Cirkus visum Aserbajdsjan

Å få visum til Aserbajdsjan skulle vise seg å ikke være det enkleste i verden. Det burde være det, men underveis var det mange skjær i sjøen.

Allerede 2. april begynte vi arbeidet med å få visum til Aserbajdsjan. Stemningen var "tøft med visum og greier". Akkurat den stemningen skulle snu seg noe.
Først måtte vi fylle ut visumsøknaden, noe som var plankekjøring. To passbilder er også grei skuring. Betalingen for visumet var også greit, selvom det tok noen dager å få sjekken fra Nordea som oppfylte ambasadens krav.

Noen dager etter påske var imidlertid alt klart. Jeg gikk på posten og sendte alt avgårde til ambasaden i London - i god tro selvfølgelig. Vedlagt var også såkalte "internasjonale svarkuponger". Dette er verdikuponger som ambasaden skulle bruke som betaling for retursendingen (som av sikkerhetsmessige hensyn selvfølgelig skulle sendes rekomandert). "Letter Of Invitation" hoppet vi elegant over, siden vi hadde hørt at vi ikke trengte det (selvom det stod som krav).

Noen dager senere mottok vi en mail fra ambasaden som bekreftet at de hadde mottatt søknadene våres. MEN, vi måtte ha "Letter Of Invitation". Ok greit nok, vi aksepterte det. Desverre var ikke det det eneste punktet som ambasaden hadde å utsette på søknaden vår. Vi hadde sendt for få internasjonale svarkuponger, og som om ikke det var nok, de var for gamle!!! Posten hadde solgt oss verdikuponger som hadde gått ut på dato 31.12.06. At det går an...
Nu vel. Morten fikk ordnet "Letter Of Invitation" gjennom Stantours (det var selvfølgelig ikke gratis dette heller). Og fikk også sendt avgårde gyldige svarkuponger i rett antall.
Resten skulle være greit tenkte vi!

Men dagene gikk, og vi hørte ikke noe. Til slutt sendte vi en purremail til ambasaden og lurte på om alt var i orden og om de kunne skynde seg litt.
Vi fikk raskt svar tilbake at passene våres skulle sendes fra London samme dag (15. mai). Bra!

Tirsdag 22. mai kom endelig hentelappen til retursendingen i postkassa mi! Jeg løp bort på postkontoret for å hente den. Men der var det ikke noe brev til meg... Hva? Det må være en dårlig spøk!
Nei da! Hentelappen hadde korrekt blitt sendt til meg, mens selve konvolutten hadde blitt sendt til Kjøpmannskjær!! Er det mulig???
Nå er det slik med rekomanderte sendinger at alt går via Oslo. Hvis du velger å sende noe rekomandert til naboen din, så må det innom en sentral i Oslo først. Dette av sikkerhetsmessige hensyn.
Så vår konvolutt ble altså sendt fra London 15. mai, ankom Oslo 20. mai, fikk seg en tur til Kjøpmannskjær, før det ble sendt tilbake til Oslo. Torsdag 24. mai kl. 08.48 ankom den ENDELIG Horten! Makan til Cirkus!

Desverre var det ikke noe kult visum, slik som russerne har. Nei, kun et vanlig stempel... Men nå har vi det hvert fall :o)
Sluttpris for visumet: Ca. kr. 1000,- pr. pers. I tillegg kommer en del arbeid og selfølgelig mye frustrasjon.

Vi fikk oss hvert fall en nyttig lærepenge! Det lønner seg absolutt å være ute i god tid når man skal søke om visum!

Til slutt et ironisk hurra for Posten Norge! De solgte oss gammel vare og klarte å feilsende den rekomanderte retursendingen vår!

PS! Skal vi gjøre alvor av neste års planer om å dra til Turkmenistan, Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan bør vi vel begynne med visumsøknadene dagen etter vi kommer hjem fra årets tur ;o)