guide eller ikke guide?

Gledene ved å reise uten guide er mange. Å ta til veien med sekken på snei og se om lykken står oss bi kan føre til mange gode opplevelser. Og jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å gjøre det på store deler av reisen. Men med tanke på tid og tilgjengelighet i landene vi skal kan det være greit å ordne organiserte turer? Problemet i spesielt Transkaukasia er distansene og tiden vi har til rådighet. Det er fantastisk mye å se, men mange av klosterene, fjellene og landsbyene ligger langt fra hovedstedene og våre baser. Derfor kan organiserte utflukter lønne seg tidsmessig.

Jørn har i tilfellet Georgia kommet over en seriøs aktør på markedet som organiserer turer og utflukter. Prisene er jo tidvis rimelig stive, så her må en del overveielser til. Skal vi "plukke" oss ut et par ting vi har lyst til, og la det stå til med resten? Eller skal vi loffe rundt og håpe på det beste?

Men hvor mye skal planlegges, og hvor mye skal overlates til tilfeldighetene?

Kom forøvrig over en fabelaktig musikkvideo med dudukspilleren Jivan Gasparyan og en armensk smørsanger. Viser hvor flott Armenia er. Ser ut som videoen er sponset av Air France av en eller annen grunn etter som et fly med deres logo frekventerer videoen tidvis, men praktfullt land!



Sjekk også denne barske georgiske legenden!

Cirkus visum Aserbajdsjan

Å få visum til Aserbajdsjan skulle vise seg å ikke være det enkleste i verden. Det burde være det, men underveis var det mange skjær i sjøen.

Allerede 2. april begynte vi arbeidet med å få visum til Aserbajdsjan. Stemningen var "tøft med visum og greier". Akkurat den stemningen skulle snu seg noe.
Først måtte vi fylle ut visumsøknaden, noe som var plankekjøring. To passbilder er også grei skuring. Betalingen for visumet var også greit, selvom det tok noen dager å få sjekken fra Nordea som oppfylte ambasadens krav.

Noen dager etter påske var imidlertid alt klart. Jeg gikk på posten og sendte alt avgårde til ambasaden i London - i god tro selvfølgelig. Vedlagt var også såkalte "internasjonale svarkuponger". Dette er verdikuponger som ambasaden skulle bruke som betaling for retursendingen (som av sikkerhetsmessige hensyn selvfølgelig skulle sendes rekomandert). "Letter Of Invitation" hoppet vi elegant over, siden vi hadde hørt at vi ikke trengte det (selvom det stod som krav).

Noen dager senere mottok vi en mail fra ambasaden som bekreftet at de hadde mottatt søknadene våres. MEN, vi måtte ha "Letter Of Invitation". Ok greit nok, vi aksepterte det. Desverre var ikke det det eneste punktet som ambasaden hadde å utsette på søknaden vår. Vi hadde sendt for få internasjonale svarkuponger, og som om ikke det var nok, de var for gamle!!! Posten hadde solgt oss verdikuponger som hadde gått ut på dato 31.12.06. At det går an...
Nu vel. Morten fikk ordnet "Letter Of Invitation" gjennom Stantours (det var selvfølgelig ikke gratis dette heller). Og fikk også sendt avgårde gyldige svarkuponger i rett antall.
Resten skulle være greit tenkte vi!

Men dagene gikk, og vi hørte ikke noe. Til slutt sendte vi en purremail til ambasaden og lurte på om alt var i orden og om de kunne skynde seg litt.
Vi fikk raskt svar tilbake at passene våres skulle sendes fra London samme dag (15. mai). Bra!

Tirsdag 22. mai kom endelig hentelappen til retursendingen i postkassa mi! Jeg løp bort på postkontoret for å hente den. Men der var det ikke noe brev til meg... Hva? Det må være en dårlig spøk!
Nei da! Hentelappen hadde korrekt blitt sendt til meg, mens selve konvolutten hadde blitt sendt til Kjøpmannskjær!! Er det mulig???
Nå er det slik med rekomanderte sendinger at alt går via Oslo. Hvis du velger å sende noe rekomandert til naboen din, så må det innom en sentral i Oslo først. Dette av sikkerhetsmessige hensyn.
Så vår konvolutt ble altså sendt fra London 15. mai, ankom Oslo 20. mai, fikk seg en tur til Kjøpmannskjær, før det ble sendt tilbake til Oslo. Torsdag 24. mai kl. 08.48 ankom den ENDELIG Horten! Makan til Cirkus!

