Vm i venting!

Ja for det ble det! Turen fra Illichevsk til Poti.

Da jeg vaaknet onsdag morgen aa saa at vi fortsatt laa til kai i Illichevsk var jeg ikke overrasket, men klart, litt surt var det! Men 12 timer forsinket kom vi oss av sted. Onsdag og torsdag noet vi late dager paa soldekket paa M/S Greifswald. Vaeret var helt upaaklagelig og vi toeffet sakte men sikkert over Svartehavet.
Men saa skulle den alvorlige ventingen begynne! Ved 09 tiden paa fredag la vi oss utenfor havnen i Poti. Lite eller ingen informasjon ble gitt, og hvis det kom informasjon ble den gitt paa russisk. Timene gikk. 4 staute tyske eldre karer som vi ble kjent med underveis hadde en god del bedre kunnskaper i russisk enn oss, saa de holdt oss informert.
Foerste beskjed loed paa 4-5 timers venting, den ble etterfulgt av "vet ikke". Vi ventet og vi ventet. Det var fint lite vi kunne gjoere, annet enn aa vente!
Sent fredag kveld begynte endelig ting aa skje. Vi la til kai!!! Men vi verken kunne gaa i land eller ville gaa i land. Hvem vil vel vaere "lost" i et moerkt Poti uten aa vite hvor man skal gaa?

Vi gikk til koeys med beskjed om aa moete kl. 06 neste morgen for utlevering av pass med godkjent stempel for innreise i Georgia.
Vi laa hele natten med et oeye og et oere aapent for aa foelge med paa om det kom noen kontrabeskjeder. Det gjorde det ikke.
Saa kl. 06 i morges var vi endelig klar for ilandstigning i Poti, Georgia. Men vi ble moett med ytterligere venting... For ingen av mannskapet moette oss. Sammen med de fire hyggelige tyske herrene og 12-13 andre i samme situasjon satt vi aa ventet - igjen....

Endelig kom en ung 2. styrmann og tok tak i ting. Vi fikk utlevert passene og fikk beskjed om aa vente litt slik at vi kunne gaa i land via vogndekket. 5-10 minutter sa han... Men tiden gikk. Og gjett hva vi maatte gjoere. Vi ventet....

Men ENDELIG fikk vi lov aa gaa i land. Litt over kl. 08 i morges fikk vi endelig georgisk land under foettene for foerste gang!
Sammen med noen utrolig hyggelige polakker, noen tsjekkere og to ungarere fikk vi tak i en maxitaxi, eller Marshrutka som det heter. Og vips saa var vi paa vei til Tbilisi. Og naar vi foerst kom paa veien, saa gikk det virkelig unna, for er det ett sted folka i disse landene ikke venter eller er trege, saa er det i trafikken!!!

Men vi er naa trygt innlosjert i Tbilisi og i morgen gaar turen til Kazbegi. Muligens turens hoeydepunkt. Vi har av praktiske aarsaker og av sikkerhetsmessige grunner valgt en organisert tur. Den koster det samme som to nye busker, men skitt au. Dette er once in a lifetime!

Kazbegi here we come!!!

Fortsettelse foelger....