (en gang 1000) steinkors, khachkars , nydelig utsmykket med kors, knuter, symboler, figurer og tegn som mose, vaer og vind har pusset paa siden 1000-tallet. Disse steinkorsene er saeregne for Armenia (kelterne har visst stjaalet ideen fra armenerne, samme som egypterne gjorde med pyramidene (tsk tsk)) ble vi fortalt av enkelte. En hel aaker med ragende steinkors i alle stoerrelser staar til minne om avdoede mennesker saavel som spesielle hendelser i menneskers liv som har kommet og gaatt. Joern er heller ukomfortabel med gravplasser, mens jeg finner en ro og et vindu til tider forbi. Noratus vil nok bli med meg en stund.

Den beste skole er reise.

Det er en opplest og vedtatt sannhet som virkelig har faatt staatt sin proeve paa denne reisen. Toer paasta at tourcaucasus for meg har toppet seg med disse to dagene paa historisk mark i naturskjonne omgivelser. En stor takk til Lilya for stoisk ro med braakeboettene Lund og Oddvik og ikke minst stor kunnskap om steder besoekt, og ikke minst vaar stoe sjaafoer (vaar desidert beste paa denne turen!) med sitt smittende humoer og one-liners ("America's plastic!"). Og sist men ikke minst en stooor takk til min gode reisekamerat med sin noe tynnslitte taalmodighet med "the good student" som vil vite alt om alt han ser og spoer guidene tomme for kunnskap. En uke igjen, Razor!

Baku venter.