Desverre var det ikke noe kult visum, slik som russerne har. Nei, kun et vanlig stempel... Men nå har vi det hvert fall :o)
Sluttpris for visumet: Ca. kr. 1000,- pr. pers. I tillegg kommer en del arbeid og selfølgelig mye frustrasjon.

Vi fikk oss hvert fall en nyttig lærepenge! Det lønner seg absolutt å være ute i god tid når man skal søke om visum!

Til slutt et ironisk hurra for Posten Norge! De solgte oss gammel vare og klarte å feilsende den rekomanderte retursendingen vår!

PS! Skal vi gjøre alvor av neste års planer om å dra til Turkmenistan, Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan bør vi vel begynne med visumsøknadene dagen etter vi kommer hjem fra årets tur ;o)

reiserute for tourcaucasus

Med Google Maps og Google Earth kan du nå altså "prøvereise" (forutsatt at du har Google Earth)vår sommerferie. Har lagt opp reiseruta vår slik den ser ut nå, men den kommer nok til å endre seg litt både før reise og under turen. Håper å legge ut geotaggede bilder på sikt også, samt mer informasjon.

Det er klart at det ikke vil bli mulig under turen, men forhåpentligvis litt før og litt etterpå. Det er ganske tøft!

jeg snører min sekk

Jørn har nettopp forlatt Trondheim etter en flott langhelg i Barteby! Takk for besøket, kompis!

Nasjonalfeiring, fest og fanteri, shopping og god mat har vært ingredienser. En del samtale har naturligvis også dreiet seg om tourcaucasus. Jørn kunne melde før han kom at han hadde mottat en mail fra Aserbajdsjans ambassade i London hvor de kunne fortelle at de har sendt passene våre i posten. Til Jørns store ergrelse spesifiserte de ikke hvorvidt våre visum var innvilget. Så det spenningsmomentet gjenstår altså. Forhåpentligvis mottar vi passene tidlige kommende uke!

Ellers inkluderte shoppingen vår på fredag innkjøp av sekk (bilde) til undertegnede. Dette med sekker er en pussig ting. Under tidligere reiser har jeg fått et forhold til 75litern, den mørkegrønne kvapsete saken jeg drasset rundt et trettitalls kassetter bla etter jeg gikk til innkjøp av en gullfarget walkman i Bangkok (i mangel på musikk...), mens den lille røde 45litern har vært en trofast følgesvenn i innland og utland. Men det var på tide med en ordentlig slitesterk rakker denne gangen, en 60liter+10. Så gjenstår det å se da, om ryggsøylen blir venner med denne karen i Kazbegi...

Mental note: Imorgen må jeg ringe å bestille time for de vaksinene.

Litt utålmodig nå...

Om 7 uker befinner vi oss i Ukraina. Det begynner å klø seriøst i reiseføttene våres!

Men mest av alt begynner vi å bli utålmodige - for hvor blir det av visumene våres til Aserbajdsjan? Vi har gledet oss til å få denne visumsaken i boks helt siden vi begynte å jobbe med den i påsken.
Det skal ikke være enkelt, ei heller billig... Totalprisen for visumet havnet på rundt kr. 1000,- pr. person. I tillegg kommer en del "brydderi".
Den aserbajdsjanske ambasaden var raskt på banen når de ikke var fornøyd med hva vi opprinnelig hadde sendt dem. Ikke bare hadde vi utelatt det meget viktige "Letter Of Invitation" til Aserbajdsjan, men vi hadde også sendt for få av postens verdikuponger til dem. Verdikuponger som de skulle bruke til å betale returportoen med. Og som ikke det var nok - verdikupongene vi hadde sendt dem hadde gått ut på dato!! Ja jeg skjønner at dette nok ikke skapte det beste bildet av oss hos ambasadefolka. Men vi handlet kun i god tro!

Jeg vil ha passet mitt! Normalt sett så skal ikke utstedelse av et visum ta mer enn 4-5 arbeidsdager (jeg synes nå det er lenge og jeg...). Nå har det tatt tre eller fire ganger så lang tid! Og de har heller ikke svart på forespørselen Morten sendte for 6 dager siden om hvordan ting lå an. Nei, ligger ikke passene våre i postenkassen min i dag, så vanker det en purremail for våre venner ved ambasaden.

Med blogg på tur

Tanken om å etablere en blogg for denne turen sprang ut av en erfaring fra tidligere reiser og den uendelige korrespondansen til venner og familie på svette internettkaféer fra Vladivostok til Venezia. Derfor tenkte jeg som så; "Hvorfor ikke sette opp en side for oss begge slik at vi kan poste alle meldinger om opplevelser fra veien, matforgiftninger, vakre fjellturer og fuktige fester?" Som sagt, så gjort.

