Utflukt til hellige Ejmiatsin

Yerevan er ikke kjent for sine turistattraksjoner som Paris er for Eiffeltaarnet eller London for sin Big Ben, men paa tross av svenske formaninger om at byen var kjedelig, post-sovjetisk og rakt ut deprimerende har jeg trykket armenernes hovedstad til mitt transkaukasiske hjerte. I dag tok jeg til gatene paa egen haand.

Hoppet paa en buss ut av byen med destinasjon Ejmiatsin. Dette er det helligste av det helligste for armenere flest og ikke minst den armenske diasporaen, altsaa armenere som bor i utlandet (som veldig mange gjoer). Bussturen kostet knapt 200 dram og innebar noenlunde utsikt til snoedekte Ararat i soervest og albuer fra gamle menn.

Ejmiatsin er et stort parklagt omraade hvor spredte khachkars, utrolig detaljerte og forsegjorte steinkors fra hele Armenia, staar i giv akt rundt katedralen. Det skal i sannhet sies at det har blitt mange kirker og klostre paa denne turen, men katedralen i Eimiatsin er en av de aller flotteste. Dette var stedet hvor George Opplyseren fikk et syn (den vanlige kombinasjonen av skyer, engler, himmel og geiter) og bygde den foerste kristne kirken (Armenia ble det foerste kristne landet tidlig paa 300-tallet). Sannheten er at stedet var opprinnelig et paganistisk tempel.

Det meste inne i katedralen daterer seg fra 1700- og 1800-tallet selv om selve bygget er fra 300-tallet. Svartkledde prester (paafallende mange liknet paa Thom Yorke...), beseokende aerboedige eksilarmenere og en og annen turist (ink. meg). Liker de smaa gule lysene, den avslappende roen og sollyset gjennom de hoye vinduene fra under den store kupolaen, som er saa karakteristisk for armenske kirker. Bak alteret befant deg seg en fin samling bibler fra de tidligere aarhundre, ellers deler av lansen Jesus skulle ha blitt stukket med da han hang paa korset samt en trebit fra Noahs ark, som strandet paa toppen av Ararat etter syndefloden. Jeg tenker naa mitt om akkurat det.

Tilbake i Yerevan svingte jeg innom det overbygde fruktmarkedet fra 1940-tallet. Et to-etasjers bygg, litt som en messehall, med masse bodselgere med vannmeloner, toerket frukt, krydder, bakevarer og ellers frukt i alle kanaler. For arkitektene kan jeg informere om at bygget er designet av Grigor Aghababian. Kom i prat med, i den grad en gjoer det naar en ikke snakker det plukk armensk, med en eldre dame som hadde en vakker dandert krydderbod. Det endte med krydder for tohundre kroner, flotte bilder og naturligvis krydder fram til grillsommeren 2010. Nuvel.

Tok med meg den blaa moske som ligger rett ved markedet. Der vandret jeg rundt alene i stekende hete uten de helt store aapenbaringene foer jeg gikk tilbake til Envoy. Sliten naa.

Ararat er foroevrig et ord jeg har mye i hodet ettersom armenerne banker det inn i hodet ditt med svaere reklameplakater for den armenske brandy'n Ararat. I morgen kan vi forhaapentligvis se mer av det store fjellet naar vi skal til Khor Virap.