Når dette skrives er bloggen ennå ikke gjort kjent for venner og familie, for det er nettopp de denne er ment for, ettersom jeg ønsker å "få den opp" først. Vi har postet litt her allerede, og jeg jobber med å gjøre siden litt mer interessant og oppdatert. Jeg har et ønske om at siden skal inneholde noe nytt hver dag når vi er på tur i juli. Det er omtrent 30 dager på veien, og hver dag vil vi oppleve noe nytt. Bilder blit tatt og inntrykk vil strømme på. Jeg vil lage en link til Flickr-siden min med opplastede bilder, og en Twitter-badge er allerede i sidebaren (hvor umiddelbare meldinger kan tikke inn fra togsetet). Andre tanker og idéer melder seg også med både kartfunksjonalitet og diverse lenker. Hovedpoenget, og hovedutfordringen, blir å holde siden oppdatert for venner og familie hjemme, men også for ettertiden og vår egen del.

Innvendingene for et slikt påfunn er jo mange. En reise som dette burde jo også være en reise bort fra teknologi og konstant tilstedeværelse på nettet. Vi burde nyte opplevelse der vi er, og ikke være så opptatt av å formidle våre inntrykk til verden til enhver tid. Og sant nok, det er jo i sannhet et eksibisjonistisk foretagende. Men det er to hovedargumenter for en slikt påfunn. Det ene er behovet for venner og familie, spesielt familie, å ha muligheten til å logge seg på og se hvordan ståa er med matlysten til Jørn og fotsvetten til Morten. Det andre er vårt eget behov for å dokumentere våre reiseopplevelser for etteriden, for vår egen del. Det vil være en fin side med bilder og tekster som vil minne oss på nedturer og oppturer fra tourcaucasus.

Dette med bloggens navn, tourcaucasus, fortjener en kommentar. Vi begynner jo, trossalt, reisen i Kiev i Ukraina. Hele 10 dager vil vi tilbringe i dette gigantiske landet. Som Jørn skrev her tidligere, har vi ulike preferanser til de ulike landene. I planleggingen har det blitt hetende tourcaucausus ettersom det er der store deler av reisen kuliminerer. Personlig opplever jeg Ukraina som et sikkert kort (det gjenstår jo å se), mens Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, i den rekkefølgen, er dertil mer ukjente og usikre. Det fascinerer. Både språklig, kulturelt og historisk skiller disse tre landene seg fra hverandre. Det blir litt av en tur, og det, ja, det tror jeg fortjener en blogg. Og forhåpentligvis, så vil både lesere og undertegnede lære litt på veien også.

mort

Det nærmer seg...

En reise som begynte som en sprø tanke for min (Jørn) egen del, er nå snart en virkelighet! Sammen med min bestekamerat skal jeg ut på tur i verden.

Jeg husker Morten ringte meg i begynnelsen av mars og spurte om jeg ble med til Armenia i sommer. "Ja jøss", svarte jeg umiddelbart. Totalt uvitende om hva han hadde planer om foruten Armenia. Men reiseruten begynte snart å ta form. Start i Ukraina (spennende), så til Georgia (utrolig spennende, men litt scary), Armenia (yezzz) og til slutt Aserbajdsjan (kult).

En reiseglad figur som meg kunne jo ikke bli annet enn begeistret over en slik tur!!!

Det begynner å bli noen år siden sist kun vi to var på tur. Sommeren 2001 la vi Baltikum for våre føtter.
Men nå trekker vi altså enda lenger øst.
Øst-Europa har alltid fascinert meg. Som liten stod jeg en gang ved den godt bevoktede grensen mellom Vest- og Øst-Tyskland sammen med faren min og var fra meg av fascinasjon over dette lukkede og spennende området av Europa. Siden den gang har den østlige delen av Europa fanget mye av min interesse.

Ukraina lokker med Tsjernobyl - barndommens skrekk, spennende Kiev og slaraffenliv langs Svartehavet. Ukraina betrakter jeg som delvis ukjent terreng. Nytt land, men jeg vet sånn nogenlunde hva jeg går til.
Georgia, Armenia og Aserbaijdsjan er totalt ukjent! Jeg aner ikke hva jeg går til. Det skremmer meg litt, men det skremmer meg på en spennende måte! Jeg gleder meg sinnsykt til å oppleve disse landene. Rosinen i pølsa for min del er Armenia og områdene rundt Yerevan. Og så håper jeg virkelig at vi får til en tur til Kazbegi i Georgia også!

Det leses og studeres i guidebøker i ukene før avreise. Men for min egen del, lar jeg visse temaer være forholdsvis blanke. Kultur, levesett, standard på veier og offentlig komunikasjon m.m. skal få lov til å være en liten overraskelse.

Forhåpentligvis får vi passene våre med visum til Aserbajdsjan i løpet av de nærmeste dagene. Det blir en aldri så liten milepæl. Neste skritt etter det blir å bestille båtbillett fra Illichevsk i Ukraina til Poti eller Batumi i Georgia.

Ting ser bra ut!

Halve reisen er forberedelsene

Idag er det litt under åtte uker før vi reiser til Ukraina og Transkaukasia, mer spesifikt Georgia, Armenia og Azerbajdsjan.

Hvem er så vi? Hvorfor skal vi til denne delen av verden? Hvor lenge skal vi reise? Hva skal vi ha med oss? Hvordan skal vi reise? Hvorfor en blogg? Kommer vi til å legge ut bilder? For hvem gjør vi det? Hvem gidder å lese dette? Spørsmålene er mange, og mange svar ligger der fremme i sommeren en gang. Nok om det. Altså, vi, det er Jørn Lund og Morten Oddvik. Det er Morten som skriver nå. Jørn og Morten har vært kamerater siden Tjernenkos dager og vi har vokst opp med glasnost, perestroika og Tsjernobyl. Vi er reisevante begge to etter reiser i Sør-Amerika, Nord-Amerika, Nord-Afrika, Europa, Asia og Osceania. Jevnt fordelt på oss begge. En kontorleder og en lærer, på vei mot halvveis i livet, og med smilet i behold. Reise har vært opplevelse og flukt, dannelse og ferie. Interessen for reise har vært på oppadgående for undertegnede etter et lengre tids etabeleringsprosjekt i Trondheim. Det var om oss.

Så hvorfor denne delen av verden? Som sagt, Tsjernobyl er en del av barndommen, og på barneskolen var alt øst for Jernteppet litt tåkelagt, som i en fryktens sky skulle vi liksom ikke lære så mye om det gigantiske landet i øst, Sovjetunionen, med alle sine kryptiske navn, kyrilliske alfabet, historie, tsarer, transibirske jernbane, samovarer, hammer og sigd, samovarer og tundra. Kart har nå i alle fall alltid interessert meg, å pugge hovedsteder, følge elver med fingeren på kart, lese historiske kart, høre om folkevandringer og fjelltopper. For egen regning må jeg kunne si at Armenia er et land som siden jordeskjelvet i 1988 har interessert meg. Inneklemt mellom Georgia, Azerbajdsjan, Tyrkia og Iran, høyt oppe i fjellene, Ararat, det hellige fjellet som ligger i Tyrkia, Nansens folkehjelp og kristendommens spede barndom. Kaukasus er et område preget av storslått natur, konfliktfylt historie og et mylder av etniske grupper. Folkemordet på armenerne i 1915 som ble debattert hett etter at den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk mottok Nobelprisen i litteratur i 2006, konflikten med Azerbajdsjan og Nagorno-Karabakh og Sovjetunionens fall. Likedan er Georgia fascinerende med sin Roserevolusjon i 2003 og Azerbajdsjans oljeboom etter årtusenskifte.

Men reisen vår starter altså i Kiev i Ukraina. Og første stopp etter hovedstaden blir Tsjernobyl, en noe morbid start muligens, men allikevel interessant historisk. Det blir spennende med nyvalget i Ukriana i sluten av mai og se hvordan det utvikler seg utover forsommeren. Vi kommer til å fortsette sørover til Odessa og Krim før vi reiser over Svartehavet til havnebyen Batumi (se bildet) i Georgia på grensen til Tyrkia. Derfra tar vi oss videre til Tblisi, forhåpentligvis en tur til Kazbegi, før vi tar oss over grensen til Armenia og Yerevan og Sevansjøen. Til slutt reiser vi til Azerbajdsjan (såfremt vi mottar pass og visum fra ambassaden snart...) og Baku og hulemaleriene (som Thor Heyerdahl forsket på under arbeidstittelen Jakten på Odin) i Qobustan.

Avreise 30. juni og hjemkoomst 29. juli. Vi gleder oss, og i mellomtiden leses det, planlegges, kart brettes ut og sekken står klar.